- Er du kjent her på sykehuset, spurte hun likefrem i telefonen. Omsorgsfullt. Hun ville forsikre seg om at jeg var i stand til å finne sykehuset, parkeringsplassen og avdelingen hvor jeg skulle undersøkes. Det slo meg der og da at jeg nå kanskje ville bli det. Kjent. Jeg kjente uroligheten gripe tak i mellomgulvet. Parkeringsmuligheter ved Radiumhospitalet er kunnskap jeg lett gått i graven uten – uten at jeg noen gang ville savnet den.
En måned senere er jeg blitt bedre kjent på Radiumhospitalet. Og med parkeringsmulighetene der. Jeg har kreft. I halvannen måned har jeg ventet på detaljene rundt diagnosen. Og prognosen. Den har latt vente på seg. Jeg er jo ikke alene med kreft i dette landet. Tiden har vært benyttet til katastrofetanker og høylytte utbrudd av utålmodighet; man har naturlignok ikke følelse av å ha god tid når man frykter at døden venter i skyggene utenfor.
I 2008 vant jeg kampen mot et hjerteinfarkt. 2009 skulle altså stå i kreftens tegn? Nå foreligger prognosen. All ære til legen som klarte å formulere hovedbudskapet i aller første setning av vårt møte: “du skal ikke dø. Ennå. Dette er ikke en kreftform man dør av.” Han så på meg og smilte. Stille. Det var ikke mer å si:
Du skal ikke dø. Ennå.