Offentlige og private arkiver er viktige deler av vårt samfunns felles hukommelse, i like stor grad for det samiske samfunnet som for andre. NSR-leder og tidligere sametingspresident Aili Keskitalo blogger viktige poenger om Sami Arkiiva:
Arkivmappene fra de samiske institusjonene representerer den kunnskapen og erfaringen vi etterhvert har fått i å administrere oss selv og de sakene vi syns er viktige. Og denne kunnskapen og erfaringen bør ivaretas av oss selv i en samisk intitusjon, og stilles til rådighet for forskere og andre som ønsker å lære.
Men hvorfor stanse der? Tilrettelegging og tilgjengeliggjøring i en digital tid gir økte muligheter for arkivene til å utvikle seg fra rene depot (lager) til interaktive arenaer for historie- og kompetanseformidling. Bare se på hva Sámi Arkiiva og Statsarkivet i Tromsø har gjort med temaet Kautokeino-opprøret.
Aili har helt rett, det er en grunnleggende rettighet for et (ur)folk å forvalte sin kollektive kompetanse og hukommelse. Men prinsippet er uinteressant, dersom vi ikke bruker det til å faktisk formidle kunnskapen i materialet til nye generasjoner. Da bør man se hvordan man kan dra nytte av den nye delings- og samarbeidskulturen på nett og bruke nettsteder som Wikipedia, Store Norske Leksikon og liknende. Det samiske samfunnet mangler komtapanse og ressurser til å dekke alle samfunnets behov.
Jeg tror derfor at vi må i større grad satse på frivillig innsats og dugnad for det som gjelder informasjons- og kunnskapsformidling. Men selv det krever mer ressurser og mer kompetanse enn det Sámi Arkiiva disponerer i dag.
—
Foto: Sámi Arkiiva.
Andre relevante poster:
