Før har jeg hevdet at den samiske skolen i praksis allerede er avgått ved døden. Den samiske skolen er en ide som aldri ble realisert. Nå kan det se ut som den samiske barnehagen også lider av åndenød. I alle fall dersom vi skal tro forsker Marianne Helene Storfjord:
Den samiske barnehagen har enkelte samiske trekk og markører. Samisk språk og tradisjonskunnskap kommer til uttrykk, men det er ikke det samiske perspektivet som er det dominerende.
Også forskeren bruker begrepet «det samiske» om dette udefinerbare egenartede kulturelle og åndelige som preger oss samer. Vi (samene) elsker å bruke begrepet (det samiske). Vi forutsetter at det er intuitivt og selvforklarende; De som ikke skjønner det, skjønner det ikke. Vi regulerer hvem som er «inne» og hvem som er «ute» ved bruk av slike begreper.
Men når begreper som «det samiske» og «samisk perspektiv» i all hovedsak er uutalte og udefinerte, ender vi alltid opp med tradisjonelle forståelser og bilder av samisk kultur. Lego og Barbie-dukker blir dermed definert ut, og må erstattes av dukker i samekofter og treklosser i samiske farger.
Forskeren Storfjord anser verken foreldrenes eller barnehageansattes innsats som god nok: den samiske barnehagen er ikke samisk nok, og hun finner klare forskjeller på indre Finnmark og kysten. Javel, men er det ikke to forskjellige måter å være same på da – kyst og innland? Burde det ikke være forskjell? Og hvorfor blir indre Finnmark samisk, mens barnehager på kysten ikke blir det?
Kanskje er forskeres og akademikeres forestillinger om hva «det samiske» er minst like problematisk som den kulturelle praksisen i samiske barnehager?
Andre relevante poster:
