Wikipedia viser oss hva som er mulig. Innbyggere og brukere av offentlige tjenester vil kunne produsere sine egne tjenester og sin egen informasjon sammen med offentlig forvaltning. I noen tilfeller kan forvaltningen overlate det helt og holdent til brukerne. Men vil den det da?
Kanskje. Wikipedia har siden 2001 vokst til verdens mest omfattende, mest tilgjengelige og uten sidestykke det språklig mest omfattende oppslagsverk gjennom verdenshistorien. 271 språklige utgaver inneholder samlet over 14,2 millioner artikler. Teknologien og retningslinjene Wikipedia bygger på gjør det mulig for enhver å opprette og redigere artikler på nettleksikonet uten forhåndsgodkjenning.
Inviter oss og bli best på våre behov
Så da burde selvsagt alt ligge til rette for at også den offentlige forvaltningen – staten og kommunen – åpner sine dører for innbyggernes bidrag. Enda litt nølende og temmelig forsiktig lister nå offentlige virksomheter seg ut på de sosiale plattformene på nett og tester ut tidens credo: dialog.
Men formålet med den offentlige kommunikasjonen ser ikke ut til å ha endret seg vesentlig. Den er ikke tilpasset en brukeinvolvering der målet er best mulig informasjonssynergi, der både innbyggerne og den offentlige forvaltningen sitter igjen med mer kunnskap. Fremdeles er dialogen bare et middel for å overbevise innbyggerne om at staten (eller kommunen) har rett i sine utredninger, forvaltningsvedtak og i sin vedtatte politikk. Det offentlige lytter ikke. Ikke egentlig. Innbyggerne er fremdeles umyndige i kontakt med forvaltningen.
Det ypperste av demokratiet
Vi, folket, har altså skrevet 14,2 millioner artikler om smått og stort på ufattelige 271 språk. Ingen ansatte oss for å gjøre det, ingen ba oss om det eller betalte oss for det. Vi bare gjorde det. Fordi vi kunne og fordi det ga oss makt til å definere vår verden, historie og vår kunnskap. Og vi syntes det var kult og vi ønsket å dele den kunnskapen og kompetansen vi hadde.
Brukerstyrt
Det er dette som er web 2.0; nettbaserte informasjonssystemer som er avanserte og brukervennlige nok til at vi brukerne tar dem i bruk uten opplæring. Gjennom disse tar vi kontroll over ulike deler av vår verden som tidligere var underlagt andres kontroll. Vi produserer og deler vårt eget medieinnhold og vår egen informasjon.
Jeg trenger ikke lenger avishusenes nyhetsprioriteringer foretatt av overflødige redaktører for å vite hva som har skjedd i verden. Min daglige nyhetsmeny skapes av likesinnede kollegaer som villig deler gode og viktige artikler fra alle verdens medier via Google Reader, Twitter, Facebook og andre delingsmedier.
Selvgående nettgenerasjon
De fleste av oss har allerede i mange år kjøpt og administrert våre egne finanser, forsikringer og banktjenester via pc og nettbank. Skatteetaten har de siste årene demonstrert for oss alle at selv de mest sårbare og avanserte forhold i våre liv faktisk lar seg administrere av oss selv. De mest travle blant oss kan sågar levere sin selvangivelse via mobiltelefonen mens de er på fottur i marka.
Hver og en av oss er altså nyhetsredaktører. Vi er leksikalske forfattere. Vi er rådgivere og innkjøpssjefer i egne nettbanker, og vi er våre egene regnskapsførere og revisorer.
Jeg gjør innkjøp på i nettbutikker som enkelt og selvsagt gir meg andre kunders råd og anbefalinger av produktene jeg selv vurderer å kjøpe. De gjør det mulig også for meg å legge igjen mine erfaringer og kommentarer av produktet jeg (omsider) kjøpte. Næringslivets og offentlig forvaltnings store utfordring er at innbyggerne nå har tilgang på avanserte verktøy og datagrunnlag som tidligere var forbeholdt myndigheter eller spesialiserte og ressurssterke organisasjoner. Dette gjør oss (innbyggerne) i stand til å gjøre den jobben andre før gjorde for oss. Ikke så sjelden gjør vi jobben bedre.
Vi er klare – når er du staten?
Saken er faktisk ikke at innbyggerne så gjerne ønsker å få staten eller kommunen i tale via Facebook eller Flickr eller Twitter. De ønsker å overta hele butikken. De ønsker reell makt og innflytelse. De ønsker frihet til å styre sine egne liv. Hvorfor sitter makten fremdeles stille og ansiktsløs bak nettportalene, brannmurene, tjenestebeskrivelsene og saksbehandlingsreglene og toer sine tastaturer?
Offentlige myndigheters bruk eller ikke bruk av sosiale medier handler ikke om teknologi. Den handler om makt. Og om hvem som skal ha den.
—
Artikkelen er opprinnelig publisert i webmagasin nr. 04/2009.
