Farvel, Muhammed

by Pål Hivand on søndag 14. februar 2010 · 14 comments

Muhammed-tegningDet er på tide å si farvel til Muhammed, for min del i alle fall. Muhammed ble for alvor en faktor i norsk offentlighet og politikk – og i mitt liv i 2006.

For meg var situasjonen absurd, ettersom vi i  store deler av 1900-tallet kjempet mot, ymyket og krenket kristne symboler og institusjoner. Vi gjorde dette nettopp for å frigjøre oss fra religion som et instrument for undertrykkelse i Norge: mot kvinner, homofile og andre mennesker som kan oppfattes som «annerledes».

De siste uker har igjen vært preget av amper stemning knyttet til publisering av en karakaturtegning av Muhammed. I år, som i 2006, opplever jeg det hele som et forsøk på omkamp. Et forsøk på å annulere mange tiårs kamp for frigjøring fra religiøse dogmer, påbud og begrensninger.

Muslimer demonstrerer i gatene i protest og kaller Dagbladets publisering religiøst krenkende og et ledd i den norske statens korstog mot islam. Korstog altså. Det toppet seg da islamisten Mohyeldeen Mohammad truet med terror til stor applaus på Jernbanetorget:

Når vil norske myndigheter og deres medier forstå alvoret i dette her? Kanskje ikke før det er for sent. Kanskje ikke før vi får et 11.september på norske jord. Dette er ingen trussel, det er en advarsel.

Sårede religiøse følelser skal altså gi legitimitet til at mennesker vi gir beskyttelse og trygghet, skal kunne kreve mikrofonstativ og politibeskyttelse for framføre trusler mot våre liv og vårt samfunn – nettopp fordi vi benytter oss av de friheter vi har kjempet for i tiår etter tiår? Det er et paradoks at det nettopp er de nyankomne nordmenn som har flyktet fra dikaturer og undertrykkelse som tviholder på frihetsbegrensende  verdier og dogmer.

Sist lørdag møtte jeg et fredelig demonstrasjonstog av muslimer i Oslo sentrum, også dette i forsvar for Muhammeds ære og i kamp mot det de kalte «mobbing av muslimer».

Demo_lordag

Menn og kvinner gikk ikke sammen i toget, men hver for seg. Og samtlige kvinner gikk med tildekket hår. I Norge kan man naturligvis velge å gå atskilt og tildekket. Men man kan ikke kreve at jeg skal holde munn om det. For jeg synes ganske enkelt slikt er et tilbakeslag for kampen for kjønnenes likestilling.

Men denne dagen skulle vise seg mer paradoksal. Foran Stortinget hadde en annen gruppe muslimer samlet seg, i solidaritet med frihetsbevegelsen i Iran. De markedsførte sin underskriftskampanje for «frihet og demokrati i Iran».

Demonstrasjon for frihet i Iran, 13.02.2010, OsloBlant deres minimumskrav var:

  • Frigjørelse av alle politiske fanger
  • Ytringsfrihet
  • Separasjon av religion og stat
  • Frie valg og anerkjennelse av folks rett til å velge etter egen fri vilje
  • Rettslig forfølgelse av ansvarlige for drap, tortur og voldtekt av fanger

Frie valg, ytringsfrihet og atskillelse mellom religion og stat er altså kravene der. Her i landet krever islamistene mindre frihet og ytringsbegrensninger, og skyver profetens krenkede ære foran seg.

Det er like lite rasisme og mobbing å tråkke på muslimers religiøse følelser som det er å tråkke på enhver annen religiøs følelse. I Norge er slikt ikke bare tillatt, men en dyd av nødvendighet for å vedlikeholde demokratiet. Et fritt samfunn styres ikke av gruppers krenkende følelser, men av argumentenes holdbarhet og de friheter som konstituerer et rettssamfunn og et demokrati. Det har man altså i voksende grad forstått i Iran, mens enkelte islamister i Norge ser ut til å leve i middelalderen.

Men det er håp for disse mørkemenn også. Det finnes nemlig samfunn og nasjoner i verden som i større grad legger til rette for korrupsjon i drosjenæringen, kvinneundertrykkelse og religiøst styresett enn hva Norge gjør. Enhver står i dette landet fritt til å søke lykken der man i størst grad opplever muligheten for den.

Farvel, Muhammed.

Når jeg skulle skrive denne artikkelen ba jeg min 11 år gamle sønn om å lage en tegning på saken, fordi han har en veldig god strek. Han laget en «Muhammed» som gråt. Tankeløst ba jeg ham om å tegne den om, til en sint mann. Men når jeg så resultatet, angret jeg. Jeg tror kanskje en gråtende Muhammed hadde vært bedre.

Uansett. Farvel, Muhammed.

—

Andre verdt å lese:

Hysj-politiet lenker til sider

Dine synspunkter er velkomne i kommentarfeltet nedenfor, så lenge de holder seg innenfor rammene av bloggens debattregler. Når du kommenterer forutsetter jeg at du har lest og akseptert dem.

Andre relevante poster:

  1. Dette er IKKE Muhammed-karikaturer

Tagged as: , ,

  • carstenk

    Intressant eksempel dette, på flere måter. En god forklaring till hvorfor ikke bare rene xenofobiker men også rimelig opplyste mennesker anser det ikke bare en rettighet men også en nødvendighet (et tvang) å krenke andre mennesker, for det første innen den egne kulturkretsen og for det andre folk fra andre kulturkretser. Dette er altså en strategi for å bryte en formodet religiøs undertrykking av universielle mensklige rettigheter.

    Det bør utvikles et ord for dette, forslagsvis 'krenkings strategien'. Jeg synes dette er befriende, for antagelig er dette den egentlige grunnen istedenfor det tullete 'ytringsfrihets'-argumentet mange norske intellektuelle tyr til for å forklare samme trang. Publisering av religøse krenkelese blir jo bare et yttringsfrihetsspørsmål om staten legger seg i og forbyr sånt – og det fins ikke på horisonten.)

    I praksis har dette satndspunktet flere problemer – for det første er det ikke snillt mot miljoner muslimer som ikke har noen skyld i at de er muslimer. For det andre legger det opp til en konfrontasjonspolitikk mot alle muslimer som islamistene kan bruke for å forsette sin oppbygging (ala Bush/Cheney).

    Det skal i den situasjonen bare til en liten antyding om noe voldelig fra ekstremisthold for at normale mennesker skal ta fullstendig avstand fra alt som har noe som helst samband med Muhahammed. Omtrent som du gjør her. Men problemet er at de menneskelige rettigheter som du vill forsvare blir de første som faller.

    Krenkings-strategin holder ikke.

  • http://hivand.no Pål Hivand

    Du forutsetter at en demokratisk nasjon faktisk ikke evner å se tolerant og overbærende på at en politisk tulling truer med terror i Norge. Vel, det viser seg jo at vi gjør det.

    Å tolke denne teksten over som en avstandtagen til » alt som har noe som helst samband med Muhahammed» er å lese med vrangvilje. Det er et «farvel til Muhammed» i den politiske samtalen jeg skriver om – ikke om en avstandstagen til islam eller muslimer generelt.

    Muhammed bør ha like lite politisk kraft som Jesus i denne sammenheng. Det er mitt poeng. Verken mer eller mindre. Sterkt religiøse og dogmatisk troende bør jo spørre seg om et sekulært samfunn er det best egnede for dem. I sær om de mener at deres tro også skal være regulerende i forhold til de av oss som ikke tror.

    At vi har andre verdier enn islamistene betyr ikke at vi er uten verdier. At vi har en annen moral, betyr ikke av vi er uten moral.

  • carstenk

    beklager – langt utenlands oppehold og en portion dysleksi medfører at det jeg skriver kan være litt vanskelig å forstå . Det er den eneste måten jeg kan oppfatte dette 'goddag mann økseskaft' svaret på: det er jo DU som ikke evner å se tolerant på en tulling. Og propagerer tydlig for at andre skal se det på samme måte. Og det fins sterke tegn på at du kommer å lykkes om man ser ut over Europa i dag.

    Og at denne teksten ikke skal sees som et farvel til islam er bare morsomt. Men like vel som det fins dysleksi så fins det sikkert mennesker som ikke ser betydingen av hva de skriver. Trodde ikke du var sånn.

  • http://hivand.no Pål Hivand
  • http://twitter.com/runmeier Rune Meier

    Interessant syn. Jeg er ikke enig i behovet for å bevisst tråkke på noen for å frigjøre seg fra deres verdier. Jeg er nok selv en av dem som føler at overdrevent liberale ønsker om en norsk kulturrevolusjon går for langt i å tråkke på f.eks. leger som ikke vil gjennomføre aborter, eller prester som ikke vil vie homofile – uavhengig av mitt eget syn på saken(e).

    Ofte er det bare krampetrekninger og en utdøende generasjon – sånn tror jeg det er med mange av de pakistanske og somaliske muslimene i Norge også. Vi ser daglig eksempler på fornorskede muslimer, Raja, Sharif og Rehman, og det er ingen grunn til å tro at dette er en trend som vil snu. Tvert om, jeg er ikke så redd for at 3. generasjon pakistanere plutselig skal få en religiøs vekkelse – men tror de vil sekulariseres på samme måte som nordmenn flest.

    I Norge er det lov til å diskutere, kritisere og til og med gjøre narr av egen og andres tro. Det kalles ytringsfrihet. Det kan vi leve med!

  • http://hivand.no Pål Hivand

    Jeg er helt enig i alt du skriver, Rune. Jeg mener ikke at vår frigjøring innebærer at vi må tråkke på noen. Men det gjør vi da heller ikke?

    Jeg tror altså ikke det er mulig å ha et fritt samfunn og samtidig forhindre at noen vil oppleve seg krenket.

    Selv er jeg nokså krenket av at en terrormistenkt og erklært motstander av det norske samfunnet arrangerer en demonstrasjon med enorm oppslutning , som ender i en nokså tydelig terrortrussel. Men jeg forlanger altså ingen innskrenkelser i muslimers rettigheter på grunn av min krenkede følelser.

  • carstenk

    Du oppviser forresten samme feiltenk som de fleste andre som bruker 'ytringfrihets' frihets argument for sin motivasjon av krenkings-strategien. Du skriver: «Men man kan ikke kreve at jeg skal holde munn om det» med litt tilslørt henvisning til at i Norge er det ytringsfrihet. Men der har du et faktisk feil, ytringsfrihet betyr nettop at man kan kreve det. De kan till og med kreve at det lovstiftes mot det, det tilhører ytringsfriheten nemmelig. Men et ytringsfrihets spørsmål blir det bare om staten overveier en slik lovstiftnig, og det er altså ikke aktuellt. Og de fleste muslimer anser ikke det, tvers om er mange muslimer inne på tanken at islamisters rett å uttrykke seg skal begrenses. Om man skal snakke ytringsfrihet er dette egentlig en mye mer aktuell problemstilling.

  • http://hivand.no Pål Hivand

    Nei, jeg gjør ikke det Carsten, eller hva du nå heter.

    Jeg referer til at min kritikk av det jeg oppfatter urimelig og kvinnefiendtlige muslimske tradisjoner antakelig vil oppleves som krenkende av noen muslimer. Av deg, for eksempel.

    Du sparker opp dører som er vid åpne her, «Carsten».

  • carstenk

    Tror ikke vi kommer lenger. Jeg er ikke muslim,og heter faktisk Carsten. Jeg har nå lest litt annet du har skrevet, og syns nok at vi står på stort sett samme grund her, dvs de liberale fri og rettighetenes linje, selv om det virker som jeg kanske har større sympati for de religøse rettighetene enn du og drar ikke samme likhets tegn mellem religion og undertrykking. Det som skiller oss er taktikk og strategi for å nå målet, der det virker som om du tenker helt prinsipiellt, mens jeg syns man må se verden litt i sin sammenheng:

    Denne krenkingstrategien som du gir uttrykk for passer i en større tendens i Europa i dag som straffer muslimer generellt pga islamisters overtramp. Dette er feil både prinsipiellt og i praksis, og kan ikke ses isolert fra ne gammal eurpeisk kulturell analfabetisme og den økonomiske krise som bygger opp hele generasjoner unge muslimske invandrere i Europas byer uten framtidshåp, samtidig som vest uovlig okkuperer alt fler muslimske land med oljeforekomster (Iran neste).

    Vi får en alt mer polarisert situasjon som passer islamister og populister, og legitimerer utbytting både på et internsjonalt plan og hjemme. Dette syns jeg nok er den store faren i dag – men den kan undvikes uten at vi med må ofre noe av f.eks kvinners og homoseksuelles rettigheter.

    Det kan og må diskuteres hvordan det skal oppnås, men diverse krenkings-strategier hjelper ihvertfall ikke.

  • Svarktander Bullh

    Våkn opp, alle dere som tror at «et liberalt Euro-Islam» vil utbre seg. Ordet «kafir», blir snart koblet til denne retningen i følge flere muslimske nettsteder. det vil si frafallen, og da er du null verdt og kan drepes uten særlige bekymringer.

    Drosjeopprøret og det faktum at flere butikkeiere nektet å selge Dagbladet den dagen, er en bekreftelse på at vårt demokrati er under ild fra en minoritet som vil ha majoritetskodeks på sitt syn.

    Man må være forsiktig med å bli for vestlig orientert, Mohyeldeen Mohammad studerer sharialovgivning i Saudi-Arabia men bor her. Bare det at denne personen er språkrør, burde få noen og enhver til å løfte på øyenbrynene.

    For dem som tviler på Islams forsøk på overta Europa, les historien om Spania, Det Ottomanske riket og The Muslim Brotherhood. De har prøvd før, men har blitt stoppet. Nå ser det ut til at de vinner innenfra med angrep på demokratiene.

    Muslimbrødrenes oppfinnelse hijab er en «nøkkel» politikerne velger å se bort ifra. Det er den tilhørigheten jeg reagerer på, politisk islam. Muslimbrødrene fikk det bedre under Abdul Nasser i Egypt på 50-tallet. De svarte med et attentat mot ham, så han forbød denne terrororganisasjonen. Men de drepte Anwar sadat i 1981. De står bak Al-Qaida, Hamas og flere andre terrornett.

    Litt om muslimske broderskapet :

    Hassan al-Banna grunnla det muslimske brorskap i byen Ismailia mars 1928 sammen med seks arbeidere av Suezkanalen Company. Det begynte som en religiøs, politisk og sosial bevegelse med ordspråket;

    «Allah er vårt mål, Koranen er vår grunnlov, er profeten vår leder, Jihad er vår måte, og døden for Allahs sak er den høyeste av våre ambisjoner»

    Al-Banna kalt for tilbake til en original islam og fulgte islamske reformatorer som Muhammad Abduh og Rashid Rida. Ifølge ham hadde moderne islam mistet sin sosiale dominans, fordi de fleste muslimer hadde blitt ødelagt av vestlig innflytelse. Sharia loven basert på Koranen og sunnah ble sett på som lover levert direkte ned av Allah som bør gjelde for alle deler av livet, blant annet organiseringen av regjeringen og håndtering av hverdagslige problemer.

    Det er dette vi står ovenfor.

  • http://hivand.no Pål Hivand

    Islamofobt tull fjernes fra kommentarfeltet.

  • Holten

    Aller først, Carsten: Dersom eg kan tolke haldninga di ditåt at du tykkjer militante nyateistar oftast er dryge, så deler eg henne. Dei er keisame og slitsame.

    Men argumentasjonen din inneheld ikkje desto mindre ein feil premiss og ei feilslutning.

    Premissen – at det «antageleg» finst ein eigentleg grunn til å spotte og håne gode menneske for trua si for å befri dei frå religionens menneskerettsundertrykkande åk – er feilaktig av to årsaker.

    Ein – det er først og framst trua og ikkje kvart enkelt menneske som blir latterleggjort. Bland dei ikkje ihop. Hets skal behandlast ulikt om det gjeld enkeltpersonar, folkegrupper og ideologiar.

    To – den eigentlege, de facto-grunnen er eit underhaldningsbehov. Det finst eit stort publikum som likar og etterspør satire.

    Men så til feilslutninga di. Du må aldri gå i den fella det er å meine at menneske ikkje har skuld i eller ansvar for si tru. Det er sjølve grunnvollen i religionsfridomen. Ein kan noko for det. Ein har eit val.

    Derimot er hudfarge, legning og andre kroppslege særmerke slikt vi er fødd med og ikkje kan noko for. Da er ikkje diskriminering snilt.

    Dialekt- og nynorskmobbing er for øvrig valfritt.

  • carstenk

    Hei Holten, jeg tror du mistforsår en viktig sak: det er ikke jeg som syns det kan finnes noen grund til å spotte eller håne mennesker, gode eller onde. Jeg bare gjengir hva jeg tolket som en slik oppfattning blant enkelte (f.ek Håland her), rett eller feil.

    Jeg kan nok synes det er underhållende med satire, og kan iofs også forstå aspekter av den opprinnelige tanken med å publisere Muhammed-tegningene: man ville ikke la seg true til taushet av mord trussler. Men problemet da, og i enda høiere grad nå, er at instrumentet er for tjukkt. Gjennom å krenke alle muslimer skaper man en unødvendig polarisering som bare hjelper exktremister på begge sider, ala Bush/Cheney doktrinen.

    Så det om den «feilaktige» premissen. Og om «feilslutningen» at folk ikke har ansvar for sin tro: vel, det er vel en trossak, ikke noe logisk feil? Og jeg tror helt klar at den tro man har ikke handler særlig mye om veloverveide sammenligninger mellom forskjellige trossystem før man modent velger det beste. Jeg anser at tro handler om lojalitet med mennesker i ens nærhet, vilket forklarer hvorfor den dominerende religionen i Europa og Nordamerika er kristendom, og islam i andre deler av verden. Så ja, krenking av menneskers religion er nær beslektet med krenking av folks hudfarve – begge er noe man er mer eller mindre fødd med.

    Å tro noe annet hører til en gammal (og nu fornyet) europeiske kulturell analfabetisme anser jeg, forkledd som moralisme.

  • Vidar Andersen

    Det er helt utrolig at «krenkelse av religiøse følelser» blir en argumentasjon i ytringsfrihetsdebatten anno 2010. Og det er ikke minst farlig på sikt.

    Ytringsfrihet er nært knyttet til demokrati, jeg vil si det så sterkt at den er en forutsetning for demokratiet. Det er i ytterste konsekvens dette vi har med å gjøre når vi gang på gang reduserer nedslagsfeltet for ytringsfriheten med å ikke la den gjelde for «religiøse følelser». Skal vi fortsette å gamble med vårt eget styresett og århundreder lange tradisjoner?

Previous post:

Next post: