Fornyings- og administrasjonsdepartementet lanserte i mars et forslag til ny statlig kommunikasjonspolitikk. I anledningen lanserte departementet også fagbloggen “Ny statlig kommunikasjonspolitikk“:
Vi håper på en god debatt og mange nyttige innspill til ny kommunikasjonspolitikk for staten.
Det skrev en av departementets anonyme forfattere i mars. Siden har ingen i departmentet funnet grunn til å ta ordet. På sin egen blogg, altså. Om den nye kommunikasjonspolitikken. Spørsmålet er om departementet har forlatt samtalen, eller om det i det hele tatt er en samtale?
Kollegaene i Sermo Consulting har allerede kommentert svakheter i både utkastet til kommunikasjonspolitikk og til høringsprosessen. Mine ankepunkter til den foreslåtte politikken er :
- Likeverdig kommunikasjon.
Kommunikasjon i offentlig regi skjer fremdeles ikke mellom likeverdige parter. Offentlig kommunikasjon skal fremdeles og først og fremst være et middel for å formidle forvaltningens informasjon til innbyggerne – ikke omvendt. - Fokus på resultat- ikke på bruker.
Slik politikken formuleres er offentlig kommunikasjon en metode for effektivisere gamle (lov- og regelstyrte) prosesser, men ikke endre selve prosessene til en mer dynamisk eller forpliktende samtale mellom folk og forvaltning. Samtalen er et middel, ikke et poeng i seg selv. Kommunikasjonsmessig involvering og engasjering av enkeltmennesker skal ikke påvirke forvaltningen, bare resultatet av enkeltsaker. - Organisering – den sosiale forvaltningen?
Pkt.1 og 2. utelukker dermed en utvikling i retning av en sosial og deltakende forvaltning, der forvaltningsmodeller a la Wikipedia kan dyrkes fram som demokratiske deltaker-eksperimenter.
I staten har man med andre ord registrert at nye medier og sosiale plattformer vokser fram, men ikke forstått potensialet i disse såkalt disruptive mediene. I bunn og grunn er alt bare kanaler for statens budskap. Og det er hovedproblemet med utkastet til ny kommunikasjonspolitikk. Alt skal fremdeles bare gå en vei, selv om dialogen må brukes som metode for å få det til.
Og denne autorative holdningen i politikken gjenspeiles i bloggens enslige artikkel fra mars. Dersom departementet ønsket en reell dialog, hadde man kanskje etablert bloggen i det øyeblikket man startet arbeidet med kommunikasjonspolitikken. Slik det nå framstår er det bare en ordinær høringsprosess ved hjelp av internett.
Altså, intet nytt under solen.
