Året 2011 ble et slags «samisk år» her på bloggen, med mange artikler om samiske forhold og flerkultur. Desto mindre om medier, kommunikasjon og nett, som jeg har skrevet mye om i tidligere år. Jeg var gått trøtt av skrivingen i løpet av 2010, og samiske tema var det jeg klarte å finne engasjement for i år.

I perioden januar til mars 2011 var oppsummeringen fra 2010 den eneste artikkelen som ble produsert. Skrivesperren fra 2010 rakk altså et godt stykke ut i 2011. I mars startet det som ble årets tema: samer og samiske rettigheter, i artikkelen om den samiske identiteten og hvordan denne (av enkelte) forveksles med med idéen om en samisk statsdannelse. Enkelte finner det åpenbart så vanskelig å forholde seg til samiske tema, uten samtidig å koble dette til en slags samisk territoriell løsrivelse: Den samiske fare.

2010 ble forøvrig året jeg begynte å tegne, for anledningen strektegninger rundt samiske forhold.

Ut å stjele veiskilt

I april omtalte jeg tyveri av samiske veiskilt i Bodø. Der andre lot seg provosere av tyveriene, lot jeg meg begeistre over at det faktisk finnes samiske skilt å stjele i Bodø.

I mai deltok jeg på Nordnorsk Bibliotekkonferanse og holdt et foredrag om ordets og bloggens makt, og jeg tok til ordet for å legge et kontor for Sametinget til Tromsø.

Far dør

I juni, en måned før massakeren i Oslo og på Utøya, skrev jeg en artikkel om uviljen mot det flerkulturelle Norge. Mer aktuell enn jeg kunne forestille meg, viste det seg 22/7.

Juli forsvant for meg i min fars sykdom og i kjølvannet av 22/7. Først i august tok jeg til tastaturet igjen. Far døde 10. august.

Motviljen mot flerkulturen

I september klarte jeg omsider å skrive noe om Utøya, om ettervirkningene for de mange unge og engasjerte som overlevde massakeren. På pur faen meldte jeg meg inn i Organisasjonen for Etnisk og Demokratisk Likeverd. Et medlemskap som straks ble annulert av EDL.

I oktober vedtok Tromsø kommunestyre å ikke delta i det samiske forvaltningsområdet for samisk språk, noe jeg kommenterte i artikkelen Farvel Tromsø. Debatten om overfallsvoldtektene i Oslo opptok meg også, særlig denne tendensen til å finne forklaringer for kriminell (og annen tvilsom) atferd i det flerkulturelle. Også Sametingets folkevalgte og deres rause godtgjørelsesordninger fikk sitt.

Følelsen av å være hatet

Årets beste artikkel (i mine øyne) var «Følelsen av å være hatet» i november. Jeg kritiserte sametingspresident Egil Ollis prestasjoner i NRK Brennpunkts «Førsteretten». Og jeg begikk nok en artikkel om tendensen til å forklare avvik med raseteorier og fremmedkultur, en artikkel som ble skremmende aktuell da det få dager senere ble kjent at Anders Behring Breivik ble erklært sinnsyk.

I desember plukket jeg NRK Brennpunkt-dokumentaren «Førsteretten» fra hverandre, og avdekket et utall faktiske feil og journalistiske lettvintheter. Jeg kritiserte tidligere sametingspresident Ole Henrik Maggas krav om at samiske folkevalgte må kunne samisk.

Bloggåret ble avsluttet med en betraktning om ømhet og hvordan vi ser på de som er annerledes enn oss selv.

—

Da gjenstår bare å ønske deg et godt nytt år!

Andre relevante poster:

1. Året 2010 på bloggen – kavalkade
2. Julemusikk 2011 (Spotify og Wimp)

Bloggen har fått en teknisk oppgradering – nyeste versjon WordPress – og har fått en diskre ansiktsløftning. Men viktigst av alt er de sosiale funksjonene som er lagt til. Dermed kan du som leser få enklere adgang til alt jeg skriver og foretar meg på andre sosiale plattformer. Men like viktig, du kan enklere dele og kommentere det innholdet du liker (eller misliker) med andre du kjenner på Facebook, Twitter eller hvor det måtte være.

Arbeidet med å fiffe opp bloggen er ikke avsluttet, så du må gjerne gi beskjed i kommentarfeltet om du savner noe.

Andre relevante poster:

1. Kommunerevisjon på Facebook?
2. Sosial nyhetsformidling
3. Retningslinjer for digital og sosial forvaltning

Dagens kommentarsystem på bloggen er Intensedebate og har vist seg ustabil og treg, i tillegg til betydelig mangelfull funksjonalitet. Jeg arbeider med å bytte system til Disqus. I den forbindelse vil kommentarfunksjonen i perioder være ute av drift og ustabil.

Oppdatert:
Kommentarsystemet IntenseDebate, som ble brukt inntil i går på bloggen, er nå erstattet av Disqus kommentar- og debattsystem. Sytemet har en rekke funksjoner som gjør at du som debattant kan følge med på debatter på tvers av nettsteder, ved å følge de du debatterer med. Flere aviser og store norske nettsteder bruker i dag Disqus.

Muligheten for «dislikes» på enkeltkommentarer er nå borte, og jeg tror det alene kan bidra til en bedre debatt. «Likes» er nemlig fortsatt mulig, så du kan fortsatt gi beskjed om hvilke kommentarer du setter pris på. Alt for å bidra til en ålreit tone i debattene.

Feil: Dessverre har import av eldre innlegg til det nye systemet gått dårlig, som medfører at innlegg på enkelte artikler ikke framkommer i korrekt tråd, orden og kontekst. Det gjør det selvsagt svært vanskelig å følge debattene fra det gamle kommentarsystemet. Særlig gjelder det den aktuelle debatten på «Debatten og anonymiteten til forsvar«. Jeg beklager naturligvis det.

Andre relevante poster:

1. Managing comments with Intense Debate
2. Klikk.no integrerer bloggerne gjennom twingly

Jeg har stablet ord på rad og rekke hele mitt liv. Som skrivebordsdikter, som journalist, blogger og skribent – og som kommunikasjonsrådgiver. I farten klarer jeg ikke å huske når det hele startet, men det må ha vært i tenårene som emosjonelt ustabil og gradvis kjønnsmoden ungdom på Spitzbergen. Så lenge jeg kan huske har ord på rad og rekke vært en sentral del av livet. I en periode av livet også i kombinasjon med musikk. Men det var ordene som tok meg.

Torsdag (26. mai) denne uka holder jeg foredrag på Nordnorsk Bibliotekkonferanse i Alta, en konferanse som har fått tittelen «En skrivende hånd når langt / Čálli giehta olla guhkás» med ytringsfrihet som gjennomgående tema. Mitt foredrag har arbeidstittelen «Blogging og ordets makt», og jeg er så heldig at jeg skal snakke samme dag som Amal Aden, en ung kvinne jeg har den største respekt for.

De siste årene har jeg reflektert mye rundt skjebnen til samen Magne Skåden, hjerneskadd og ute av stand til å kommunisere med sine omgivelser i 27 år av sitt liv. Fanget i sitt eget sinn, uten mulighet til å uttrykke seg, inntil han omsider ble satt fri. Ikke så rart han nå utgir bøker i et rasende tempo. Han har naturligvis mye på hjertet. Selv om mine egne erfaringer ikke på noen måte er sammenlignbare med Skådens, så slår det meg at allikevel at språket – ordene, vår evne og vår frihet til å kunne formulere oss og definere oss gjennom ytring, er helt avgjørende for oss som mennesker. Uten ord blir vi stemmeløse, usynlige og for alle praktiske formål uvesentlige. Dette blir selvsagt enda mer sant i en verden hvor kommunikasjonen er global, umiddelbar og på alle kanaler.

I en årrekke har jeg arbeidet med sosiale medier i ulike sammenhenger, og det som slår meg mer og mer at det å ha noe på hjertet blir en mer og mer sentral faktor for de som lykkes med å kommunisere. En av de som har imponert meg den siste tiden er blogger Maria Gjerpe. Et brennende engasjement for ME-syke og en evne til å formidle kunnskap og kritikk gjennom historiefortelling har resultert i et økt fokus på ME-lidelsen. Hun skriver om og kjemper for de langtidssyke, de uten store budsjetter og sterke pressgrupper. Hun er et eksempel på at budskap og kommunikasjonsevner i kombinasjon har potensiell kraft til å bryte lydmuren i samfunnet.

I desember 2005 startet jeg bloggen Ad:varsel, om varsling og ytringsfrihet i arbeidslivet. Jeg gjorde det fordi jeg fant ingen informasjon og hjelp på nett i den situasjonen jeg da befant meg i – som varsler. Jeg bestemte meg for at jeg ønsket å bidra til at andre i samme situasjon skulle stå bedre rustet. Det var blant annet bakgrunnen for at Ad:varsel i perioden 2005 – 2007 konsentrerte seg om den forestående lovbeskyttelsen av varslere. I etterkant må vi konstatere at lovbeskyttelsen aldri ble et reellt vern for norske varslere.

Så kampen fortsetter, både for Magne, Maria og meg. Og de mange der ute med historier å fortelle som vi andre behøver å høre. Det er blant annet makten i en blogg, og i ord. På sitt beste gir ordet og bloggen en stemme til de som tidligere manglet den.

Andre relevante poster:

1. Blogging – et rop om hjelp?
2. Death by blogging? No thanks.
3. Blogging fra Facebook?

2010 ble året jeg gikk trøtt av skrivingen. Eller sagt på en annen måte: det året skrivingen fikk lide av at kreftene ikke strakk til alt jeg hadde ønsket og planlagt. Og det som ble blogget går kanskje ikke inn i «all time high»-kategorien. Men noe ble det allikevel tenkt, skrevet og kommentert.

I januar 2010 omtalte jeg Dagbladets liv etter avisdøden og viste til den fremragende, prisbelønnede og den omdiskuterte reportasjen «Den usynlige» i Magasinet;

I dag fikk jeg et glimt av det gode, gamle Dagbladet. Avisen med et bankende sosialt hjerte, hvor engasjement, skrivekunst og journalistisk skikkelighet og vesentlighet står sentralt. Dagens reportasje «Den usynlige» i Magasinet representerer en journalistikk jeg mer enn gjerne betaler for, også på papir. (…) En fantastisk og rørende historie skrevet av journalist Bernt Jakob Oksnes om “den usynlige” Jan Erik Fosshaug som tilsynelatende ikke har noen kjente, venner  eller familie i det han faller død om på Bentsebrugata i Oslo.

I februar 2010 kommenterte jeg sametingsrepresentant Skjalg Jensens voldsomme angrep på sine medrepresentanter som tillot seg å kommuniserte på sosiale medier under Sametingets plenum. Kanskje var dette nok et utslag av det jeg senere omtalte som en samepolitikk i krise. I serien Dugnad for samisk gikk jeg denne gangen løs på folkevalgtes tilsynelatende avmakt i samiske språksaker. I februar forsvarte jeg også Fremskrittspartiets folkevalgtes soleklare rett til å ha egne meninger om Sametinget og norsk samepolitikk. Jeg tok samtidig et oppgjør med den gryende og nye Muhammed-debatten:

Men det er håp for disse mørkemenn også. Det finnes nemlig samfunn og nasjoner i verden som i større grad legger til rette for korrupsjon i drosjenæringen, kvinneundertrykkelse og religiøst styresett enn hva Norge gjør. Enhver står i dette landet fritt til å søke lykken der man i størst grad opplever muligheten for den.

I mars 2010 valgte jeg å lansere en egen blogg-plakat for www.hivand.no. I all uhøytidelighet selvsagt, med referanse til de selverklærte blogg-profeter og forsvarte muslimske kvinners bruk av hijab. April og mai 2010 ble bloggfattige måneder. Juni  ble derimot en musikalsk bloggmåned, mens juli igjen var en stille bloggmåned.

August 2010 var såvisst heller ingen aktiv måned her på bloggen, men jeg bestemte meg i det minste for å gjenopplive bloggen Ad:varsel om varsling og ytringsfrihet i arbeidslivet. Gjenopplivingen var i stor grad et resultat av et samarbeid med redaktør Olav Anders Øvrebø og nettmagsinet Vox Publica i regi av Universitetet i Bergen.

I september 2010 gikk en del samer av sitt etniske skaft da Kiwi-kjeden arrangerte en litt uheldig «samisk aften» i Tromsø. Selv lar jeg meg ikke så lett krenke, verken som same eller annet, og begikk derfor bloggposten «De krenkede følelsers tyranni» om at jeg er lei av å bli holdt som krenket gissel av samer (og andre for den del) som insisterer på å la seg krenke.

Oktober 2010 ble en spesiell måned, da jeg fikk 100.000 kroner i tilskudd fra stiftelsen Fritt Ord til utvikling av bloggen Ad:varsel.

November lanserte jeg noen oppdaterte spillelister for julemusikk og i desember 2010 skrev jeg ikke et ord.

—

Jeg skal være varsom med løfter om 2011, men jeg håper inderlig at jeg finner lyst og inspirasjon til å utvikle bloggen. Mer om de viktige tingene, og mindre av det andre. Kanskje noen dikt og noen litt lengre tekster uten rot i virkeligheten. Takk for at du leser.

Med ønsker om et riktig godt år for deg og dine i 2011!

Med vennlig hilsen,
Pål Hivand.

Andre relevante poster:

1. Bloggen er klar for mobil
2. links for 2010-06-10
3. Julemusikk 2010 (Spotify)

Olav Anders Øvrebø inviterte meg før sommeren til å vurdere hvorvidt bloggen min Ad:varsel (om varsling og ytringsfrihet i arbeidsliv) kunne bli en mer eller mindre permanent del av det utmerkede nettmagasinet Vox Publica, et magasin om demokrati og ytringsfrihet som gis ut av Institutt for informasjons- og medievitenskap ved Universitetet i Bergen.

Svaret er ja. Denne høsten starter vi  arbeidet med å migrere Ad:varsel inn i Vox Publica-paraplyen. Med denne fornyelsen av Vox Publica og Ad:varsel, tror jeg temaet varsling og ytringsfrihet får et bedre og mer passende hjem enn som enkeltstående blogg med bare meg som skribent. Samtidig tror jeg at Vox Publica berikes, ved at hovedtemaene demokrati og ytringsfrihet nå også vil omfatte varslere, kildevern (WikiLeaks) og tilstøtende tema.

Selv har jeg lenge ansett Vox Publica som ett av de aller mest spennende nettstedene i landet hva angår temaene ytringsfrihet, informasjonfrihet, kildevern, medieutvikling og offentlig informasjon m.m. Jeg er stolt over at den nå sovende Ad:varsel i høst blir en del aktiv (seksjon) i en så seriøst publikasjon.

Underveis håper vi også på å utvide kretsen av skribenter omkring varsling og liknende. Kjenner du noen som burde inviteres til å skrive om temaet (varsling ++) eller du selv har kjennskap til saksfeltet og gjerne ønsker å delta i «den nye Ad:varsel»?

Inntil videre blir «gamle» Ad:varsel liggende parkert og passivt på sin adresse www.advarsel.no og med inntakt innhold. Vi får se underveis hvorvidt vi skal flytte hele eller deler av innholdet over under VP-paraplyen.

Hva tenker du om dette? Har du tips til skribenter for «nye Ad:varsel»? Send en e-post til pal.hivand(krøll)gmail.com eller legg dine kommentarer i feltet nedenfor.

Andre relevante poster:

1. Ad:varsel – nedleggelse eller utvidelse?
2. links for 2010-06-18

Bloggosfæren renner over med meninger omkring bloggprofeten Thomas Moen. Selv har jeg for lengst tatt sats og hoppet over hele den debatten. Hvorfor? Burde ikke bloggere tilkjennegi en etisk plattform – en slags personlig Vær-varsom plakat for sine lesere? Jo. Og her har du min. Med all mulig respekt, jeg synes min er bedre. Enn denne. Ærligere. Hva synes du?

Ingen andre relevante poster.

Personvern er en grunnleggende verdi i et demokrati. Personvernet innebærer en rett til å være i fred fra andre, men også en rett til å ha kontroll over opplysninger om seg selv, særlig opplysninger som oppleves som personlige. Etter EMK artikkel 8 er personvern ansett som en menneskerettighet.

Med en mulig norsk implementering av Datalagringsdirektivet (direktiv 2006/24/EF), som pålegger tele- og nettselskap å lagre trafikkdata om borgernes elektroniske kommunikasjon (e-post, sms, telefon, internett) i inntil to år, vil nordmenns personvern bli krenket på det groveste.

Datalagringsdirektivet ble vedtatt av EU 15.mars 2006, men fremdeles har den norske regjeringen ikke offisielt tatt stilling til om direktivet skal gjøre til norsk lov eller ikke. Gjennom EØS-avtalen har Norge en reservasjonsrett. Denne har aldri før blitt brukt, men så har man heller aldri stått overfor et direktiv som representerer en så stor trussel mot demokratiets grunnleggende verdier som det datalagringsdirektivet gjør.

Vi krever at regjeringen sier ifra nå før valget om de vil gjøre datalagringsdirektivet til norsk lov eller ikke. Å ikke ta stilling, slik regjeringen har gjort i over tre år, er det samme som stilltiende aksept.

Regjeringen må ta stilling nå – si nei til datalagringsdirektivet!

Pål Hivand
Lars-Henrik Paarup Michelsen, 2.kandidat – Hordaland Venstre
Mads Munthe-Kaas, Bergen Venstre
Carl Christian Grøndahl, Bergen Venstre
Vox Populi; Blogger Knut Johannessen
Virrvarr; Blogger Ida Jackson
Per Aage Pleym Christensen, Liberaleren
Even Sandvold Roland, evensr/#drittunge
Torstein Dahle, Partileder Rødt
Robert Sørensen, www.teknonytt.com
Boye Bjerkholt, Leder Skedsmo Venstre
Runar Mæland, ungdomskandidat Hordaland Venstre
Jonas Eilertsen, 1. nestleder Unge Venstre
Tanketom, Andreas H. Opsvik
Jon Lien, master på Politisk Økonomi
Svein Ølnes, It-forsker & bonde
Stian Skår Ludvigsen, Statistiker – valgprognose

Du kan bli med ved å bruke denne teksten eller en variant av den på egen nettside. Du kan også støtte saken ved å spre budskapet på twitter, facebook, origo eller andre nettsteder du anser som relevante. Du kan også snakke med folk du møter på jobben, hjemme, på kafe og i ferien. Du bør også signere oppropet mot EUs datalagringsdirektiv, melde deg inn i facebookgruppa mot direktivet og støtte liberalerens epostkampanje. Dersom du vil lære mer kan du starte med EMK artikkel 8 og Reservasjonsrett EØS

“Regjeringa må ta stilling nå – si nei til datalagringsdirektivet!” er publisert med lisensen Creative Commons Attribution-Share Alike 3.0 Norway License. I korthet betyr det at du fritt kan bruke denne teksten så lenge du bruker samme lisens selv og lenker tilbake til oss.

Andre relevante poster:

1. Google ber om FNs hjelp
2. links for 2009-06-09

Google Analytics viser at ulike søkeord relatert til det samiske ungdomsbandet The BlackSheeps fra Nesseby var mest brukt på bloggen siste uke:

Og det er vel hovedsaklig to saker som peker seg ut her på bloggen da:

• Strategi for samisk. Eller: Oro jaska beana
• NRK Sámi radios reportere kastet ut

Andre relevante poster:

1. NRK Sámi radios reportere kastet ut
2. Når grafikk står i veien for budskap

Den norske bloggosfæren fylles av forvirrede sjeler – og svindlere. Nye og uerfarne bloggere forledes av enkelte til å tro at det er penger i blogging. Det er det ikke. Men det finnes penger i svindel. Og det finnes svindlere som opptrer som bloggere. De har like mye med blogging å gjøre, som nigeriansk mafia har med banking å gjøre. Altså ingenting.

Ta nå denne MillionEuroMan som de siste dager har forsøkt å smigre seg rundt i bloggosfæren med sitt merkelige bloggcamp. Hele konseptet er altså: hvordan tjene masse penger på blogging. Saken er at ingen gjør det. Men noen tjener en del penger på å lure andre til å tro at det er penger i blogging. Og millionmannen er altså ikke den eneste. Det finnes flere i den etablerte, norske bloggosfæren som kun har sin lommebok i tankene når de skriver.

Eller se på denne debatten, og spør deg selv hva deltakerne har å fortelle norske bloggere. Spør deg selv om noen av disse vil deg vel. Nettet er full av gratisløsninger og mennesker som vil deg vel og som samarbeider med deg for ingenting. Tro ikke på noen bloggere som fakturerer deg. Punktum.

Det er intet galt i å ville tjene penger eller drive butikk. Derfor kan altså hvem som helst tilby å være din betalte markedsfører, arrangere seminarer om blogging og penger eller selge slektningene sine. Men det er ikke blogging. Blogging er et ord som brukes for å få uerfarne og økonomisk ambisiøse til å tro på at penger og blogging er to sider av samme sak.

Det er det altså ikke. Og jeg måtte bare få sagt det.

Oppdatert:

Petter på neppe.no dokumenterer dette mye bedre enn meg. Og Virrvarr sin Skeptikerskole er vel verdt å få med seg. Martin Bekkelund har satt det hele i godt perspektiv.

Andre relevante poster:

1. Blogging – et rop om hjelp?
2. Betalt blogging – kan det være noe?