Man skal være varsom med hvilke karakteristikker man deler ut til folk man ikke liker. Ofte sier ordene mer om avsenderen enn personene de var ment å ramme. Dagens ord er «nikkersarroganse».
Ord er gøy. Kanskje er det derfor jeg har brukt brorparten av livet på å stable dem på rad og rekke. Ta ordene «urfolk», «rettigheter», «alders tids bruk» og «snøskuter». Prøv å sett dem alle inn i en meningsfull setning uten at komikken blir for åpenbar Jeg vet. Det er er ikke lett. Men åpenbart ikke umulig, ettersom avisspaltene flyter over av slike setninger framført i gravalvor.
I disse dager forsøker nemlig Direktoratet for naturforvaltning å selge sitt nylig framlagte forslag til ny motorferdselslov. Målet er å redusere motorisert ferdsel i utmark betydelig, ikke minst i Troms og Finnmark. Færre løyper, færre dispensasjoner. Sånt blir det naturligvis bråk av i et fylke som har 1,5 prosent av landets befolkning og 25 prosent av landets registrerte sneskutere.Heretter skal altså rekreasjon ute i naturen skje uten motorisert hjelp, ifølge direktoratet.
Ekkoet av ramaskriket høres helt ned til Oslo. For nå skal nikkersadelen utradere «tradisjonell samisk naturhøsting», som ettersigende fortsatt utgjør en vesentlig del av «husholdsøkonomien og kulturen i mange lokalsamfunn», sier ordføreren i landets største sneskuterkommune. Og han får støtte fra representanter for utmarksnæringene, som på sin side hevder at den nye loven vil bety «kroken på døra» for de som henter hele eller deler av sin inntekt av slikt. Alternativet er visstnok sivil ulydiget med kjøring utenfor løype. Som vi jo nødig gjør.
La meg si det slik: det finnes utmarksutøvere, det vil si mennesker som henter deler av sitt utkomme fra høsting av naturen. Men i sannhetens navn; de som er avhengig av det er til sammen ikke flere enn at det fremdeles hadde vært ledige pumper om alle kom samtidig på bensinstasjonen for å fylle bensin. Det er oss andre dette egentlig handler om Vi som synes det er praktisk og greit å hente 10 kilo multer fra myra med ATW. Det handler om oss som synes det er komfortabelt og enkelt å lufte kjerringer og unger bak i sleden i fin fart med skuter langs skisporet.
Skisporet, ja. Noen av oss går der, med ski og nikkers. Eller med bena på barmark. Vi gjør det ikke av overbevisningsgrunner eller av mangel på kjøpekraft. Noen av oss nyter ganske enkelt gleden over av at vi i det minste klarer å slepe eget legeme framover for egen maskin. Noen i familien mer motvillig enn andre, men likefullt – for egen maskin. Ikke så rent sjelden møter vi våre motoriserte naboer på slike turer.
Da står de gjerne der med skuter og slede og forventer at vi skal gå ut av skiløypa og slippe «utmarksnæringen» forbi. Ikke fordi det ikke finnes egne løyper. Nei, mest fordi skuterkjøring etterhvert har blitt så fritt at selv ikke de få regler som finnes er verdt å overholde. Og når jeg står der i løssnøen utenfor løypa, med snø i skoen, er det sjelden jeg lar meg imponere over alle utmarksråvarene de har i sleden.
Mens resten av verden forsøker å finne løsninger og tiltak for å redusere de nå så godt dokumenterte klimaproblemene, sitter noen veldig tilbakelent på kjøretøyet og kaller det hele for «nikkersarroganse». Allerede er det urfolk i verden, ikke minst i arktisk, som på dramatisk vis allerede lever med konsekvensene av raskt voksende klimaendringer.
Jeg undres på om det er hensiktsmessig å sette hele spørsmålet om ufolkets rettigheter i vanry som følge av sin egen makelighet og globale likegyldighet. Kall det gjerne nikkersarroganse. Men det beskjedne CO2 utslippet som fra tid til annen slipper ut gjennom min nikkers er til å leve med. Kan du si det samme?
Artikkelen er skrevet for og publisert i den samiske avisen Ságat.
Ingen andre relevante poster.
