Hva om vi engasjerte bygdefolket til å registrere sine egne kulturminner? Hva om áddjá ble arkeolog istedenfor pensjonist når han fylte 67 år? Eller begge deler.
De aller fleste behersker nå digitale kamera, gps-enheter og en bærbar pcer, uavhengig av alder. Så da er det ingen grunn til at ikke nettopp lokalkjente kvinner og menn som ferdes i naturen skulle kunne registrere samiske kulturminner.
Fordi mange av innbyggerne, gamle som unge, kjenner sitt lokalsamfunn godt. De vet om tufter, bjørnegroper og andre registreringsverdige steder, gjenstander og kulturlandskap. De kjenner lokalsamfunnets historie og er godt kjent med sagn, myter og historier knyttet til steder. OK, de vet kanskje ikke alltid hva det er de ser der ute i blant trærne. Men de ser at det er noe. De kunne fått opplæring og lært hva de skal se etter. De kunne fått elementær kjennskap til arkeologiske og kulturhistoriske metoder. De kunne fotografert og registrert den eksakte posisjonen på eventuelle funn. Foto, rapporter og koordinater kunne sendes til det samiske kulturminnevernet (Sametinget) for nærmere analyse, registrering og vurdering.
Kunnskapen knyttet til lokal natur og kultur er en nærmest uvurderlig ressurs når det er snakk om å finne og dokumentere samisk kultur i lokalmiljøene. Kompetansen finnes nettopp der – lokalt. Men framfor å benytte oss av de lokale, frivillige ressursene i det samiske samfunnet, pensjonerer vi dem. Hvorfor skulle ikke også samiske myndigheter kunne holde seg med frivillige drenger som bidrar til kulturell vekst og velstand i sitt samiske lokalsamfunn – dersom de selv ønsket det? Sametingets fagmyndighet måtte da kunne gi dem opplæring, motivering og utstyr?
Tenk om vi hadde trente, kultur- og naturinteresserte sambygdinger utstyrt med gps-enheter, digitale kamera og bærbare pcer. Et slikt program kunne kanskje utvides til generelt natur- og miljøoppsyn? Hva mer kunne vel innbyggerne brukes til? Språkopplæring? Kurs i matlaging?
Men er det mulig å få til noe slikt uten å tilby lønn? Ja, jeg tror det. Jeg tror mange mennesker gjerne ønsker å bidra til utvikling og vekst i eget lokalsamfunn, uten å være på statslønn av den grunn. Nøkkelordet her er «eget lokalsamfunn». Forutsetningen er at innsatsen kommer den enkelte deltaker og det enkelte lokalsamfunnet til gode. Det er altså ikke nok å tilfredsstille fagbyråkratene i Sametinget, prosjektet må ha en konkret virkning i lokalsamfunnene også. Og var det ikke nettopp slikt Sametinget burde være? Et fyrtårn for innsats i lokalsamfunnene?
Frivillighet har de siste tiår fått et dårlig rykte. Du hører det på foreldremøter og i fotballgruppene: Det er bare noen få gjør jobben for de mange. Ja, det er få som gjør en frivillig innsats. Men det er alltid noen. Noen som setter fellesskap foran sofa og fjernsyn.
Å legge til rette og bidra til økt frivillig innsats basert på lokal kompetanse burde være en sentral politisk oppgave. Det samiske samfunnet har for få mennesker med spesialkompetanse til alle våre behov – og for få penger til å finansiere alt gjennom offentlige tjenester.
Eller skal vi bruke oljefondet som argument igjen for ikke å ta et personlig ansvar for vår egen kulturelle skjebne?
Andre relevante poster:
Pingback: Dugnad for samisk - del IV (en samisk språktragedie) : Pål Hivand | blog