I begynnelsen av april ble alt annerledes enn jeg hadde planlagt. Hjertet sviktet meg. Jeg klarte ikke lenger gå opp den bakken jeg hadde gått hver morgen.
Brystsmertene hadde vært der hele helga, men ikke verre enn de pleide når jeg var litt stressa. Da mandagen kom kjente jeg meg riktignok litt pjusk, men jeg hadde ingen planer om å bli hjemme. Jeg kom meg allikevel aldri på jobb den dagen. Tom for pust og krefter, og med smerter i brystet, snudde jeg oppe i bakken på vei til jobben.
Klokka var kvart på syv om morgenen da jeg slo på datamaskinen for å google «hjerteinfarkt» og fastlegens telefonnummer. Og mens jeg ventet på at legekontoret skulle åpne, leste jeg artikler på nett om hjerteproblemer. Alle fortalte de at jeg burde ringe nødnummer 113. Kort tid etterpå var jeg på vei i ambulanse til hjerteoperasjon ved Ullevål og Aker sykehus.
Men dette er ikke historien om mitt sviktende hjerte alene. Det er like mye historien om de nye nettbaserte mediene, Børre St. Børrensen i Tana og Dick og Rick Hoyt fra Massachusett i USA. I 1962 ble Rick og Judy Hoyt foreldre til en svært funksjonshemmet gutt. Men framfor å sette gutten Rick bort på institusjon som var vanlig på 1960-tallets USA, valgte de å gi ham en så vanlig oppvekst som mulig.
I 1977 overtaler 15 år gamle Rick sin far til å løpe og skyve ham i rullestol gjennom et lokalt løp. De kommer inn nest sist. Men sønnen forklarer for sin far at han ikke følte seg funksjonshemmet når de løp Siden da har de konkurrert sammen.
Gjennom 30 år har de løpt 224 Triathloner, 6 Ironman, 5 halve Ironman, 20 Duathlon, 65 Marathon, 25 Boston Marathon, 81 halv-maraton. Listen er mye lengre. Løpsdistansene foregår ved at faren Dick løper og skyver funksjonshemmede Rick i en rullestol foran seg. Svømmedistansene tilbakelegges ved at faren svømmer og trekker sønnen i en gummibåt bak seg. På sykkelløpene bruker bruker de en spesialtilpasset tandemsykkel.
Team Hoyts beste maratontid er 2 timer og 40 minutes fra 1992. Altså omkring 35 minutter bak Haile Gebrselassie sin verdensrekord fra 2007. Forresten; etiopiske Gebrselassie satte rekorden uten å dytte på en 40 år gammel mann i rullestol foran seg.
I mai i år mottok jeg tilfeldigvis en kort melding og en video om familien Hoyt fra tanaværingen Børre St. Børresen. Han hadde latt seg inspirere av historien og ville dele den med sine venner og kontakter på Facebook. Fordi jeg leste meldingen og så videoen, fant jeg også ut at pappa Hoyt har vært gjennom en utblokking av en blodåre til hjertet. Som jeg har. For få år siden fikk pappa Dick Hoyt et lite hjerteinfarkt, da det viste seg at en av hans arterier var i ferd med å gå tett.
Der slutter naturligvis likheten mellom pappa Hoyt og meg, rent fysisk. For mens han har behandlet sin kropp som et tempel, har jeg gjennom de siste 25 år systematisk mishandlet min kropp og mitt hjerte med daglige sigaretter, usunn mat og minimal fysisk aktivitet.
Men denne historien forteller oss at de nye sosiale mediene som Facebook kan bidra til at vi alle blir hverandres venner og naboer, med Tana og Boston som nabolag i samme globale landsby. I en slik landsby kan en amerikansk Ironman på tross av generasjonskløften og Atlanterhavet inspirere en samisk, hjertesyk kommentarskribent til å slutte og røyke, til å spise sunt og trene daglig.
Og på sikt kan kanskje slike medier, slike historier og slike mennesker gjøre det vanskelig for oss som art å ta livet av hverandre? Tross alt, hjertet rommer mer enn blod.
Ingen andre relevante poster.
Pingback: God jul, venner og lesere : Pål Hivand | blog