Samepolitikken handler om å finne syndebukker framfor løsninger. Og hver gang Sametinget ikke definerer seg som en del av løsningen, så står det i fare for å bli en del av problemet.
Vi har alle arbeidet med dem, de litt irriterende arbeidskollegaene som alltid skal fortelle oss hva som er galt, og hvorfor, og hvem sin feil det er. Det som gjør dem irriterende er ikke først og fremst deres kritiske sans, men deres ofte manglende vilje til å bidra til løsninger. Å finne løsninger på problemene er alltid «de andres» ansvar.
Alle organisasjoner behøver kritiske røster, de som ser verden litt annerledes enn mange av oss andre. Samtidig sliter de oss ut. Bare kritikk, uten forslag til løsninger og utganger, fører til apati og maktesløshet. Sakte men sikkert endres vårt syn på dem. Til slutt er det de som er selve problemet.
Problem. Eller løsning?
Og litt sånn er Sametinget. Arbeidsmåten til mange av de folkevalgte består svært ofte i å gi andre (les:staten) skyld og ansvar for alt som er galt i det samiske samfunnet. Men for hver gang de folkevalgte ikke selv tar ansvar for å finne eller bidra til løsninger på samfunnsutfordringene, står Sametinget selv i fare for å bli definert som en del av problemet. Samepolitikken blir sånn sett en arena for maktesløshet og ansvarsfraskrivelser.
Det er åpenbart flere og sammensatte årsaker og forklaringer på hvorfor det mangler samiske lærebøker i den samiske skolen. Men Sametingsrådet har åpenbart funnet tiden moden for en voldsom og uparlamentarisk tirade av anklager mot Kunnskapsdepartementet om udugelighet, konspirasjoner og usannheter.
Det nylig avdekkede boklageret hos forlaget Davvi Girjis viser, ifølge Sametingsrådet, at Sametingets midler for lærebokproduksjon har vært utnyttet godt og forsvarlig. Men departementet har altså ikke ført tilsyn med om kommunene faktisk har kjøpt inn lærebøkene, sier rådsmedlem Jørn Are Gaski. Og vips: departementet har skylda for læreboksituasjonen og har dessuten urettmessig og på konspiratorisk vis gitt Sametinget skylda for det. Ufortjent. Naturligvis, som alltid.
Uinteressante bortforklaringer
For oss foreldre og elever er imidlertid Gaskis merkelige øvelse i ansvarsplassering verken spennende eller nytenkende. Vi er nemlig like fri for nødvendige bøker. Og vi er aldeles ikke sikre på at alle bøkene som ligger på forlagets lager er egnet for dagens skole og dagens læreplaner. Det er vel muligens en grunn til at ingen ønsker å kjøpe dem?
Tenk om Sametingets ansvarlige folkevalgte kunne stå på forlagets lager, via fjernsynet, med løfter om at bøkene nå er på vei ut til skolene. Tenk om han hadde invitert ordførere, skolesjefer, forlag og andre for å finne nye løsninger på problemet. Ja, tenk om våre folkevalgte faktisk viste interesse for å finne løsninger på de problemer vi som individer og samfunn står overfor. Løsninger sammen med andre, uavhengig av hvem som har skyld eller ansvar. Ikke fordi Sametinget har skylda for alt som er galt i verden. Tvert imot. Fordi Sametinget på tross av manglende ressurser, makt og myndighet tar ansvar for å skape gode løsninger for sitt folk.
Irrelevant?
Vi er gjennomsnittlig intelligente mennesker, og vet derfor at det ikke er den nylig valgte sametingsråden Gaski som er personlig ansvarlig for eller skyld i læreboksituasjonen i den samiske skolen. Vi vet det, Gaski!
Vi derimot, trenger løsninger. Og hvis Sametinget ved hver politiske korsvei insisterer på å skyve skyld for problemer og ansvar for løsninger over på andre, så gjør parlamentet seg selv irrelevant og overflødig. Et slikt parlament blir raskt en del av problemet, ikke en del av løsningen.
Og til neste år er det sametingsvalg. Spørsmålet blir hvilke folkevalgte som da blir en del av problemet og hvilke som blir en del av løsningen.
Artikkelen er skrevet for og publisert i den samiske avisen Ságat.
Andre relevante poster:
