Sjøsamene etterlyser i stadig større grad Sametingets og samepolitikkens oppmerksomhet rundt sjøsamiske rettigheter. Men sjøsamenes største hinder til politisk innflytelse, er deres historiske uvilje mot det samme system hvor politisk makt og rettigheter fordeles.
I sjøsamiske miljøer har skepsisen til de siste tiårs samepolitikk tradisjonelt stått sterkest, helt siden 1980-tallet og fram til i dag. Denne motstanden har flere årsaker, men den viktigste er fornorskningspolitikken som særlig rammet kystsamfunnene, og som i lang tid gjorde sjøsamisk kultur og identitet usynlig og lydløs – og uønsket. Sånn sett har den moderne samepolitikken lenge vært en trussel mot «borgfreden» på kysten, mellom nordmenn og samer – og samer seg i mellom.
Etterhvert som den sjøsamiske kulturen revitaliseres langs kysten i nord, oppstår konflikter og konfrontasjoner. Konfliktgrensene går mellom de sjøsamiske miljøer som krever oppmerksomhet og plass i den norske og samiske offentligheten, og de miljøer som helst ser at den sjøsamiske kulturen stille går til sitt siste hvilested. Konfliktene som oppstår brukes ikke sjelden som det avgjørende argumenten mot samisk kulturell og politisk revitalisering. Budskapet synes å være: «Hvis dere bare nå slutter med det samiske, så kan vi leve i fred og fordragelighet, slik vi alltid har gjort – side om side».
Fred og fordragelighet? Fordrageligheten er i realiteten bygget på kravet om at så lenge samer ikke insisterer på å være samer, er det fred. Men skal dere gå i kofte, snakke samisk og undervise ungene deres om samisk kultur, historie og språk – da blir det bråk. Da blir vi sinte. For hvis det plutselig er bra å være samisk, hva er vi da – vi som enten ikke er samer – eller som har brukt hele livet på å skjule vårt samiske opphav. Straks etterpå bryter som regel helvete løs. Vi har sett det i Kåfjord, i Alta, og senest i Tromsø og Bodø. Overalt skjer det samme:
Påstander om at ikke-samer vil bli skadelidende dersom en diskriminerende politikk overfor samer opphører, påstander om at samiske rettigheter går på bekostning av ikke-samers rettigheter, konspirasjonsteorier om samisk maktovertakelse og planer om statsdannelse og den gode gamle påstanden om etniske særrettigheter.
Så kommer de sjøsamiske anklagene mot reindriften, som stadig flere mener har fått for sterkt vern og for omfattende rettigheter i forhold til – sjøsamene og andre befolkningsgrupper. Så står plutselig same mot same. Så kommer det sjøsamiske kravet til Sametinget; hvorfor hjelper ikke Sametinget oss? Og så er det noen som sier at; se på samene, de klarer ikke å holde fred i eget hus.
Kåfjord og Tromsø var annerledes. I Tromsø organiserte sjøsamene seg nedenfra og opp – ikke ovenfra og ned. Enkeltpersoner og grupper gikk i fakkeltog, insisterte å bli hørt av Tromsøs ordfører – og ble til sist hørt av en hel nasjon. Sjøsamer langs hele kysten bør snart oppdage at den moderne samepolitikken er kommet for å bli. Sjøsamen risikerer å stå akterutseilt og alene på kaikanten, om han ikke griper til årene selv.
Sametinget og de samiske partienes oppmerksomhet har vært, og er fremdeles, i stor grad rettet mot de samiske samfunn og miljø som for lengst har anerkjent de moderne samepolitiske instrumentene. Mot de som anerkjenner prinsippet om samisk selvbestemmelse, så langt det er mulig innenfor rammene av demokratiet og nasjonen Norge.
Det var det Tromsø-saken handlet om, selv om det var det såkalte samiske språkforvaltningsområdet som utløste det hele. Saken resulterte i et lokalt engasjement og en mektig politisk organisering fra den samiske grasrota, som endte i et nasjonalt fokus på samenes sak. På sidelinjen stod Sametingets folkevalgte og bivånet overrasket en kamp de ikke var en del av.
Reindriften har åpenbart nytt godt av at de har maktet å organisere seg under organisasjonen Norske Reindriftssamers Landsforbund. Nå er det sjøsamenes tur å ta saken i egne hender og organisere seg på en måte som samler, mer enn splitter. Sjøsamene må snart forholde seg til det samepolitiske landskapet på realistisk vis, og ikke alliere seg med grupper, organisasjoner og partier som ser seg tjent med fortsatt sterke konflikter innad i det samiske samfunnet.
Politisk innflytelse og makt kommer ikke til den som ber om den, men til den som tar makten i egne hender.
Andre relevante poster:
