Sosiale medier er en slagmark. Og da tenker jeg ikke all faenskapen folk får seg til å gjøre mot hverandre, også på sosiale medier: utestenging, mobbing og trakassering. Nei, jeg tenker på the «social media gurus» der ute. Alle ekspertene der ute som villig selger seg og sine rådgivingstjenester i mer eller mindre dårlig skjulte oppspill og meldinger på de sosiale mediene. De som insisterer på behovet av en samfunns- og kommunikasjonsanalyse fordi kronprinsesser eller andre har dristet seg digitalt utpå, uten en nøye og forutgående byråstrategi og planlagt «digital identitet».
«Ekspertene» som fyller sine statusmeldinger om sine nye foredrag, sine nye rådgivningsoppdrag, ny statistikk og lenker til stadig nye medieoppslag om sosiale medier. De som i samme digitale åndedrag insisterer på at det verste du kan gjøre er å fylle statusfelt, Facebook-vegger og tweets med varepitching, salgsbudskap og skamløse kommersielle invitasjoner.
«Ekspertene» som advarer mot å framstå som elitistisk ved bare å følge likesinnede, folk fra samme bransje, fra samme klasse og sosiale lag. Selv følger de, og er først og fremst venner med, andre eksperter innen sosiale medier, kommunikasjonsfolk og toneangivende medieaktører. De deler innhold og lenker til og fra hverandre, og er nesegrust vennlige og skryter hemningsløst av hverandre i håp om at det er nettopp de som neste gang inviteres til den aller viktigste konferansen som foredragsholder – om sosiale medier. Eller neste #tweetup.
Det som kjennetegner de mest høylytte og selvutnevnte ekspertene innen sosiale medier er at de sjelden eller aldri ser ut til å ta den medisinen de så gjerne skriver ut til andre. Tran derimot, tar de i litervis.
I likhet med Vidar Kvalshaug lot jeg meg underholde over det sosiale kommentariatets intense meningsutveksling rundt kronprinsesse Mette-Marits Twitter-konto. Når man leser alle kommentarene, sleivsparkene og velkomsthilsningene skulle man tro at kronprinsessen hadde ramlet inn på en fest hun ikke var invitert til. Og det var delte meninger om hvor velkommen hun var. Så delte meninger at ekspertene kastet seg ut i de tradisjonelle mediene - aviser og nasjonens fremste radiodebatt-program Dagsnytt 18 – for å kommentere, analysere, mene og konkludere.
I motsetning til Kvalshaug tror jeg ikke den sosiale teknologien i seg selv er spesielt demokratiserende. Den har et demokratisk potensiale, javisst, men den er fremdeles avhengig av at aktører med makt er villig til å flytte på den – makten – eller dele den. For når kronprinsessen velger å dele sin «Davos poetry«, er det først og fremst et sterkt signal om makt, status og sosial tilhørighet blant klodens mest priviligerte, og ikke så mye om kronprinsessens interesse for lyrikk. Eller for å bruke Kronprinsesse Mette-Marits egne ord:
Jeg tror Twitter er en fantastisk mulighet til å spre informasjon om spennende prosjekter som foregår rundt i verden.
Og da er vi ved sakens kjerne, ikke? Dine intensjoner og hva du har på hjertet er fremdeles viktigst. Resten er igrunnen bare kanalvalg.
Andre relevante poster:
