Det er en absurd tanke at våre allmektige guder behøver beskyttelse i norsk straffelov mot mine krenkelser. Allmektige, my ass.
Striden om de såkalte Muhammed-karikaturene har fått et ektefødt barn: regjeringen vil nemlig gjøre det vanskeligere å framføre religionskritikk i framtiden. Begrunnelsen for innskrenkingen er antakelsen om at et utvidet straffeansvar for å krenke religioner og enkeltpersoners religiøse følelser «kan avverge alvorlige konflikter i samfunnet.»
Kort sagt betyr det at pastoren og mullahen står fritt til å begrunne sine mest avskyelige holdninger og perspektiver i aparte teologisk teori, mens din rett til å kritisere de samme holdningene må begrenses. Hvorfor? Av hensyn til den etniske husfreden i landet. Mullahen kan eksempelvis mene at homofile er en vederstryggelighet, naturstridig, unaturlig, ekkelt og i aller beste fall et ulykkelig arbeidsuhell av den allmektige. Mens jeg ikke uten videre kan tegne profeten uten å måtte betale med bøter eller fengsel. Men på den andre side, så er jo en klekkelig bot langt å foretrekke framfor en kule i ryggen. Men jeg vet jo samtidig at det ene ikke nødvendigvis utelukker det andre.
Vi trodde den lenge sovende bestemmelsen i straffeloven om blasfemi nå skulle stedes til hvile for godt. Derfor er all grunn til opprør og pessimisme over at regjeringen nå istedenfor skjerper straffeansvaret ved blasfemi ved å omformulere bestemmelsen om rasisme i straffeloven. Statssekretær Astri Aas-Hansen (Ap) uttaler at lovendringen er nødvendig for å dempe konfliktnivået og sikre et sunt debattklima. Det kulturelle og akademiske Norge fordømmer lovforslaget. Selv Kirkerådet mener lovforslaget innebærer en innskrenking av ytringsfriheten og et grunnleggende skjevt og feil perspektiv på toleranse:
«For Den norske kirke er det viktige å fremheve at det er mennesker og ikke ideer som skal verges ved lov.»
Eller guder, for den del. Allmektige guder bør antas å være av en sådan beskaffenhet at de er i stand til å håndtere kritikk, karikaturer eller ren latterliggjøring uten hjelp fra påtalemakten i Norge. Jeg mener, de er jo allmektige?
Publiseringen av Muhammed-karikaturene forårsaket trusler om drap, vold og boikott fra deler av den islamske verden. Nå sier altså vår egen regjeringen av vi må begrense friheten til å ytre seg kritisk mot religioner og utøvelsen av dem for å forhindre konflikter i samfunnet. Jeg tenker da at all verdens voldsmenn, drapsmenn og de religiøst krakilske er temmelig fornøyde, ettersom de nå har fått det som de ville. Det er bråkmakerne og de som ikke aksepterer frie ytringer som vinner på regjeringens forslag.
Redaktør Sven Egil Omdahl har sagt det best:
«Gud trenger ikke juridisk beskyttelse. Politikk og religion er noe individet kan velge, og dette valget må kunne kritiseres, også med harde ord. Rase og seksuell legning kan derimot ikke velges, og det kan derfor være sterkere argumenter for å lovbeskytte mennesker mot hets på et slikt grunnlag.»
Amen.
Andre relevante poster:
Pingback: Pål Hivand: Bloggåret 2009 oppsummert — Pål Hivand |blog