Men om for eksempel NAV kunne invitert til åpen debatt på Twitter og andre plasser om hvordan tilbudet skulle utformes forbedres hadde det også vært fantastisk. Og sikkert gitt et mye bedre grunnlag for å utføre det oppdraget politkerne har gitt dem. Og kanskje til og med gitt grunnlag for NAV til å gå tilbake til politikerne å si at akkurat denne ordningen neppe tjener folket?

Samtidig: dagens struktur og organisering av byråkrati og myndighet er jo et resultat av hva som tidligere var nødvendig for å sikre rettsikkerhet, likebehandling osv. Men de nye plattformene (se Wikipedia) gjør innbyggerne mer uavhengig av organisasjonene – byråkratiet.

Vi trenger mindre av store organisasjoner for å administrere og planlegge arbeidet, ettersom noen av de sosiale plattformene lar oss administrere og planlegge selv – og i nåtid.

Det var mitt hovedpoeng – å peke på denne forunderlige byråkratiske skepsisen til de sosiale mediene som i dag allerede revolusjonerer alle aspekter av næringsliv og tjenesteproduksjon – bare ikke den offentlige.

Klassiske hensyn som rettssikkerheten skal ivareta som; like tilfeller skal behandles likt, forutberegnelighet, etterprøvbarhet, gjør at offentlige myndigheter ikke har så mye å “forhandle” om som andre. Og hadde det vært motsatt hadde vi vært en av statene “vi ikke liker å samenlikne oss med.”
Det er defor viktig å skille mellom dialogen og myndighetsutøvelsen om dette kan drøftes med noe mening.

Staten, og kommunene, er ordnet hierarkisk. Det er for å sikre de folkevalgte kontroll. Altså en viktig del av demokratiet. Som bruker møter man sikkert en “massiv vegg av enveisinformasjon.” På en måte er det naturlig. Det er politikerne som skal styre byråkratiet og ikke omvendt. Om byrakratene skal kunne “forhandle og drøfte” om gjennomføringen av politiske beslutninger hadde det vært rimelig ukult å være politiker, du hadde simpelthen ikke hatt makt.

Det byråkratiet, forvaltningen, kan forhandle om, invitere og å drøfte med andre til å delta i er hvordan man setter i verk politiske beslutninger. Det vi ofte kaller service, brukervennlighet, eller som du veldig godt får frem; kommunikasjon. Noen ganger setter lover og forskrifter så strenge rammer at debatten kan bli litt meningsløs, men likvel tror jeg det kan være svært mye å hente. Ikke minst også fordi byråkratiet her en viktig, og kanskje for lite brukt rolle, i å bringe alle brukeres erfaringer opp til politikerne.

Ellers har jeg svært stor sans for synspunktene dine.

All vår kommunikasjon med brukerne omfattes jo ikke av forvaltningsloven? Og arkivloven – all kommunikasjon er jo ikke arkivverdig? Og den som er kan saktens lagres i formater (rss'er) som gjør den søkbar og lagret for ettertid.

Det er ikke snakk om å legge til side noe, det er snakk om å legge til rette for ny bruk og en åpnere kommunikasjon. I seg selv ikke i strid med verken offentlighetslov, forvaltningslov eller arkivlov. Man må jo huske på at disse lovene ble laget for å sikre rettighetene til og innsyn fra folket.

Jeg synes igrunnen du gjør det litt mer vanskelig og håpløst enn det behøver å være, Frank.

Brukerne skal da ikke produsere eller vedlikeholde informasjon “for offentlig sektor”, men for seg selv. Det er jo for brukerne vi lager informasjonen i utgangspunktet, ikke for forvaltningens skyld.

Blant anna er det vanskeleg å sjå for seg at det offentlege skal legga til side krav i forvaltningslov, arkivlover, krav om tilgjengelegheit for alle osv….

I tillegg er det ingen ting som hindrar brukarane i å lage eit wikipedia (omtalt som “wikinorge” i http://www.idg.no/computerworld/article111127.ece). Så er spørsmålet om brukarane er villig til å produsere (og ikkje minst vedlikehalde) informasjon for offentleg sektor, og om det er mogleg å finansiere løysningen på ein fornuftig måte. Og så spørste det kven som skal ha siste ordet når det gjeld å garantere for korrekt informasjon…..

Det offentlege prøver ut nye medier i mindre skala, men det er nok langt fram til wikinorge frå det offentlege. Så medan det stadig dukkar opp små prosjekt i forvaltninga er det kanskje opp til innbyggjarane å dra i gang eit prosjekt?

Det er nok både en viss frykt for de ukjente faktorer og en porsjon (normal) byåkrati-arroganse som følge av å ha vært autoritært organisert i hundrevis av år.

Men en offentlig sektor som skal fungere for våre barn er nødt til å ha tillitt i befolkningen den skal betjene. En slik tillitt får man ikke lenger uten åpenhet og reell involvering og samarbeid mellom forvaltning og innbyggere.