Forrige uke satt sametingsrepresentanter for Arbeiderpartiet (Ap) og Norske Samers Riksforbund (NSR) i nattlige forhandlinger om planen for mer og bedre lærebøker i den samiske skolen. Kan vi nå anta at politikken er tilbake i parlamentet?
Sametingspresident Egil Olli hadde på forhånd av forrige ukes plenumsmøte i Sametinget signalisert at sametingsrådet satte sine taburetter på spille for å få det som de ville i saken om samiske læremidler.
Arbeiderpartiet ville at de læremidler som heretter produseres skal være gratis for elevene. NSR var skeptisk til forslaget og gjorde et billig poeng av at en slik politikk ville koste penger. Og fordi den måtte koste penger, ville det ramme selve produksjonen av læremidlene og dermed gi de samiske elevene færre læremidler.
Og det er da spørsmålet meldte seg i mitt hode med stor kraft: færre enn hva da? I dag har elevene absolutt ingen læremidler tilpasset Kunnskapsløftet. Hvor mange færre læremidler fryktet NSR at det skulle bli, egentlig? Og mens NSR kritiserte alt og alle i læremiddelsaken, slet de samtidig med å forklare hvordan de gjennom 18 års sammenhengende styre av Sametinget langt på vei har bidratt til den læremiddelkrisen som nå river og sliter i det samiske skoleverket. Den forklaringen får vi antakelig aldri høre. Og det er kanskje like greit?
Men NSR og Arbeiderpartiet endte allikevel opp med et politisk kompromiss som viste at nettopp ideologiske prinsipper og harde parlamentariske tak gjør den politiske arenaen både spennende og meningsfull. I dette tilfellet skal begge partier ha honnør for å ha bidratt med hver sitt. Man kan mene hva man vil om partienes ulike politikk, men at de stod mot hverandre i denne saken sikret til slutt et vedtak om gratis lærebøker, flere læremidler i produksjon og en budsjettmessig dekning av det hele.
Et bredt politisk kompromiss om en av de viktigste sakene i det samiske samfunnet er gledelig i seg selv. Og på høy tid, uten tvil. Men i tillegg bidro saksbehandlingen til at vi velgere en stakket stund fikk tilbake troen på at politikk kan handle om andre ting enn de folkevalgtes honorarer og andre interne forhold på Sametinget.
For en stund i alle fall. Sist gang politikken ble observert på Sametinget var ved innføringen av de politiske komitéene for noen år siden. Etter det endret alt seg. Politikken forsvant inn i komiteene, hvor verken publikum eller medier fulgte med. Dermed forsvant også de folkevalgte inn i en politisk vrangforestilling om at ingen egentlig fulgte med på hva de foretok seg. Og således bredte det seg en oppfatning om at de kunne gjøre hva de ville, uten å bli holdt til ansvar. Helt til medieoppslag om økonomisk rot, høye honorarer og godtgjørelser, bokberg og andre skandaler tok oppmerksomheten.
Men de folkevalgte elsker sine komiteer og sine knøttsmå møterom hvor det verken er plass til velgere eller journalister. Ut fra komiteene kommer en jevn strøm av politiske ferdigtygde kompromisser og intetsigende politisk pjatt som ofte konkluderer med at staten har skylda og Sametinget intet kan gjøre.
Samepolitikken har rett og slett blitt dørgende kjedelig. Unntatt var forrige uke. Lærebok-saken har vist at Sametinget kan være en spennende politisk arena. Den har også vist at de beste samepolitiske løsningene også kan skapes utenfor komiteenes knøttsmå møterom.
I frisk politisk kollisjon mellom partienes ideologier.
Ingen andre relevante poster.
