Sametinget foreslår å gi bygdefolk større rett til motorisert ferdsel i skog og fjell, enn byfolk. Forslaget baserer seg på et såkalt «avhengighetsprinsipp»: folk som enten er økonomisk avhengig av det eller hvor motorisert ferdsel har betydning for trivsel og livskvalitet skal i større grad enn andre få lov til å kjøre i naturen. Sametingspolitiker Marianne Balto sier til NRK:
Det gjelder først og fremst bygdefolk og de som har bosatt seg i områder på grunn av at naturen er en stor del av deres bosetningspreferanse på flere måter. Det ene er økonomiske forhold. Det andre er livskvalitet og bolyst.
Forslaget fremmes i forbindelse med arbeidet for å redusere motorisert ferdsel i utmark. Det er vel ikke «byfolk» som utgjør den store gruppen motoriserte på bygda? Å stenge ute de som utgjør det minste problemet, kan naturligvis skape et inntrykk av at man gjør noe med miljøproblemene. Men det gjør man jo ikke. Egentlig.
Innbarka byfolk spør seg frydefullt allerede om Sametingets forslag kan brukes som argument for å redusere bygdefolks adgang til byen. For hvis byfolk ikke skal ha motorisert adgang til bygda, bør kanskje ikke bønder ha motorisert adgang til byen? Eller verre: kanskje burde bygdefolk på bytur tvinges til å bruke toget? Da ville kanskje utbygging av togtilbudet raskt bli sett på som viktig distriktspolitikk, med økte bevilgninger som konsekvens.
Og hva med utflytta samer/bygdefolk? Skal de behandles som byfolk eller bygdefolk? Flere samiske partier hevder at utflytta bysamer skal ha samme rettigheter til høsting og ferdsel i sin opprinnelige hjemkommune som de som fortsatt bor der.
Andre relevante poster:
