Rørende og verdig. Slik karakteriserte NRK-korrespondenten minnemarkeringen for ofrene etter 11. september-terroren ved Ground Zero i går kveld. TV, radio, nett- og papiraviser har de siste dagene vært fylt av beretninger og gjenfortellinger av de uhyggelige hendelsene 11. september 2001.

2973 uskyldige personer døde i terrorangrepet på World Trade Center. I går ble dagen markert over store deler av verden med ulike typer minnearrangementer, samtlige overført og behørig dekket av lokale og globale medier. Fjernsynskanalene fylte sendeskjemaene i dagene rundt minnedagen med dokumentarer relatert til hendelsene. Om igjen og om igjen har vi sett de ikoniske bildene av passasjerflyene som rammer tårnene. Og det skulle selvsagt bare mangle om vi ikke skulle markere det mest spektakulære og største terrorangrepet på vestlig jord  - og så mange uskyldige døde.

Men det slår meg allikevel at det hele handler veldig mye om fjernsyn og medienes dramaturgi. 9/11 er et terroranslag som er dramaturgisk og kulturelt tilpasset fjernsynsoverføringer og moderne medier. Vi fyller hendelsene med så mye bilder, så mange ord, så mye oppmerksomhet og så mange symboler at det hele antar en religiøs dimensjon. Det er svært rørende, det er de døde verdig – og det er oss sørgende verdig.

Når det gjelder de mange tusener, titusener og hundretusener av sivile som har mistet livet som en direkte konsekvens av norsk, amerikansk og annen vestlig krigføring de siste 10 årene – og årene før det – er saken annerledes. De er de virkelige ofrene i vår «krig mot terror». Deres død, hvor enn tragisk og utilsiktet, er på sett og vis nødvendig. For oss. For vår trygghet og vår opplevelse av mening etter 9/11.

For når en bombe fra den vestlige koalisjonen faller på landsbyens moské, som for anledningen er fylt av uskyldige brudepar, barn og andre ikke-stridende i Kandahar i Afghanistan, etterfølges den som regel av den øredøvende stillheten som kjennetegner brå død og fravær av medier. Kanskje følger en motvillig alliert bortforklaring og beklagelse noen dager senere. Ingen kameralys, ingen flagg, ingen fiffig vignettmusikk, ingen bilder av sorgtyngede og påtatt alvorlige fjernsynsreportere. Ingen bøyde hoder og ingen tente lys.

Det er i det hele tatt lite rørende og lite verdighet i uskyldige muslimer som dør utenfor kamera. Vi kaller det «krigen mot terror», og den utkjempes i all hovedsak i den arabiske verden. For selv om islamistisk terror utgjorde en ørliten prosentdel (1,4 %) av alle terrorangrep i Europa i 2010, er det altså kampen mot islamistisk terror som utgjør frontlinjen i vår kamp mot terror. 98,6 prosent av alle terrorangrep i Europa i 2010 ble utført av separatistiske eller venstre-ekstreme eller anarkistiske terrorister, ifølge Europols «Terrorism Situation and Trend Report 2011″. Islamistisk terror utgjorde altså en statistisk parantes. Sannheten er at  islamistisk terror i hovedsak rammer muslimer gjennom terroraksjoner i utført i muslimske land.

De uskyldige ofrene for vestlig krigføring dør i mørke, der det bare ytterst sjelden tennes et kameralys eller stearinlys. Ifølge nettstedet Costsofwar.orgs svært moderate anslag, er minst 137.000 sivile, uskyldige drept i krigen mot terror, hovedsaklig i Irak, Afghanistan og Pakistan. Trolig svært mange flere. Og en stor del av disse er drept av vestlige bomber, kuler og i allierte militære operasjoner.

Men det er krigshistoriene de ikke forteller, og vi ikke vil høre.

—-

Fram til 17. september 2011 er John Pilgers dokumentar «The war you don’t see» tilgjengelig på NRKs nettsider. En film verdt å se, en fortelling om den krigen du ikke får se. Medaljens bakside.

Ingen andre relevante poster.

EDLs leder Turid Bjørnstrøm skriver i en e-post til meg at medlemstallene på EDLs nettsider er  feil og gjenstand for en teknisk feil som har gjort at de har framstått som «galopperende» over en tid. Hun oppgir at medlemstallene er fjernet fra nettsidene inntil den tekniske feilen er rettet opp.

Hun oppgir imidlertid ikke hva som er det korrekte medlemstallet. Så da venter vi da.

Ingen andre relevante poster.

Andre relevante poster:

1. Dagbladet – et liv etter avisdøden
2. Blogger løslatt etter 226 dager

Organisasjonen for Etnisk og Demokratisk Likeverd (EDL) jukser med medlemstall – og det i full offentlighet på egne nettsider. I går kl. 20.22 oppga EDL å ha 2247 medlemmer. I dag kl. 08.22 var  antall medlemmer vokst til 2284.  En ikke så lite imponerende økning i løpet av natten, altså. Men før jeg kom så langt som til å publisere denne artikkelen, var medlemstallet økt til 2286!

4. mars 2011 oppga EDL 686 medlemmer på nettsiden. Jeg vet, for det var jeg som skrev inn dette tallet som fotnote i Wikipedia-artikkelen om EDL. På seks måneder har altså antall medlemmer av EDL økt med rundt 333 prosent – altså mer enn tredoblet, innenfor en periode hvor vi har avviklet tre sommermåneder?

Tøys. Dikt og forbannet løgn, er det.

Oppdatert:
Og når jeg en time senere skulle legge inn et bildebevis her, så var faktisk medlemstallet økt til 2287. Skulle du sett.

(Artikkelen fortsetter under bildet)

Bilde hentet fra edl.no 09.09.2011 kl. 09.37

Oppdatert 10.09.2011:
Jeg vil gratulere EDL.no. Organisasjonen for Etnisk og Demokratisk Likeverd passerte  kl. 07.40 i dag 2360 medlemmer ifølge organisasjonens nettsider. Med denne farten i medlemsrekrutteringen er EDL dobbelt så stor som Finnmark Arbeiderparti innen neste helg. Ja, faktisk er EDL allerede større enn de fleste fylkeslag i Arbeiderpartiet – for å bruke det partiet som trolig har flest medlemmer som eksempel.

Andre relevante poster:

1. Frp ruster opp

Vil du også ha gratis fotball- og idrettssendinger på fjernsyn? Det er ikke et viktig poeng for meg, men jeg sier jo ikke nei takk til gratis fotball, selvsagt. Men når regjeringen og kulturminister Anniken Huitfeldt tar til orde for «frikjøp» av idrettsarrangementer av nasjonal betydning på betal-kanaler, så er virkeligheten den at det er langt fra «gratis».

Vi betaler alle en ikke ubetydelig andel skatt av egen inntekt som finansierer norsk idrett og NRK, for å nevne noe. Vi kjøper i stor grad produkter fra Norsk Tipping som finansierer norsk idrett og kultur. Vi aksepterer reklameinnslag i de kommersielle kanalene (også NRK, faktisk) som er med på å finansiere fjernsynstilbudet. I tillegg betaler vi altså NRK-lisens, og til sist betaler vi selskaper som Canal+ for å få signalene levert via kabel/nett eller parabol.

Norsk idrett får milliarder offentlige kroner til drift og anlegg, direkte eller indirekte finansiert av oss alle, men føler fremdeles ikke en forpliktelse til å la oss ta del i arrangementene uten at vi spesifikt også betaler for denne tilgangen.

Spørsmålet mitt er: hvor mange ganger skal vi betale for en vare før vi med rette bør kunne hevde at varen er vår?

Dersom kulturminister Huitfeldt og det politiske Norge nå skal frikjøpe idrettsarrangementer som i utgangspunktet selges til høystbydende kringkastingsselskap, hvor mange ganger har vi da betalt for varen? Og hvordan kan det være rimelig at kommersielle kringkastingsselskaper gjennom åpne budrunder skal drive prisen skyhøyt i været, bare for at staten i siste omgang skal være den som er nødt til å betale prisen for denne finansielle akrobatikken? Staten? Det er oss det.

Nei, takk. Dersom dette er norske folkevalgtes definisjon av «gratis», så betakker jeg meg. Da foretrekker jeg at pengene heller går til bedre kreftbehandling, for å nevne noe som står mitt hjerte nært. Jeg er jo fotballinteressert, bevare meg vel. Men jeg er utmerket i stand til å betale for min egen fotballinteresse, tusen takk som byr. Og er jeg det ikke, så lar jeg det være.

Den økonomiske runddansen rundt fotballindustrien er for lengst gått av skaftet, og graver nå sin egen grav og underminerer sin egen troverdighet som delfinansiert av det offentlige. Det redegjør ikke minst Tom Staavi i Dine Penger utmerket for på sin blogg.

Fotballens øvrige økonomiske hysteri lever jeg forøvrig utmerket med. Spørsmålet er om fotballen gjør det. Før eller siden tar publikum farvel med en idrett som i så liten grad bryr seg om sitt publikum, slik vi har sett utviklingen i forhold til film- og musikkindustrien.

Og det er statsøkonomisk galematias å gjøre staten (altså; oss alle) til økonomisk garantist for å gjenopprette tilliten som nødvendigvis må eksistere mellom idretten og folket. Teknologisk sett er det like tullete; å statsfinansiere overføring av idrettsarrangementer distribuert med en teknologi (fjernsynsoverføring) som vi er i ferd med å legge bak oss.

Jeg betaler som sagt gjerne for min fotballinteresse. Men jeg betaler da slett ikke to, tre eller fire ganger for samme varen. «Gratis» fotball, Huitfeldt? Nei takk.

Andre relevante poster:

1. Nr. 37 på Twingly. Takk til deg :)
2. Mer tilskudd, takk.
3. Facebook på jobben. Workbook? Takk.

Dagens ord er altså «molborasisme», en liten språkblomst formidlet med slik glød og journalistisk presisjon av det samiske presseorganet Ságat. Saken er prosaisk nok at Posten 26. august besluttet å kansellere postruten mellom Lakselv og Honningsvåg, med konsekvensen at avisen Ságat ikke ble løssalgsdistribuert til sine lesere i Russenes, Kvalsund, Måsøy, Nordkapp og Hammerfest.

Avisen anfører i sin nøkterne klage at Postens unnlatelse er å regne som «molborasisme», og at saken derfor innklages for Post- og teletilsynet og Likestillings- og diskrimineringsombudet på grunn av Postens «negative diskriminering» av avisen. Ettersom begrepet «diskriminering» normalt forstås som negativ forskjellsbehandling, mener avisen trolig at «negativ diskriminering» betyr «ekstra negativ» (eller dobbel) forskjellsbehandling. Og det kan vi selvsagt ikke ha noe av i dagens politiske klima. Alvorligheten i hendelsen understrekes dessuten av avisens anførsel om at unnlatelsesynden er et «åpenbart inngrep i samisk samfunnsliv i strid med grunnlovens sameparagraf».

Det er imidlertid fremdeles noe uklart i hvilken grad molboene er rammet av Postens kanselleringer. Men dersom det virkelig er snakk om dobbelt forskjellsbehandling, er det jo ikke usannsynlig at både samer og molboer kan være rammet av dette åpenbare »inngrepet i samisk samfunnsliv». I så fall er det på sin plass med en grunnlovskommisjon som kan komme til bunns i saken.

Makan.

Andre relevante poster:

1. Bloggen er klar for mobil

Interessen for krigen og Holocaust er voksende, samtidig som stadig flere ønsker å besøke konsentrasjonsleirene i Europe ved å fly nærmest mulig. Det skaper åpenbart utfordringer for stiftelsen Hvite Busser. Direktør Willy Mo frykter billigflyene vil vanne ut konseptet til stiftelsen:

Lave priser og økt tilgjengelighet til flyplasser like ved steder med konsentrasjonsleire er i ferd med å vanne ut konseptet til stiftelsen. (…) Det fine med disse bussturene, som særlig elevene er opptatt av, er at de blir godt kjent med hverandre og har det veldig hyggelig.

Vel er det historiske poenget med de hvite bussene relevant, men først og fremst fordi de var datidens best egnede metode for evakuering av fanger. I dag ville vi brukt fly; i dag bruker vi fly. Poenget med de hvite bussene i krigsårene var verken bussene eller fargen på dem, men hva de representerte: frihet og overlevelse.

Historien om Europas verste og industrielle folkemord i krigsårene må da effektivt kunne formidles til nye generasjoner av interesserte unge på nye måter,  uten å redusere det hele til et spørsmål om busstrafikk.

Andre relevante poster:

1. Holocaust, Jesus og jazz i Praha

Et hundretalls Kiwi-ansatte ikledde seg sist helg samekofte-liknende bekledning og gjennomførte en samisk aften i Tromsø. Så brøt helvete løs.

Kiwi-eventet inneholdt besøk i en samisk teltleir utenfor byen med mat og informasjon om samisk kultur. Deretter gjorde de byen Tromsø, uten kofter!

Noen samer vil nå ha det til at Kiwi med sitt arrangement og sine dårlige kofte-etterlikninger i Kiwi-farger er et hån mot samer og samisk kultur. Den allestedsnærværende jusprofessor Ànde Somby i Tromsø gjør seg til talsmann for «Samisk opprør mot koftestunt».

I Dagbladet sist lørdag (11.september 2010) skriver John Olav Egeland om det faktum at en amerikansk pastor med planer om å brenne Koranen kan sette store deler av verden i brann:

Verdensfreden trues nå av en pastor som fikler med fyrstikker. Er alle blitt gale?

Jeg skal ikke dra sammenlikningen for langt, men det er et faktum at de krenkede følelser stadig oftere setter dagsorden, fra Tromsø til Islamabad. Interessant nok er det stadig de selverklært rettroende og fundamentalistene som lar seg krenke, enten det er samepolitikere eller islamister vi snakker om. På finurlig vis formuleres krenkelsen så generelt og symbolsk mettet, at de moderate av oss ikke uten videre kan ta avstand fra den påståtte krenkelsen uten samtidig å ta avstand fra egen religion – eller i dette tilfellet: ens etniske opphav. En er liksom ikke helt samisk, hvis man ikke opplever krenkelse. Jo sterkere krenkelse, jo mer same.

Jeg er same, og irriterer meg altså over at jeg regelmessig tas som retorisk gissel av medier eller rettroende og politisk korrekte samepolitikere og aktivister som hevder at samene (altså jeg inkludert) er utsatt for hån, latterliggjøring og undertrykkelse. Som denne saken så elegant demonstrerer, kan man ikke uten videre ta avstand fra den påståtte krenkelsen, uten samtid å utsette seg for mistanke om utilstrekkelig samisk nasjonalfølelse og respekt for samiske nasjonalsymboler (kofta). Med mindre man som moteskaper Anne Berit Anti kan begrunne avstandstagen særskilt.

Så symbolmettet er kritikken, at selv NRK Sami radio lar seg forlede til å tro at saken faktisk er viktig og begår ikke mindre enn fem nettartikler i løpet av tre dager og avslutter det hele med et fjernsynsinnslag på mandag hvor Sametingets visepresident Laila Susanne Vars tar avstand fra Kiwis bruk av «falske» kofter – og uttaler dessuten:

Alkohol og kofte hører ikke sammen.

Ord blir fattige mot slikt tøys. Alkohol og samekofta hører svært ofte sammen. Kofta er nemlig for de fleste samer et festplagg, og ikke sjelden serveres nettopp alkohol i sammenhenger hvor man bærer kofte. Det er forøvrig ikke så lenge siden redaktøren i Nordlys kritiserte Sametingets folkevalgte for å drikke for mye under parlamentets samlinger.

Kritikken mot Kiwi har vekselsesvis hentet sin begrunnelse i at samene gjennom historien er blitt undertrykket og diskriminert, at det eksisterer myter og fordommer mot samers (mis)bruk av alkohol. Det hevdes at Kiwi gir legitimitet til finsk turistindustri som produserer og framstiller falske kofter, eller at Kiwis stunt er et utslag av et slags darwinistisk-rasistisk syn på samene. For som sametingsrepresentant Geir Tommy Pedersen sier:

Det er jo ingen tvil om at tanken bak dette, er en latterliggjøring av kofta og av det samiske folk.

Ingen tvil!? I den grad det samiske folk i det hele tatt ble latterliggjort i denne saken, er det for min del høyst usikkert hvem av aktørene som gjorde størst skade.

Jeg har aldri tillatt meg selv eller mine barn å bruke sin samiske identitet og arv som en krykke de kan halte seg gjennom livet på. Og jeg tillater ikke å bli tatt til inntekt for et slikt destruktivt kultursyn heller. De krenkede følelsers tyranni fungerer bare så lenge vi tillater det. Jeg ville bare nevne det.

Ingen andre relevante poster.

Ofte burde vi bare si beklager. Sorry. Unnskyld. Du har rett og jeg tar feil. Men like ofte gjør vi det ikke. Ikke NSB heller. Togpendler Thorolf Huus ble advart mot å sitte på sin sekk i midtgangen av det smekkfulle toget. Hvis han ikke sluttet, ville konduktøren kaste ham av toget. NSBs informasjonssjef Åge-Christoffer Lundeby viser til sikkerhetsregler:

Siden dette var foran Lieråstunnelen har konduktøren et spesielt ansvar for tiltak mot eventuell brann. Det må være mulighet til å evakuere toget i tunnel, og det blir vanskelig med bagasje eller passasjerer sittende i midtgangen.

Tøys. Vi som pendler med tog vet utmerket godt at NSB selv bryter sine sikkerhetsregler regelmessig ved å fylle togene til randen, slik at både midtgang og på-og avstigningsområder i samtlige vogner er smekk fulle. Ikke sjelden er togene så fulle, at toget må tømmes på hver stasjon, slik at de passasjerene som sitter inne i vognen har mulighet til å komme ut. Dette skjer blant annet regelmessig på strekningen Skøyen-Ski, hvor det for øvrig også er tunneler.

Hvorfor skjer det? Fordi NSB kjører med for dårlig kapasitet på strekningene. Når tog regelmessig innstilles eller tog settes opp med bare halvparten av nødvendige vogner, blir det dårlig plass.

Når skal NSB oppdage at det ikke er passasjerene som er problemet?

Ingen andre relevante poster.

I Norge har vi i 2009  forbudt bruk av løsraketter og annet «håndholdt»  fyrverkeri. Bare fyrverkeri som står fast på bakken, såkallte batteri, er tillatt. Enkelte tar allikevel til orde for totalforbud mot fyrverkeri. Fjorårets forbud er altså ikke tilstrekkelig. Visst nok. Greit.

Jeg er ikke vanligvis en varm forsvarer av bruk av sprengstoff i privat og (ofte) alkoholpåvirkede sammenhenger, men jeg lot meg provosere en smule ved bloggposten til redaktør Bård Borch Michalsen i Harstad Tidene om totalforbud. Ifølge Michalsen finnes det (bare) to argumenter for fortsatt bruk av fyrverkeri: det er estetisk fint å se på – og det inngår i et felles rituale om årskifte. Jeg ville bare sagt: gøy. Artig.

Sett i forhold til skadevirkningene mener redaktøren at moroa ikke oppveier for død og personskader, faren for brann på eiendom (og natur?!), og miljøproblemene fyrverkeri skaper:

Mange gidder ikke rydde opp etter seg på offentlige oppskytingsplasser, og rester av fyrverkeriet kan havne hvor som helst. Til dette kommer det ubehag fyrverkeri kan medføre for folk og dyr.

Ubehag? Jeg skal la være å raljere, ettersom en del mennesker åpenbart både skades og på andre måter rammes av fyrverkeri. Men hvorfor denne sterke aversjonen mot fyrverkeri, mens vi fortsatt tillater salg og konsum av tobakk og alkohol. For eksempel. Selv sukkerkonsumet i landet er et større helsemessig samfunnsproblem enn bruken av raketter med styrepinner.

Vi lever i et land som tillater fri bruk av alkohol, også av de som lagrer skytevåpen og ammunisjon i egne hjem. 150 dødsfall årlig skyldes skytevåpen, de fleste selvmord.

Tobakk forårsaker globalt fem millioner dødsfall årlig, mer enn hiv, aids, tuberkulose og malaria til sammen. Alvorlige sykdommer påfører familier, pårørende, samfunn og helsevesen enorme belastninger. Alkohol forårsaker hvert tiende dødsfall i Europa og i Norge dør omkring 400 personer årlig som en direkte følge av alkohol. 70 – 80 prosent av all registrert vold skjer når voldutøver og/eller offer er alkoholpåvirket.

25 prosent av alle norske boligbranner skyldes åpen ild: stearinlys, peis, sigaretter, sveising. Røyking alene forårsaket 7 dødsbranner i 2008, og tilsammen døde 82 mennesker i brann i 2008. 26 prosent av dødbannene skyldtes åpen ild. Branner som skyldes eksplosjon (fyrverkeri?) eller som er påsatt utgjør en liten del av antall boligbranner.

Selv er jeg ikke så opptatt av fyrverkeri, og tåler godt et forbud. Men det moralske engasjementet for et forbud mot fyrverkeri står ikke i forhold til tallenes tale. Opprop for totalforbud av tobakk, forbud mot lagring av skytevåpen i bolighus, eller forbud mot alkohol hadde jeg i det minste forstått. Kanskje hadde jeg ikke vært enig, men jeg hadde forstått det.

Forbud mot fyrverkeri framstår først og fremst som humørløst. Forby det gjerne, for min del, jeg har andre kampsaker enn fri omsetning av sprengstoff. Men ikke fortell meg om de store samfunnsmessige gevinstene forbudet bidrar til. For det er bare tull.

—
Enig? Uenig? Bruk kommentarfeltet!

Andre relevante poster:

1. Er mediefolk bare fulle av skit?
2. Et hjerte – mer enn bare blod
3. Valla og media: bare for spesielt interesserte?