Sametinget og kommunene diskuterer i disse dager hvordan titalls millioner kroner såkalte tospråklighetsmidler best skal sikre og utvikle det samiske språket. Men hva hvis det beste er gratis?
På Sametinget sitter en håndfull språkfolk og byråkrater og formelt forvalter utviklingen av det samiske språket – både pengene og terminologien. Over dem sitter folk i styrer og råd utvalgt fra en kombinasjon av geografi, politikk og språkkompetanse. Alt i betryggende språklige, forvaltningsmessige og byråkratiske rammer. I beste mening.
Men hva om vi snudde den strukturen rundt utviklingen av det samiske språket på hodet? Hva om vi ga folket ansvar for den språkligen utviklingen? Hva om vi sa at det er et selvsagt kommunalt ansvar for samiske kommuner å betjene sin samiskspråklige befolkning – uten særskilt finansiering? Hva om vi sluttet å forholde oss til samisk som om det var et fremmed språk vi er tvunget til å bruke og behandlet det som vårt, eget språk?
Wikipedia er verdens største leksikon, bygget av ildsjeler og interesserte via felles dataløsninger og et sterkt ønske om global kunnskapsdeling. Åpne, nettbaserte datasystemer og løsninger gjør det mulig å arbeide globalt og frivillig sammen mot felles produkter og løsninger hvor deling av ideer og kunnskap står i sentrum. Hva om vi lagde et tilsvarende dugnadsprosjekt rundt samisk språk?
Vi kunne ha et åpent, felles og gjennomsiktig system tilgjengelig for alle språkarbeidere i Sápmi, hvor de arbeidet med språkutvikling, oversetting, terminologier, nyord og ordlister. Alle språklige beslutninger ble fattes på lavest mulig nivå, og bare de mest omstridte beslutningene om språk og terminologi skulle til øverste nivå i strukturen – språkstyret og Sametinget. Med et slikt system ville vi vi gått fra en håndfull språkutviklere i Sametinget til hundrevis over hele Sápmi. Ingen ville lønnes for arbeidet, men alle skulle kunne bruke resultatene av arbeidet gratis.
Resultatet ville bli en enorm vekst i antall ord, ordlister og terminologi. Oversettelser og annet språkarbeid gjort ett sted kunne benyttes gratis og enkelt et annet sted, og frigjøre nye ressurser til mer språkarbeid. Språkarbeiderne ville befinne seg i et berikende fagmiljø, framfor å sitte isolert og alene. I dag ansettes de lokalt i bedrifter og institusjoner hvor de bruker store deler av sin tid på å utvikle grunnleggende verktøy og hjelpemidler til sitt eget arbeid. Men alle disse verktøyene samordnes ikke i felles løsninger. Dermed ender vi som samfunn opp med å gjøre det samme språkarbeidet om igjen og om igjen. Fra sted til sted.
I et dugnadsbasert, åpent og felles prosjekt ville alle få få tilgang til nødvendige hjelpemidler for å bidra. Dermed ville man kunne hente ut hjelpemidler til eget lokalt arbeid: en oversettelse gjort i Tana kan straks benyttes i Karasjok. Forlag eller andre som ønsker å bruke grunnlagsmaterialet (databaser, ordlister mv.) vil få det gratis, mot at de leverer gratis eller til ren kost tilbake. Bare dersom de faktisk klarer å utvikle produktet videre til noe eget, vil vi gi dem tillatelse til å tjene penger på vårt felles grunnlagsarbeid. Private kunne trolig utvikle bedre løsninger med basis i vår felles språkressurs, framfor at Sametinget gjør nesten-fungerende og irriterende løsninger som www.risten.no selv.
Samiske språkmedarbeidere har i alle år etterlyst koordinering og samarbeid. Hvorfor ikke bruke tospråklighetsmidlene til en bred og omfattende dugnad for samisk språk? Burde ikke kommunen du bor i betjene deg på samisk uten å kreve betaling fra Sametinget for å gjøre det?
Dugnadsånden for språk lever i beste velgående. Sametinget har både pengene og mannskapet som skal til for å revolusjonere samisk språkarbeid. Hva om det beste for samisk språk er helt gratis?
