De siste årene er fenomenet økende: disse redaksjonskonstruerte samtalene om omdømme, medievett og hvem som har lært hva av hvem. Nå også i Journalisten.
At vi kommunikatører gjerne lirer av oss «hva-var-det-vi-sa» uttalelser og med dårlig skjult skadefryd underkommuniserer vår utmerkete kompetanse i motsetning til de dårlige medierådgivere som eventuelt har vært inne i bildet – se, det burde ikke overraske noen. Men at norske journalister er så bekymret over feil og mangler i samfunnstoppenes og de folkevalgtes kommunikasjons- og medietrategier, er mer enn jeg kan begripe.
I årevis har representanter for norsk presse i stadig økende grad økende advart mot det voksende antall kommunikatører i bedrifter og forvaltning. Det skal visstnok være et uttrykk for manglende åpenhet og medføre mindre demokrati. Kommunikasjonsrådgiverne på sin side mener de tilbyr ro, perspektiv og større grad av kontroll til klienter og situasjoner som åpenbart trenger det – i møte med medier og offentlighet.
Men når kommunikasjonsstrategiene, rådgiverne og konsulentente kommer til kort – da skal pinadø journalistene skrive lange og omfattende artikler om hvordan krisen kunne vært løst og kommunisert dersom de hadde hatt andre og bedre kommunikasjonsrådgivere. Og rådgiverne som ikke ble spurt står villig i spaltene og idiotforklarer sine framtidige klienter.
Det hender faktisk, ikke så rent sjelden, at mediefolk bare er fulle av skit. Både journalister og kommunikasjonsrådgivere.
Andre relevante poster:
