Kommunikasjonsklima

Illustrasjonsfoto: Jernbaneverket

Debatt om bane, vei og digital infrastruktur i Norge handler aldri bare om kommunikasjon, men alltid om noe annet. Men kommunikasjon er ikke bare et virkemiddel til andre mål, det er i like stor grad et mål i seg selv. Det er snakk om hvor sivilisert samfunn vi ønsker oss.

Noen påstår hardnakket at bilkjøring er klimaødeleggende og forurensende. Men det er bare sant dersom bilkjøring er synonymt med forbrenning av fossilt eller lite fornybart brensel. For det finnes utmerkede alternativer, som ikke minst egner seg i byer og bynære strøk. Vårt hovedproblem er at vi har en stat og folkevalgte som helt og holdent er avhengig av høyest mulig salg og forbruk av fossilt brensel for å kunne levere alt som loves. Og det er jo sjelden vi opplever moderasjon hva politiske løfter angår.

Derfor er verken jernbane eller skikkelige høyhastighetsnett ordentlig på den politiske dagsorden, nettopp fordi ingen av dem kan generere inntekter til staten på samme måte som et fortsatt høyt forbruk av fossilt brensel. Det illustrerer bare hvor få folkevalgte som har klart det mentale steget fra industrisamfunn til kompetansesamfunnet.

Kompetansesamfunnet avhenger av fungerende bysamfunn og høyhastighetsnett. Begge deler er forutsetninger for å skape arenaer og kanaler hvor nyskapning og fornuftig transport av varer og tjenester kan skje. Framtidens varer vil i høy grad bestå av digitale komponenter og intellektuelle varer, som best transporteres via fiberoptikk eller ved hjelp av hjerneceller.

Men våre bysamfunn har blitt for kostbare å bo i, for ufremkommelige og for lite tilrettelagte for menneskene som allerede bor der. Mengden av mennesker vokser, og en stadig utvidelse av veinettet spiser opp områder til parker, grønne lunger og andre ting vi er avhengige av, samtidig som avgassene er i ferd med å ta kvelertak på helse og klima. Byene vokser i omkrets, uten at muligheten for kommunikasjon utvides i samme utstrekning.

Når vi nå omsider har fått klimatiltak på den politiske dagsordenen, både nasjonalt og internasjonalt, blir vi nødt til å diskutere samferdsel og kommunikasjon på andre premisser enn tidligere. Da kommer vi ikke utenom godt fungerende kollektivtrafikk og digital høyhastighetskommunikasjon.

Da kan vi diskutere kommunikasjon som en nødvendig del av et sivilisert samfunn, og ikke kun med potensielle statlige inntekter som premiss. Først da kan vi diskutere kommunikasjon og samferdsel uten krav til umiddelbar og direkte lønnsomhet i selve kommunikasjonsmiddelet.

Spørsmålet er jo hva vi skal transportere og hvorfor? Kanskje vi da også kan diskutere om ikke jobben i større grad bør komme til oss, framfor at vi skal komme til jobben. Kanskje vi nå snart kan fortsette denne samtalen, uten å grise den til med olje?

Først publisert depesjer.no 26. september 2007. 

Ingen andre relevante poster.