Så er det jul. Igjen. Alt er ferdig. Alt er klart. Vi er slitne, og trenger ferie. Det var disse tankene som raste gjennom hodet mitt der jeg hastet ut av Oslo S kveldstid. Perronger og togstasjon var fylt til randen av hastende, travle unge og gamle på vei til familier – eller på vei vekk fra dem. Hva vet man egentlig? Selv hadde jeg mer enn nok med mitt og hadde blikket stivt festet på ingenting foran meg.
På sjøsiden satt hun, den rumenske kvinnen. Inntil rekkverket, øverst på trappen. Sammenkrøpet med en sigarett i munnen. Hun kastet såvidt et blikk opp på meg idet jeg passerte, og så deretter ned igjen. Det var ingen ømhet i blikket mitt. Ikke forrakt, ikke avsky, bare en grunnleggende mangel på interesse for henne og skjebnen som gjort henne nærmeste usynlig for andre mennesker. Selv her, på landets mest trafikkerte togstasjon, var det få av oss som la merke til henne.
Ved enden av trappen stanset jeg imidlertid opp, som om jeg først da registrerte at jeg hadde passert et menneske sammenkrøpet på den kalde, steinlagte trappen. Da ser jeg at hun er ikke alene. Ved siden av den sammensunkne kvinnekroppen står et barn på vel fire år. Hun står helt stille uten å røre seg, og venter. På det jeg da antar er hennes mor. Helt stille. Fire år. Klokken er åtte om kvelden, det er vinter og en fire år gammel jente står helt urørlig og venter ved siden av en mor som sitter og røyker på trappen.
Men jeg var allerede for sent ute til familiens førjulsmiddag og dro. I et land og i en by som materielt sett har det bedre enn noen andre mennesker noen gang i historien, ser vi på de fattigste og mest utslåtte blant oss først og fremst som et ordens- og sanitetsproblem. Som noe vi burde være forskånet for.
Jeg er ikke bedre enn andre, jeg gikk videre. Og det er nettopp det som illustrerer vår fattigdom: ingen av oss er det. Bedre, altså. Vi går alle forbi.
Jeg forsøker å trøste meg selv med at jeg i det minste stoppet opp, et lite sekund. At jeg ofret fireåringen en tanke. At jeg skrev om det. Fakta er at ingenting av dette hjalp det minste. Verken meg eller kvinnen. Og aller minst den fire år gamle jenta som ventet så inderlig. Hun venter fremdeles.
—
Så ble altså dette min julehilsen til deg som leser bloggen her. Ha en riktig god jul, og forsøk å gjøre noe viktig og meningsfullt for noen denne jula. Det kommer du helt sikkert ikke til å angre på. God jul.
Andre relevante poster:
