Og i prioriteringen mellom samisk og andre kommunale oppgaver er det altfor lett å hevde at spesielt det samiske må lide, ettersom det ikke er finansiert. Den samiske kompetansen burde være en ressurs for kommunene, også økonomisk – ettersom landets kommuner heller ikke får tak i lærerressursene som stadig flere av dem har behov for.

Det er derfor ingen grunn til at ikke kommunene (eller private pedagoger) skulle kunne tjene penger på samisk.

Her er det store muligheter som er uutnyttet. Studiesenteret har over 70 medlemskommuner med 330000 mennesker som sokner til de kommunene. Altså det burde være et stort marked for samisk språk. Samtidig vet vi at høyskolen sliter med å rekruttere studenter til samisk lærerutdanning og at kommunene sliter med å få tak i lærere.

Andre løsninger er også mulig. I Tana har vi på Boftsa skole prøvd å bruke skype i finsk undervisningen, hvor lærer har vært i Utsjok på finsk side.

Når det gjelder sråkpenger så er jeg ikke i tvil om at det er for lite som overføres i forhold til utfordringene, men at kommunene er ganske dyktige på å få maksimalt ut av det som er tilgjengelig gjennom lokalt tilpassede løsninger.

Saken er jo at de færreste kommuner klarer å skaffe lærere til samisk, så alternative løsninger er helt nødvendige. Og da er spørsmålet: hvorfor forsøker ikke nettopp de samiske kommunene å skape interessante løsninger som kan gi inspirerte lærere muligheter til datakompetanse, reising og faglig utvikling ved å skape nye læringsarenaer – de har jo den samiske kompetansen allerede.