Nisjer og dverger i norsk presse

Ansvarlig redaktør og blogger Geir Arne Bore spør hvorfor de norske papirnisjeavisene (såkalt meningsbærende) ikke gjør stor suksess på nett. Klassekampen, Nationen, Dagsavisen og Vårt Land mottar årlig i overkant av 110 millioner kroner i pressestøtte, og det gjør åpenbart noe med produktene:

Pressestøtten reduserer behovet for å treffe planken helt hos både markedet og leserne, men nettet krever treff på planken.

Det er optimistisk å forvente at aviser som har som forretningsidé å ikke treffe planken skal treffe planken som følge av at de nå også distribuerer på nett. Nei, for disse og mange andre pressestøttefinansierte medier er det ikke nødvendig å treffe planken. De trenger ikke være i nærheten av arenaen hvor planken ligger.

Ta den meningsbærende avisa Dagsavisen som eksempel. I perioden 2001-2007 falt papiropplaget fra 35.000 til 31.000. I samme periode er omsetningen stabil på rundt 145 millioner kroner årlig og avisens samlede utbetalte pressestøtte i perioden er over 250 millioner kroner. Over en kvart milliard.

Pressestøtten har gjort at ellers åpenbare kandidater for nisjejournalistikk på nett (kristne, sosialister, bønder og sosialdemokrater) de siste 10 år har satset på å utvikle sitt papirprodukt, men ikke sine digitale produkt. Bore viser imidlertid til Dagsavisens seneste produktutvikling:

Men Dagsavisen ser ikke ut til å hatt vekst på nettet det siste året, verken i unike brukere eller sidevisninger – som ser ut til å være langt lavere enn for de fleste riks- og lokalaviser. Veksten kommer ikke tiltross for en kraftig designomlegging for litt over ett år siden. Den ga nettavisen en designpris, men har ikke gitt noen målbar effekt hos brukerne.

Ideen om at designet på nett skulle generere besøk er en ide som knapt hører hjemme i papiravisredaksjonen. Innhold er konge. Bare innhold. Og interaktivitet og brukermedvirkning. Og et raskt blikk på Dagsavisens nyhets- og kommentarartikler viser to ting:

1. Det er ikke tilrettelagt for å dele innhold og dermed går avisen glipp av lesernes kanaler og jungeltelegrafen.
2. Journalistene kommenterer ikke (leser ikke?) leserkommentarene på sine egne artikler og vi må derfor anta at de også driter i hva leserne skriver.

Bare for å nevne noe. Pressestøtten har gjort disse avisene uavhengig av konkurranse og marked. Det gjør at avishusene fortsetter sin elitistiske idé om at innhold og produkt er gode nok. I 2006 hadde Dagsavisen ett årsverk dedikert til nettproduktet sitt.

Misforstå meg rett: jeg liker Dagsavisen. Nettavisen. Den har blitt bedre enn tidligere, men er fremdeles et eksempel på at redaktører og journalister med papir i hodet ikke klarer å tenke nett som et fundamentalt annet medium. Men hva kunne vi ikke fått til på depesjer.no dersom vi hadde 40 millioner hver år? For vår del hadde det holdt med en tiendedel som et engangsbeløp. Besøksmessig var vi store nok til å komme på TNS Gallups toppliste.

Mitt poeng er: pressestøtten sementerer norsk mediemarked og gjør at mediehusene fastholder ideen om og prioriterer papirproduksjon- og distribusjon lengere enn de burde. Dermed blir de også utkonkurrert på nett før de egentlig kommer i gang.

Men i kraft av sin statsfinansierte innholdsproduksjon som de også «legger ut på nett» forhindrer de effektivt en fri og kreativ nyhets- og mediekonkurranse på nettet. Pressestøtten virker derfor mot sin hensikt, både på papir og nett.

Andre relevante poster:

1. Folkemordets retorikk

Tagged as: nettaviser, pressestøtte