Søndag deltok jeg på samisk gudstjeneste i Paulus kirke i Oslo. Besøket inngår som en del av konfirmasjonsforberedelsene(pdf) til min sønn, som skal konfirmeres i Karasjok påsken 2009. Det er ikke uten videre enkelt, ettersom vi bor i Oppegård.
Å ta stilling til borgelig, kristen eller ingen konfirmasjon er vanskelig nok i seg selv. Lettere blir det ikke når man har en kranglevoren ateist av en far (altså meg) som ved enhver anledning har forsøkt å argumentere for at han skal ha kritisk teori og informasjon nok til å fatte en informert beslutning om konfirmasjon. Det er ikke uten videre lett for familien heller. Vi er seks i huset, og det krever en god del å reise og arrangere konfirmasjon 250 mil unna sitt eget bosted.
Men ateistens hjerte svulmet og øynene rant over da 14-åringen plutselig og uten forvarsel reiste seg ved siden av meg i kirken, gikk fram til alteret og knelte. Så tok han imot nattverd, for aller første gang i sitt liv. Da var jeg ufattelig stolt over en ung mann som hadde tatt en viktig beslutning, gjort sitt eget valg.
Og alle ateistens innvendinger steg opp mot kirketaket og forsvant i tomme luften.
