Dagbladet er døende, hevdes det med god grunn. Også jeg har for lengst erklært Dagblad-døden som nært forestående. Redaktører og journalister forlater i disse dager det synkende skipet i takt med mediehusets røde regnskapstall.
Men det finnes, tror jeg, et liv etter døden. I dag fikk jeg et glimt av det gode, gamle Dagbladet. Avisen med et bankende sosialt hjerte, hvor engasjement, skrivekunst og journalistisk skikkelighet og vesentlighet står sentralt. Dagens reportasje «Den usynlige» i Magasinet representerer en journalistikk jeg mer enn gjerne betaler for, også på papir.
En fantastisk og rørende historie skrevet av journalist Bernt Jakob Oksnes om «den usynlige» Jan Erik Fosshaug som tilsynelatende ikke har noen kjente, venner eller familie i det han faller død om på Bentsebrugata i Oslo. Det kan virke som om han heller ikke har satt ett eneste spor etter seg i løpet av sine 60 år på jorden.
Dagbladet tar oss med på respektfull reise i de deler av Fosshaugs liv som er mulig å oppspore og gjenfortelle etter hans død. Jeg må innrømme at jeg ikke klarte å holde tårene tilbake når jeg leste.
Så til de det måtte vedkomme i Havnelageret i tiden som kommer: dette er journalistikk jeg er villig til å betale for.
Oppdatert 28. januar:
Saken ble omtalt særskilt i Dagbladet og i fagbladet Journalisten og vakte betydelig oppmerksomhet både blant andre journalister og leserne.
Andre relevante poster:
Pingback: Året 2010 på bloggen – kavalkade — Pål Hivand |blog