Maris samiske tragedie

Mari Boine ser bare tragedien og tapene i sitt samiske liv. Hun er et samisk offer, og vil gjerne at alle skal forstå at vi alle er det: ofre. Men det er ikke sant. Og jeg er lei av det.

Mari Boine er udiskutabelt en musikalsk kjempe og på mange måter en formidabel kraft i det samiske samfunnet. Men i 20-30 år har hun gjennom intervjuer i alle nasjonale medier bombardert oss med den samiske tragedie. Det er den hjerteskjærende historien om samen som vokste opp i et fornorsket, samisk hjem hvor hun lærte å hate sitt samiske opphav og sin kultur og hvor læstadianismens hat for samisk religion gjorde samisk joik og samisk tro til djevelens instrumenter. Dette selvhatet ble så videreført til neste generasjon og førte til kulturell fortielse, norsk orientering og avstandstaken til det det samiske livet.

Mari Boine forteller de samme, gjentakende detaljene fra sitt liv. Om fanatisk religiøse foreldrene, om selvforakten, salmene, Læstadius. Skammen. Om vedvarende undertrykkelse og fornorskning fra storsamfunnet. Mari forteller sin historie på alle samers vegne. Det er jo vår felles tragiske historie hun forteller. Mari Boines historie er derfor den som definerer oss, som enkeltmennesker og som folk. Som samer.

Og vi lider. Sliter. Alt er vondt. Vi slåss og kjemper. Av og til slipper vi uforvarende en joik og da er vi lykkelige en stund. Av og til reiser vi til Senegal eller Playa del Ingles uten kofte og spaserer på stranden som om vi var normale mennesker. Da kan vi puste lettet ut for en stund. Men før eller siden må vi tilbake til det samiske livet og den vedvarende konflikten mellom det sårbare samiske livet og den norske, undertrykkende overmakten. Sånn er det jo? Det er et slit og en kamp å være same. Bare såvidt vi orker, faktisk. Hadde det ikke vært for at vi er så sinte. På alt.

Men nå er det nok dere? Nå holder det kanskje? Jeg vet i alle fall at jeg ikke orker mer lidelse og fortellinger om tap, skam og selvhat. Det er ikke min historie. Ikke til de samer jeg kjenner heller. Riktignok kjenner vi alle en eller annen som bruker sitt samiske opphav eller den samiske historien som en krykke de halter seg gjennom livet med. Men det kjennetegner ikke oss som folk og den definerer oss ikke som nasjon.

Den samiske historien er en om kamp, om overlevelse og suksess. Samene er av de urfolk i verden som nyter best helse, mest velferd og størst mulighet for politisk innflytelse og selvbestemmelse. Og det blir stadig bedre, først og fremst som følge av vår egen innsats. Alt dette har vi klart med et minimum av vold og våpen.

Mari bærer åpenbart en sekk på ryggen som er full av hennes eget liv. Jeg respekterer det. Det gjør vi andre også, men vi kan vi ikke alle legge skylden på den samiske historien. Noen av oss fikk en oppvekst preget av sinnsykdom, lammelser, alkohol, omsorgssvikt, krig, pedofile onkler eller dramatiske ulykker. Alle har vi en historie og mange har det fælt.

Til syvende og sist er det et valg man må gjøre for seg selv: om man ønsker å definere seg på basis av tapene eller seirene i ens eget liv. Der står den enkelte helt fritt. Men det er ikke rettferdig å holde alle samer gissel i en nasjonal fortelling om tragedie bare fordi man selv tilsynelatende ikke finner noe å glede seg over. Alt gjentas i Dagsavisens portrett av Mari Boine i artikkelen «Nasjonalsamen» lørdag 16. august. Dagen for Amandaprisen.

Men nå er det nok? Vær så snill Mari, slipp oss fri. Vi orker ikke mer. Lidelse.

—

Hva mener du? Hva er ditt perspektiv eller mening?

Ingen andre relevante poster.