Sametingspresidenten er ustø i engelsk, og noen mente derfor at han burde holde seg hjemme mens FN avholdt sitt urfolksforum i USA. Jeg er ikke en av dem.
Det samiske samfunnet har mange utfordringer og behov, fra de helt store til de helt små og ubetydelige. Men aldri kan jeg huske at «bedre engelskkunnskaper blant folkevalgte» noen gang er nevnt som et problem som bør løses. Av Sametinget.
Sametingsrepresentant og tidligere rådsmedlem Johan Mikkel Sara mente sametingspresident Egil Ollis manglende engelskkunnskaper i seg selv var en grunn til at han burde holdt seg hjemme i Karasjok og ikke reist til New York og FNs urfolksforum. Sara uttalte til den samiske statskanalen NRK Sami radio:
Hvis man ikke skjønner språket, da er det ikke noe hensikt å delta på slike møter.
Sara mener altså at veldig gode engelskkunnskaper er nødvendig for å skjønne noe av det som foregår. Som leseren kanskje forstår allerede, så mener naturligvis Sara at han selv er i besittelse av «veldig gode engelskkunnskaper». Det var naturligvis derfor han reiste i skytteltrafikk mellom Oslo og det amerikanske kontinentet i den perioden han selv var medlem av Sametingsrådet.
Nå er det ikke første gang Sara har stilt krav til språkkunnskaper hos sine medrepresentanter på Sametinget. Senest i fjor høst krevde Sara at representanter som ikke kunne samisk burde sendes hjem etter endt fire års valgperiode.
I svært manges øyne er språket den viktigste kulturelle markøren, ikke minst for en minoritet og for et urfolk. Vårt felles språk er den kommunikasjonskanalen hvor vi utveksler våre felles verdier, vår kultur og vår historie med minst mulig sjanse for misforståelser. Et felles språk har et iboende signal om aksept: «du snakker vårt språk, du er en av oss.»
For den som ikke behersker kommunikasjonskodene for det fellesskap man ønsker å være en del av, er utfordringene større. Gamle, grinete menn som Sara (og meg selv) har en lei tendens til å gjøre disse kommunikasjons- og kultur-greiene i overkant enkle for oss selv. Det er greiest slik. For når vi dikterer regelverket og kompetansekravene slik at vi selv fyller dem best, blir det selvsagt vanskelig for andre å nå opp. Da er det nemlig vi som er kongene på haugen. Det er selvsagt et spørsmål om makt. Føst og fremst.
Visst er vi opptatt av språket. Kulturen. Jøss. Men først og fremst er vi opptatt av at alt skal være slik vi selv mener er best. I den prosessen bruker vi ethvert virkemiddel som gir oss fordelen i kampen om den politiske definisjonsmakten. Noen kaller det hersketeknikker.
Mitt poeng er bare dette: når Sara tar til orde for å politisk umyndiggjøre ¾ av den samiske befolkningen på grunn av manglende kunnskaper i samisk, så er det selvsagt ikke språket han er opptatt av. Ikke folket heller, for den del.
Samtidig sier det vel noe om den samepolitiske selvforståelsen når samiske medier gjør språket Olli brukte under sitt innlegg i FN til nyhet. Innholdet i hans budskap til verden var det derimot ingen medier som fant grunn til å rapportere om.
Og det skyldes i alle fall ikke Ollis manglende kunnskaper i engelsk. For de samiske mediene skjønte vel hva Olli sa, ettersom han jo snakket samisk og innlegget var oversatt til norsk?
Artikkelen er skrevet for og publisert i den samiske avisen Ságat.
Ingen andre relevante poster.
