Kommentarene organiseres i en liten “tarm”, atskilt fra artikkelen, og aldri ser du journalisten engasjere seg i samtalen med leserne. Det er et konkret eksempel på en “sinnapose”.

Avisen er egentlig ikke interessert i samtalen eller dialogen med lesere og verden utenfor redaksjonen, men har allikevel forstått at de MÅ ha et kommentarfelt.

De har bare ikke forstått hvorfor.

“saken er ferdig” akkurat det har jeg tenkt på selv også. Mange journalister er vel vandt med å skrive til trykte medier og da er de ferdig med artikkelen når den er levert inn for trykking, mens på nettet lever artikkelen videre etter at journalisten er ferdig med den. Gammel vane vond å vende heter det vel.

Terje Pedersen

Steder hvor man må operere med fullt navn og hvor journalisten faktisk er tilstede i samtalen, blir tonen en ganske annen. Hvorfor? Fordi man slipper å rope i frustrasjon, fordi man kommer i dialog om tema og med journalisten.

Dessverre er det mange journalister som ikke forstår vitsen med samtalen etter at artikkelen er skrevet og “saken er ferdig”.

– Feilen mange nettaviser gjør, er at man lager kommentarfelt som er gøyale for dem som skriver, men ikke for dem som leser. Kommentarfeltene blir sånne sinnaposer under artiklene, sier Even Westvang, en av gründerne i Bengler, som har laget Underskog og Origo.

Lurer på hvilke nettaviser han sikter til. Kommentarsystemet på Origo er vel ikke noe anerledes enn kommentarsystemer generelt.

Terje Pedersen

Kommentarene organiseres i en liten "tarm", atskilt fra artikkelen, og aldri ser du journalisten engasjere seg i samtalen med leserne. Det er et konkret eksempel på en "sinnapose".

Avisen er egentlig ikke interessert i samtalen eller dialogen med lesere og verden utenfor redaksjonen, men har allikevel forstått at de MÅ ha et kommentarfelt.

De har bare ikke forstått hvorfor.

"saken er ferdig" akkurat det har jeg tenkt på selv også. Mange journalister er vel vandt med å skrive til trykte medier og da er de ferdig med artikkelen når den er levert inn for trykking, mens på nettet lever artikkelen videre etter at journalisten er ferdig med den. Gammel vane vond å vende heter det vel.

Terje Pedersen

Steder hvor man må operere med fullt navn og hvor journalisten faktisk er tilstede i samtalen, blir tonen en ganske annen. Hvorfor? Fordi man slipper å rope i frustrasjon, fordi man kommer i dialog om tema og med journalisten.

Dessverre er det mange journalister som ikke forstår vitsen med samtalen etter at artikkelen er skrevet og "saken er ferdig".