Dessuten finnes det i dag ikke noen oversikt over hvor mange sosialklienter som har begått selvmord.

Det finnes heller ingen oversikt over hvor mange av de såkalt “psykisk syke” mordere, som var sosialklienter i gjerningsøyeblikket.

Sosialhjelp ER aggressjonsfremmende! = Obiora, trikkedrapet, hustrumordet på Røa, m.m.

Dessuten finnes det i dag ikke noen oversikt over hvor mange sosialklienter som har begått selvmord.

Det finnes heller ingen oversikt over hvor mange av de såkalt "psykisk syke" mordere, som var sosialklienter i gjerningsøyeblikket.

Sosialhjelp ER aggressjonsfremmende! = Obiora, trikkedrapet, hustrumordet på Røa, m.m.

Men jeg har selv opplevd å miste min lillebror, som valgte å ta sitt eget liv for 21-tjue en år siden. Det er det som er poenget mitt.

Og jeg er helt enig med deg i utsagnet “-og stillheten etterpå”.
Det utsagnet kan jo også tolkes på flere måter. Min tolkning er:
-Det er som om det var i går jeg så ham.

Enhver opplever ikke alltid å være herre over egen skjebne. Det kan være mange grunner til det – noen har jeg forsøkt å sette navn på i artikkelen.

Jeg er generelt skeptisk til koblingen mellom selvmord og psykiatri også – ettersom jeg ikke mener det er en åpenbar sammenheng mellom selvmord og psykiatri.

Men sykeliggjøring av den avdøde er naturligvis bekvemt for samfunnet, og inspirerer ikke lokalsamfunn til å ta oppgjør med verdier, kulturtrekk eller kollektive oppfatninger som kanskje gjør livet ulevelig for noen.

Homofile for eksempel. Jeg hevder, etter å ha bodd 15 år i Karasjok, at homofile ungdommer ikke har det helt greit i bygda.

Din reportasje om “Selvmord- Og stillheten etterpå var for meg en interesang lesing. Jeg bor i den lille same bygda Karasjok hvor det altfor ofte skjer selvmord. Vi har hittil i år hatt 2-to selvmord. Og som DU vet skjer sånne fæle ting vært år i Karasjok.

Det er blant annet gjort flere Doktorgradsavhandlinger rundt dette temaet i Karasjok, men ingen KAN hjelpe dem som er i faresonen. Hverken Doktorgrads-avhanlinger, psykiatere, psykologer eller andre.

Enhver person er herre over sin egen skjebne, plutselig får dem bare det for seg at den eneste løsningen er: Henge seg, spise seg sjøl i hjel med piller eller rett og slett sprenge hodet sitt med ett rifle/pistol-skudd.

Hilsen meg….

Men jeg har selv opplevd å miste min lillebror, som valgte å ta sitt eget liv for 21-tjue en år siden. Det er det som er poenget mitt.

Og jeg er helt enig med deg i utsagnet "-og stillheten etterpå".
Det utsagnet kan jo også tolkes på flere måter. Min tolkning er:
-Det er som om det var i går jeg så ham.

Enhver opplever ikke alltid å være herre over egen skjebne. Det kan være mange grunner til det – noen har jeg forsøkt å sette navn på i artikkelen.

Jeg er generelt skeptisk til koblingen mellom selvmord og psykiatri også – ettersom jeg ikke mener det er en åpenbar sammenheng mellom selvmord og psykiatri.

Men sykeliggjøring av den avdøde er naturligvis bekvemt for samfunnet, og inspirerer ikke lokalsamfunn til å ta oppgjør med verdier, kulturtrekk eller kollektive oppfatninger som kanskje gjør livet ulevelig for noen.

Homofile for eksempel. Jeg hevder, etter å ha bodd 15 år i Karasjok, at homofile ungdommer ikke har det helt greit i bygda.

Din reportasje om "Selvmord- Og stillheten etterpå var for meg en interesang lesing. Jeg bor i den lille same bygda Karasjok hvor det altfor ofte skjer selvmord. Vi har hittil i år hatt 2-to selvmord. Og som DU vet skjer sånne fæle ting vært år i Karasjok.

Det er blant annet gjort flere Doktorgradsavhandlinger rundt dette temaet i Karasjok, men ingen KAN hjelpe dem som er i faresonen. Hverken Doktorgrads-avhanlinger, psykiatere, psykologer eller andre.

Enhver person er herre over sin egen skjebne, plutselig får dem bare det for seg at den eneste løsningen er: Henge seg, spise seg sjøl i hjel med piller eller rett og slett sprenge hodet sitt med ett rifle/pistol-skudd.

Hilsen meg….