Finnmark Miljøtjeneste har satt seg selv under administrasjon for å undersøke hva slags svineri som ligger begravet i søppelberget. På høy tid vil noen av oss hevde.
Allerede nå aner vi konturene av svineri og ukultur. Finnmark Miljøtjeneste as har leid biler for millionbeløp av et selskap eid av direktørens nære slektning. Når slike transaksjoner verken er gjenstand for offentlig konkurranse eller dokumentasjon, så stinker det. Ganske enkelt.
Finnmark Miljøtjeneste AS (FMT) ble i 1996 etablert som et aksjeselskap av kommunene Gamvik, Karasjok, Lebesby, Måsøy, Nordkapp og Porsanger. Som aksjeselskap var det da ikke omfattet av regler om offentlige innkjøp, offentlighetsloven eller forvaltningsloven. I 1999 ble imidlertid lov om interkommunale foretak vedtatt. Det muliggjorde en egen selskapsform tilpasset interkommunale foretak som utførte lovpålagte oppgaver som renovasjon. Et slikt IKS-selskap var omfattet av offentlige lover og regelverk.
Men verken direktør Arvid Beldo eller hans daværende hoff av et styre mente at innbyggerne i eierkommunene behøvde et slikt innsyn eller en slik kontroll av selskapet. I dag, åtte år etter den såkalte IKS-loven ble innført, utfører Finnmark Miljøtjeneste fremdeles lovpålagte renovasjonsoppgaver og forvalter en betydelig offentlig formue uten at eierne (innbyggerne) har noen rett til informasjon eller innsyn. Hvorfor innbyggerne fremdeles forhindres innsyn i selskapet, er ganske enkelt en gåte.
Kan det være så enkelt og banalt som at noen mente (og mener fremdeles?) at taushet og hemmelighold gjør det lettere å fortsette svineriet? Det er liksom litt enklere når ingen kan kikke deg i kortene. Hvorfor ble det investert i uhyggelig store anlegg og summer ved Gairasmoen, når anlegget allikevel bare var midlertidig? Hvordan skjedde egentlig etableringen av datterselskapet Finnmark Miljøvarme? Hvem har i alle år fått levere varer og tjenester til søppelselskapet?
Rykter, påstander og kritikk mot selskapets tvilsomme forretningsførsel og forvaltning gikk lokalt allerede på slutten av 1990-tallet. Men alle datidens forsøk på å få innsyn i selskapets dokumenter ble avvist, av både daværende direktør og daværende styreleder. Etter en klage til Fylkesmannen i Finnmark ble det dessuten klart at aksjeselskapet ikke var formelt omfattet av offentlighetsloven, og dermed ikke hadde noen plikt til å innvilge innsyn i sin forvaltning eller forretningsdrift.
I dag vet vi altså litt mer om metodene i søppelselskapet. Sittende styre har åpenbart interesse av å avdekke eventuelle tvilsomme forhold som er knyttet til tidligere leder av selskapet. Spørsmålet er imidlertid om ikke hele granskningen av selskapet burde gjøres av uavhengige revisorer og eksperter. Det kan vel tenkes at sittende styrer og styreledere også har et og annet de bør forklare? Merket de seg ikke påstandene, ryktene og ikke minst kritikken mot selskapet? Ingen sa noe. Før nå. Er ikke det ganske merkelig?
Åpenhet og offentlige innkjøpsregler skal være innbyggernes forsikring mot juks, snusk og fanteri. De skal sikre fornuftig, etisk og forsvarlig tjenesteyting og bruk av offentlige midler. I alle år har styremedlemmer og ledelse unndratt selskapet disse forpliktelsene i forhold til egen befolkning og eiere.
Hvilken forklaring har de egentlig?
