Politiets Fellesforbunds Arne Johannesen konfronterer innvandrerorganisasjonene og lurer på hvorfor innvandrere ikke stiller krav til sine egne i debatten om overfallsvoldtekter.

Vi må våge å diskutere det kulturelle perspektivet, og hvilket kvinnesyn vi ønsker å ha i Norge. Samfunnet må utfordre imamer og de ulike innvandrerorganisasjonene til å ta ansvar. Det er påfallende at innvandrerstemmene er fraværende når overfallsvoldtekter kommer på dagsorden.

Er de? Fraværende? Mer enn sauegjetere, butikkansatte, reindriftssamer, sunnmøringer eller menn i sin allminnelighet? Er de virkelig fraværende? Og hva betyr egentlig påstanden om at «innvandrere ikke stiller krav til sine egne»? Sine egne??

Er vi der igjen, liksom? På den ene siden skal de fortest mulig snakke norsk uten aksent, ikle seg bunad og vifte med det norske flagg i 17. mai-toget (nei, nei, ikke samisk eller somalisk). På den andre siden må de til enhver tid forvente å bli slått i hardtkorn med de verste rovdyrene blant oss. De er jo «deres egne», må vite.

Jeg kan i farten ikke huske at Johannesen har uttalt seg en eneste gang om norske menns holdninger overfor kvinner i de mange saker hvor norske, kritthvite, kristne menn er overgripere. Norske overgripere og drapsmenn er nemlig kun et justispolitisk problem. Forbrytelser begått av ikke-norske derimot, er først og fremst et etnisk, religiøst eller kulturelt problem. Det er noe ved dem, rett og slett.

Ålreit, så er ikke-norske overrepresentert på voldsstatistikken, og det må vi selvsagt få gjort noe med. For alt jeg vet er kanskje Johannesens løsning om internering av identitetsløse en løsning på noen av våre justispolitiske utfordringer. Men åpenbart ikke alle. Og selvsagt må det mer politi til, men ikke bare i Oslos gater.  Over hele landet meldes det om sammenslåinger av lensmanns- og politidistrikter som i praksis medfører at større og større deler av landet er uten reell politibeskyttelse store deler av døgnet.

At de på bygda i større grad er norske, hvite og kristne hjelper dessverre ikke så mye. De slår ihjel koner, stjeler og kjører skolebarn ned i fylla likefullt.

For det er fremdeles våre egne – de kritthvite, kristne og norske menn som rent numerisk utgjør flertallet av rovdyrene i vårt samfunn. Det er de som dreper flest ektefeller, eks-koner og samboere. Det er i hjemmet de fleste overgrep skjer, og det er fremdeles flest norske, kristne og kritthvite hjem i dette landet. Det bør vi huske på når slike som Johannesen later som om han har kjappe og gode løsninger.

Oppdatert 29.10.2011 kl. 18:27:
Jeg anbefaler forøvrig Vampus’ innlegg med tilsvarende tema «Fy, Fabian!»

—

Til orientering;

Alle innlegg som omhandler debatten for-imot innvandring og flerkultur blir slettet. Diskutér gjerne temaet; hvordan vi ser på nordmenn som invidier og andre etnisiteter som grupper eller minoritet vs. majoritet langs disse linjene. Men den sedvanlige «innvandrerne kommer og tar oss» greia kan dere finnet et annet sted for.

Oppdatert: Innlegg som holder en aggressiv tone og som inneholder respektløs omtale av mot- og meddebattanter fjernes kategorisk.

Oppdatert 29.10.2001, kl.16.49: Kommentarfelt stengt for denne artikkelen. Årsaken er den voldsomme mengden drittkasting om innvandrere, undertegnede og med- og motdebattanter. Jeg velger å fylle livet med et glass vin, litt pizza  framfor å sitte foran skjermen å moderere hatske innlegg. Takk til alle som bidro og takk til deg for at du lese.

Artikkelen ligger tilgjengelig på Nyemeninger.no, og kommentarfeltet der er fremdeles åpent.

Mvh Pål H.

http://www.nyemeninger.no/

Ingen andre relevante poster.

Hjertelig velkommen til uhøytidelig valgvake via liveblogg. Bruker du twitter, så er hashtag’en #PHvalgvake.

Del synspunkter, resultater og lenker til valginfo og valgresultater:

Andre relevante poster:

1. Aslaug Hagas politiske stabbur
2. God jul, venner og lesere
3. Fri flyt av info om dine venner

I et rent innfall bestemte jeg meg i går for å ta en ferie fra Facebook. Ikke fordi jeg «henger» så mye der, men fordi jeg er stadig innom for å sjekke – bare for et sekund eller tre. Det forstyrrer, og det blir stadig mer klart for meg at FB og Twitter kanskje er hovedkildene til det jeg mener er en voksende og manglende evne til konsentrasjon og fokus fra min side. To av dem i alle fall. Så altså, ferie fra Facebook. Og Twitter. Ikke fra nettet eller andre nettverktøy – bare Facebook og Twitter. Etter bare 12 timers pause dukket altså trangen til å blogge opp igjen, og jeg har lest mer i min Google Reader og andres blogger enn jeg har gjort på lenge.

I disse 12 timene har jeg flere ganger uten å tenke vært i ferd med å logge meg på Facebook, uten egentlig å ha tatt et aktivt valg om å gjøre det. Jeg har latt det være, og har planer om å først logge meg på igjen 1. august.

Mitt arbeid inkluderer mye aktivitet på ulike sosiale medier, så jeg ser derfor både nytten og effekten av dem daglig. Likevel ser jeg at særlig to av dem forstyrrer og splitter opp dagen i så stor grad at de er i ferd med å bli kontraproduktive – både privat og faglig. Ironisk nok er det altså FB og Twitter, to dominerende kanaler. Så derfor dette lille eksperimentet, for å se hva slags effekt det kan ha på livet mitt.

Jeg har jo selvsagt allerede syndet mot planen, så vi får egentlig bare se hvordan det går. Men til mitt forsvar skal det sies at jeg også har begynt på en skjønnlitterær bok, og det har ikke skjedd på en god stund. God sommer.

Andre relevante poster:

1. Blogging fra Facebook?
2. MySpace taper mens Facebook vokser
3. Facebook på Sametinget – for alle?

Redaktør Majoran Vivekananthan i en bloggpost på Aftenposten har funnet anledningen inne til å lansere tanken om en samisk stat på Nordkalotten. I gårdagens Tabloid på TV2 bagatelliserte han artikkelens mange villfarelser, faktafeil og generelle kunnskapsløshet med at han «ønsket å provosere» til en debatt om samene, om distriktspolitikk og what not.

Men min erfaring er at debattene blir ofte bedre når man har et minimum av kunnskap og korrekte fakta om saken man debatterer. Ingen av delene finnes det spor av i Vivekananthans artikkel.

Av de mange feil og absurditeter i bloggposten, er Vivekananthans  idéer om samestaten. Av en eller annen grunn er idéen om den samiske staten veldig i vinden, og diskuteres av organisasjonen for Etnisk og Demokratisk Likeverd, Fremskrittspartiet - og nå: redaktør Majoran Vivekananthan:

Tradisjonelt er Nord-Norge samenes territorium. Norge er jo bygget på territoriet til to folk. Samene ønsker å bo der, de ønsker den delen til seg selv. (…) Men ønsker samer å løsrive seg fra resten av landet? De er splittet i synet på saken. Uansett hva de ønsker, må samer finne seg i at etniske norske politikere ikke vil dele landet i to. For det handler ikke om penger, men om å holde landet samlet.

Til det vil jeg si: Samene ønsker ikke landsdelen for seg selv, men har som urfolk noen særskilte rettigheter regulert i folkeretten. Samene ønsker ikke å løsrive seg fra resten av landet. De er ikke splittet i synet på saken. Ikke det minste. Samestaten er og har ikke vært et politisk tema blant samer.

I over 20 år er det altså avholdt frie og åpne partinominasjoner, frie og åpne sametingsvalg – og Sametingets gjøren og laden overvåkes kontinuerlig av offentligheten. Hvis det eksisterte politiske planer om en samisk stat, burde vi ikke vite om det nå? Burde det ikke foreligge et politisk program eller vedtak om statsdannelsen?

I de 22 årene etter etableringen av Sametinget  (1989) har ingen samiske partier eller folkevalgte gått til (sametings) valg med et program som tar til orde for en samisk stat. De eneste som insisterer på å snakke om en samisk stat er en nokså spesiell gruppe nordmenn – og nå altså singalesiske bergensere.

Kjenner du en samisk separatist, kanskje?

Ingen andre relevante poster.

2010 ble året jeg gikk trøtt av skrivingen. Eller sagt på en annen måte: det året skrivingen fikk lide av at kreftene ikke strakk til alt jeg hadde ønsket og planlagt. Og det som ble blogget går kanskje ikke inn i «all time high»-kategorien. Men noe ble det allikevel tenkt, skrevet og kommentert.

I januar 2010 omtalte jeg Dagbladets liv etter avisdøden og viste til den fremragende, prisbelønnede og den omdiskuterte reportasjen «Den usynlige» i Magasinet;

I dag fikk jeg et glimt av det gode, gamle Dagbladet. Avisen med et bankende sosialt hjerte, hvor engasjement, skrivekunst og journalistisk skikkelighet og vesentlighet står sentralt. Dagens reportasje «Den usynlige» i Magasinet representerer en journalistikk jeg mer enn gjerne betaler for, også på papir. (…) En fantastisk og rørende historie skrevet av journalist Bernt Jakob Oksnes om “den usynlige” Jan Erik Fosshaug som tilsynelatende ikke har noen kjente, venner  eller familie i det han faller død om på Bentsebrugata i Oslo.

I februar 2010 kommenterte jeg sametingsrepresentant Skjalg Jensens voldsomme angrep på sine medrepresentanter som tillot seg å kommuniserte på sosiale medier under Sametingets plenum. Kanskje var dette nok et utslag av det jeg senere omtalte som en samepolitikk i krise. I serien Dugnad for samisk gikk jeg denne gangen løs på folkevalgtes tilsynelatende avmakt i samiske språksaker. I februar forsvarte jeg også Fremskrittspartiets folkevalgtes soleklare rett til å ha egne meninger om Sametinget og norsk samepolitikk. Jeg tok samtidig et oppgjør med den gryende og nye Muhammed-debatten:

Men det er håp for disse mørkemenn også. Det finnes nemlig samfunn og nasjoner i verden som i større grad legger til rette for korrupsjon i drosjenæringen, kvinneundertrykkelse og religiøst styresett enn hva Norge gjør. Enhver står i dette landet fritt til å søke lykken der man i størst grad opplever muligheten for den.

I mars 2010 valgte jeg å lansere en egen blogg-plakat for www.hivand.no. I all uhøytidelighet selvsagt, med referanse til de selverklærte blogg-profeter og forsvarte muslimske kvinners bruk av hijab. April og mai 2010 ble bloggfattige måneder. Juni  ble derimot en musikalsk bloggmåned, mens juli igjen var en stille bloggmåned.

August 2010 var såvisst heller ingen aktiv måned her på bloggen, men jeg bestemte meg i det minste for å gjenopplive bloggen Ad:varsel om varsling og ytringsfrihet i arbeidslivet. Gjenopplivingen var i stor grad et resultat av et samarbeid med redaktør Olav Anders Øvrebø og nettmagsinet Vox Publica i regi av Universitetet i Bergen.

I september 2010 gikk en del samer av sitt etniske skaft da Kiwi-kjeden arrangerte en litt uheldig «samisk aften» i Tromsø. Selv lar jeg meg ikke så lett krenke, verken som same eller annet, og begikk derfor bloggposten «De krenkede følelsers tyranni» om at jeg er lei av å bli holdt som krenket gissel av samer (og andre for den del) som insisterer på å la seg krenke.

Oktober 2010 ble en spesiell måned, da jeg fikk 100.000 kroner i tilskudd fra stiftelsen Fritt Ord til utvikling av bloggen Ad:varsel.

November lanserte jeg noen oppdaterte spillelister for julemusikk og i desember 2010 skrev jeg ikke et ord.

—

Jeg skal være varsom med løfter om 2011, men jeg håper inderlig at jeg finner lyst og inspirasjon til å utvikle bloggen. Mer om de viktige tingene, og mindre av det andre. Kanskje noen dikt og noen litt lengre tekster uten rot i virkeligheten. Takk for at du leser.

Med ønsker om et riktig godt år for deg og dine i 2011!

Med vennlig hilsen,
Pål Hivand.

Andre relevante poster:

1. Bloggen er klar for mobil
2. links for 2010-06-10
3. Julemusikk 2010 (Spotify)

Fritt Ord kunngjorde i dag at jeg er tildelt 100.000 kroner i tilskudd til utviklingen var varslerbloggen Ad:varsel. Ad:varsel er  en av 16 bloggprosjekter som får økonomisk støtte til utvikling, drift eller nyetablering.  Fritt Ord skriver selv om ordningen og tildelingene:

Fritt Ords bloggutlysning er et eksperimentelt prosjekt som tar sikte på å skape nye plattformer for hvordan nettmediene kan ta form i Norge. Utlysningen søker også å bygge opp alternative stemmer. Blogger som åpner for debatt og dialog, og prosjekter som er nyskapende innenfor det norske blogguniverset er blitt prioritert.

Dette er en raust og svært så hyggelig anerkjennelse av varslernes plass og rolle i norsk offentlighet og arbeidsliv, og ikke først og frems til bloggen eller meg. Varslerne lever ofte en ussel tilværelse i limbo mellom ytringsfrihetens skinn og den påståtte illojalitetens ytterste mørke. Jeg vil denne høsten innlede et samarbeid med nettmagasinet Vox Publica for å styrke bloggen – både på innhold og spredning og faglig miljø.

Målet er å skape et fagmiljø rundt Ad:varsel som ideelt sett kan sette varsling og arbeidstakers ytringsfrihet på dagsorden, og samtidig skape folkelig vern for de som varsler.  Takk til Fritt Ord og juryen.

Andre relevante poster:

1. Ad:varsel + Vox Publica = sant
2. Ad:varsel – nedleggelse eller utvidelse?
3. Men nikkersen min får du aldri!

Budstikka.no (papiravisen) har et stort oppslag  om Bærum kommunes satsing på digitale og sosiale platformer. Av en eller annen grunn har redaksjonen funnet ut at beste illustrasjon er undertegnede på sitt kontor.

Saken omhandler blant annet BÆRUMbeta, chatfunksjonenene på ny nettside, Bærum på Facebook, Twitter, Flickr, Youtube - og innholdet i den foreslåtte kommunikasjonsstrategien som de folkevalgte nå skal bearbeide.

De folkevalgte har nemlig tatt aktivt grep om hvordan kommunen skal kommunisere og samhandle med sine innbyggere – et politisk initiativ som er til å bli stolt og glad for. Leder av utvalget, Høyres Bjørn Røtnes, er også intervjuet i dagens Budstikka.

Vil du vite mer om hvordan vi gjør det i Bærum kommune, kan du besøke bloggen BÆRUMbeta eller kjøpe Budstikka. De selger papiravisa også, på nett.

Andre relevante poster:

1. Bærum – modell for det offentlige kommunikasjonsarbeidet
2. Bærum fikk 6 stjerner
3. Bærum Idrettspark i 3D

Den irske regjeringen lanserer sitt eget nettsted www.merrionstreet.ie, med sterkt fokus på sosiale medier. Likevel framstår nettstedet først og fremst som en ropert for  for politiske nyheter og aktuelle saker, mer enn som en invitasjon til dialog og politisk dugnad.

Britiske Number10.gov.uk har åpenbart vært en inspirasjonskilde for irene.

Andre relevante poster:

1. Veileder for sosiale medier – workshop
2. Sosiale medier og makt
3. Departementet blogger om sosiale medier

I Norge diskuterer vi personvern og datalagringsdirektiver, hva vi skal dele av innhold på Facebook og om det er smart eller riktig at sjefen er din FB-venn. Noen går betydelig lengre.

www.patientslikeme.com

På Patientslikme.com deler stadig flere mennesker detaljer omkring egne medisinske plager og lidelser, og skaper et stadig mer interessant eksperiment om hvordan pasienter kan gjøre hverdag og sykdomshåndtering enklere for andre medmennesker, gjennom å dele erfaringer, diagnoser og annen relevant informasjon.

Naturligvis er det betenkelig, men det er samtidig spennende å se et nettsted som gjør et poeng av at pasientopplysninger skal deles, fordi det i seg selv skaper samarbeid og løsninger mellom mennesker som ellers har vært avhengig av et profesjonelt hjelpeapparat for å få hjelp og informasjon. Det er ikke et eksperiment uten risiko for å gå til helvete skeis, men det er uten tvil spennende:

kan helsevesen og pasienter skape noe fruktbart gjennom deling av slik info?

Andre relevante poster:

1. Når Facebook vinner annonsekampen
2. Knivstikking skaper frykt…

Sametinget bevilget ifjor 350.000 kroner til Wikimedia Norge for å styrke det samiskspråklige innholdet på den nordsamiske versjonen av Wikipedia. Wikimedia bruker midlene til  å utvide antall basisartikler om samiske og allmenne forhold med minimum 200 artikler, og betaler  inntil 400 kroner per artikkel om allmenne samiske og norske forhold.

Med dette tiltaket viser Sametinget og Wikipedia oss en av de mulige og interessante veiene til offentlig informasjons- og kompetanseformidling i framtiden. Først og fremst synes jeg det er en god idé av et parlament å støtte og finansiere et leksikon, som mer enn noe annet, er bygget på ideene om demokratisering og deling av kunnskap.

Dernest sikrer bevilgningen en base av samiskspråklige artikler – et minimum av samisk innhold på Wikipedia. Det er mer attraktivt å bruke et samiskspråklig Wikipedia som oppslagsverk , og som skribent, dersom det allerede har et basisinnhold.

Men enda bedre: Prosjektet skal sikre kunnskap til elever og skoler, slik at produksjon av artikler på samisk Wikipedia kan gjøres som en del av undervisningen i den samiske skolen. Brilliant,  ettersom det er der de samisktalende og skriveføre befinner seg. Da sikrer man skribent og publiseringskompetanse til elevene, samtidig som man sikrer fag- og språkkompetanse til Wikipedia.

Dette er starten på en utvikling av hvor vi formidler offentlig informasjon og legger aktivt til rette for reell  kunnskapsproduksjon og -deling i skoleverket. Hurra. Hvis vi utvider perspektivet med den nettbaserte Store Norske (samiske?) Kunnskapsbasen, så lukter det fugl. For hva om ungene lagde sine egne læremidler? Ikke bare naturligvis, men også?

Gratulerer Sametinget og Wikimedia Norge med et utenomordentlig spennende prosjekt!

Andre relevante poster:

1. Staten – det er deg!
2. Sametinget tar seg til rette
3. Kulturkamp på Wikipedia