I fullt journalistisk alvor rapporterer NRK Sámi radio i dag at statsforvaltningen har begått noe som i praksis må betraktes som en skrivefeil i moderne kommunikasjonssammenheng. Skatteetaten har nemlig publisert en samiskspråklig, skriftlig veiledning for verdifastsettelse av bolig, uten samtidig å fjerne opplesningsfunksjonen for artikkelen.

Det siste som gir seg utslag i en meningsløs og tildels morsom lydversjon av artikkelen, ettersom den altså ikke fungerer for samisk. Men det som kunne vært en løs og festlig sak fra NRK, blir altså presentert som en statlig språkskandale, og redaksjonen har derfor i tråd med sakens alvor gravd fram en samiske språkekspert som bekrefter det språklige hærverket og de politiske implikasjonene:

«Språkekspert Solbakk sier at det ikke går ann å sette en maskin til å lese en tekst på samisk og oppfordrer skatteetaten til å få en som behersker samisk til å lese opp teksten.»

Eeh. Hva skal man si? Det er ikke lett å avgjøre om det er kilden eller journalisten som er mest kunnskapsløs. Forvaltningens teknologi og publiseringssystemer er etterhvert så kompliserte og funksjonsrike at vi fra tid til annen må leve at det gjøres en menneskelig feil, som i denne saken bestod i å ikke slå av en talefunksjon som ikke er beregnet for samisk skrift.

Det er kanskje litt morsomt, eller kanskje ikke. Det er ingen skandale. Og det er definitivt ikke nyheter.

Andre relevante poster:

1. Bloggspråk i journalistikken?
2. Journalisten er død. Leve journalistikken.
3. Den nye journalistikken

NRK Nordnytt tok i dag selvkritikk og endret en svært tendensiøs tittel som følge av kritikk i debattfeltet. Tittelen «Løy seg inn i samemanntallet» var udokumentert og uten grunnlag. Den ble senere erstattet av «-Er ikke blodet mitt godt nok?» Når NRK tar kritikk til følge på denne måten og velger å gjøre endringene i all offentlighet, bidrar man til egen troverdighet og journalistiske skikkelighet.

Tidligere har jeg kritisert NRK Sámi radio fordi stengte sine artikler for kommentarer, fordi antall sjikanøse og rasistiske innlegg tok overhånd når NRK Sami radio valgte å fri tilgang til de navneløse drittsekkene på nett. NRK Nordnytt viser imidlertid hvordan man kan gjøre det. Ved å delta i samtalen med leserne.

Når mediehuset tar sine kommentarer og sine lesere på alvor og deltar i samtalen med dem så skapes et bedre debattklima. I denne saken har NRK Nordnytt også slettet et par kommentarer, antakelig fordi ordlyd og innhold var over grensen av det anstendige. Det må også være tillatt.

Vi kan ikke tillate at de navneløse trollene der ute vinner kampen om det offentlige rommet på nett. All kudos til NRK Nordnytt for at de viser kollegaer hvordan det kan gjøres.

Den opprinnelig saken, om stortingsrepresentant Jan Henrik Fredriksen (FrP) forhold til sin samiske identitet, har jeg kommentert tidligere.

Andre relevante poster:

1. Redaksjonelle bortforklaringer om nettdebatt
2. NRK rapporterer om norskkunnskapene

Dagbladet er døende, hevdes det med god grunn. Også jeg har for lengst erklært Dagblad-døden som nært forestående. Redaktører og journalister forlater i disse dager det synkende skipet i takt med mediehusets røde regnskapstall.

Men det finnes, tror jeg, et liv etter døden. I dag fikk jeg et glimt av det gode, gamle Dagbladet. Avisen med et bankende sosialt hjerte, hvor engasjement, skrivekunst og journalistisk skikkelighet og vesentlighet står sentralt. Dagens reportasje «Den usynlige» i Magasinet representerer en journalistikk jeg mer enn gjerne betaler for, også på papir.

En fantastisk og rørende historie skrevet av journalist Bernt Jakob Oksnes om «den usynlige» Jan Erik Fosshaug som tilsynelatende ikke har noen kjente, venner  eller familie i det han faller død om på Bentsebrugata i Oslo. Det kan virke som om han heller ikke har satt ett eneste spor etter seg i løpet av sine 60 år på jorden.

Dagbladet tar oss med på respektfull reise i de deler av Fosshaugs liv som er mulig å oppspore og gjenfortelle etter hans død. Jeg må innrømme at jeg ikke klarte å holde tårene tilbake når jeg leste.

Så til de det måtte vedkomme i Havnelageret i tiden som kommer: dette er journalistikk jeg er villig til å betale for.

Oppdatert 28. januar:
Saken ble omtalt særskilt i Dagbladet og i fagbladet Journalisten og vakte betydelig oppmerksomhet både blant andre journalister og leserne.

Andre relevante poster:

1. Dagbladet og jeg
2. Dagbladet og jeg – del 2
3. Hvorfor jeg kjøpte Dagbladet i dag…

VG-kommentator Truls Dæhlis mener Tromsø 2018 og Bjørge Stensbøl gjorde «de fleste strategiske bommerter» på kort tid. Uttalelsene og begrunnelsen falt i gårsdagens Redaksjon 1. (litt over halvveis i programmet)

Dæhli mener NRKs dokumentar avslørte en arroganse hos organisasjonen Tromsø 2018 og derfor mistet de sjarmen sin. Ifølge Dæhli ga dokumentaren dessuten inntrykk av et samarbeid mellom Tromsø 2018 og politikere, og et spill med mediene. Og på toppen, understreker Dæhli, etterlot dokumentaren et inntrykk av at folkene i Tromsø ikke hadde greie på hva Stensbøls gjorde eller hvordan. Dessuten får Tromsø OL et «stempel» når Stensbøl anklager Trondheim og Oslo for å være dårlige tapere.

Vel, det fascinerende i uttalelsene er at journalisten Dæhli slakter prosjektet som en kommunikasjonsrådgiver. Det er det kommunikasjonsfaglige som er problematisk og «inntrykket» det etterlater.

Jeg tenker at vi da har gjort det journalistiske arbeidet i overkant enkelt for oss selv, når vi bringer våre egne følelser til torgs som bevis for det kritikkverdige i andres aktiviteter. Men jeg tenker at når journalistene bruker av sin tid for å lære oss å kommunisere, da skal vi lytte.

For da er det like før de prostituerte skal predike kjærlighet og ærlighet for lommetyvene.

Andre relevante poster:

1. Kommunikasjon blir konspirasjon

Den svenske bloggsøk- og ping-tjenesten Twingly leverte i dag en søt liten feilmelding når serveren ikke klarte å svare. Så søt var den at jeg nesten ikke ble irritert. Nesten.

Ingen andre relevante poster.

Christer Falck lyver vanligvis så det renner til mediene. Denne gangen vil han ha oss til å tro at han har investert flere hundretusen kroner i et album avhengig av godkjenning fra opphavsmannen Prince. En godkjenning han ettersigende ikke har fått. I så fall burde tittelen på saken i Dagbladet vært: Dum, dum mann funnet.

Mer sannsynlig er det at dramatikken rundt utgivelsen skjer ene og alene i Falck sitt hode og at han igjen får maksimal redaksjonell omtale av sitt produkt som skal lanseres snart. Basert på en ikke-nyhet. Bra jobba, Christer!

Oppdatert:

Hør smakebiter fra albumet!

Ingen andre relevante poster.

Jentene ble lei av å lese om menn i jakt- og fiskeblader, og starter like godt et eget blad av, for og om jenter i friluft. Arctic femme heter det, og redaktør Linda Øverli Nilsen fra Kautokeino sier til NRK Sami radio at første utgave er like om hjørnet.

– Vi analyserte jakt- og fiskebladene, og fant ut at det bare er 9 % av innholdet som er om kvinner. Det syntes vi var for lite og bestemte oss for å skrive om og for kvinner selv, forteller Øverli Nilsen til NRK.

Ingen andre relevante poster.

Den danske avisen Information gjør en «depesjer» og legger om avisen. Nå er det slutt på omskriving og egen spin på artikler allerede produsert av andre. Nå skal Information i like stor grad anbefale og lenke til artikler skrevet og publisert av andre. Nettopp det var noe av ideen bak depesjer.no.

depesjer.no har imidlertid vært et frivilling overskuddsprosjekt fra en håndfull dedikerte skribenter, og i særdeleshet redaktøren Jarle Petterson. Depesjer er imidlertid rammet at det som raskt innhentet de frie radiostasjonene på 1980-tallet – utmattelse. Det er kort og godt grenser for hvor mye arbeid det er mulig å legge inn i et slikt prosjekt, uten å ha medarbeidere som arbeider full tid. Så langt har heller ingen norske mediehus eller investorer vist vilje til å bidra til en levedyktig framtid for et norsk nettsted som depesjer.no.

Nettopp derfor er det interessant å se hvordan avisen Information har lagt om, og visuelt såvel som redaksjonelt, framstår som svært lik den skissen som depesjer.no ble etablert etter. Altså, modellen med egenprodusert og aggregert innhold i kombinasjon, og med vesentlighet som et avgjørende kriterium for nyhets- og meningsbærende journalistikk.

Undercurrent har en utmerket omtale av saken.

Andre relevante poster:

1. Oppdatert med Netvibes og depesjer.no
2. Underlivsetterretninger
3. Blitzkrig

Norske redaktører sliter med å finne journalister som ønsker å arbeide med nettjournalistikk. Problemet skal visstnok være like stort blant unge journaliststudenter som blant de gamle, halvstuderte røverne. Unge som gamle bladsmørere vil helst skrive for papirproduktene.

Jasså. Det har jeg ikke merket noe til. Som erfaren journalist og kommunikatør, med to hyppig oppdaterte blogger og engasjementer som skribent på flere nettsteder, har jeg fremdeles til gode å få en eneste henvendelse eller tilbud om stilling som nettjournalist eller skribent. Det vil si, jeg har fått en rekke tilbud om ulønnet arbeid, noen har jeg takket ja til. Men som sagt, absolutt ingen som innbefatter lønn for arbeidet.

Jeg stiller jeg derfor spørsmålet om redaktørenes rektrutteringsarbeid kanskje er vel så bedrøvelig som den angivelige motviljen til journalisters interesse for nettbasert journalistikk.

Ingen andre relevante poster.

Mange norske lokalaviser har gamblet på at geografisk nærhet, gamle medievaner og lokalpatriotisme ville være tilstrekkelig i kampen om leserne i lokalsamfunnene. Det er det ikke. All journalistisk nyskapning skjer nå på nett, hvor lokalavisene enten er hjertelig fraværende eller bare motvillig til stede. Derfor vil de store avis- og mediehusene gradvis overta formidlingen av lokale nyheter på nett, slik TV2 Nettavisen forsøker med iBergen og iOslo.

Og det er vel like greit. Vi har strengt tatt ikke bruk for medier som av ulike årsaker ikke ser grunn til å presentere nyhetene der folk ønsker å lese dem.

Mitt favoritteksempel på katastrofal nettstrategi for lokalaviser er min barndoms Sør-Varanger Avis. Avisen har i overkant av 90 prosent husstandsdekning i kommunen, utkommer tre dager i uken og har til dags dato ikke presentert en eneste nyhet på nett. Heller ikke de øvrige mediehusene i Finnmark imponerer med nytenkning eller innovasjon. A-pressens Finnmark Dagblad (Hammerfest) og Finnmarken (Vadsø) publiserer hver 2-3 daglige og gratis artikler på nett. Den resterende del av papiravisene er riktignok til salgs som pdf. Problemet er imidlertid at ingen er interessert i betale for nyheter på nett. Hvorfor A-pressen fremdeles insisterer på to ulike nettsteder, når ingen av dem egentlig bedriver nyhetsformidling på nett, er for meg en gåte. Paradokset blir ikke mindre av at nettstedene grafisk sett ser absolutt helt like ut.

Google News har forlengst vist hvordan man kan bruke innhold produsert av andre og formidle det gjennom egne kanaler. Noen har hevdet at Google med dette stjeler redaksjonelt stoff og bryter åndsverkloven. Andre forholder seg stille i debatten, i visshet om at Googles formidling resulterer i økt antall sidevisninger i opphavsmediet. Og økt trafikk gir økte reklameinntekter. I en slik sammenheng betyr det ingenting om du først ble oppmerksom på VGs artikkel på Google News eller på VGs egen nettside.

De samiske mediene ønsker økning i pressestøtten for å kunne tilby en eller flere dagsaviser på papir med riksdekkende distribusjon. I dag utkommer de samiske papiravisene Áššu, Min Áigi og Ságat to eller tre dager i uken. Men til tross for ønsket om riksdekkende dagsaviser, er det fremdeles ingen av de samiske avisene som presenterer nyheter på nett i noen nevneverdig utstrekning. Áššu har ikke eget nettsted, Min Áigi legger ut tre-fire artikler i uka, mens Ságat kun publiserer sammendrag av noen utvalgte artikler fra papiravisen. Mens øvrige medier, for eksempel NRK Sámi radio, satser stadig hardere på å nå nettbrukerne, ønsker altså de samiske avisene først og fremst å satse på den formidlingsplattformen som har minst potensial.

På det «nye internettet», det såkalte Web 2.0, er det brukeren som er konge. Det er vi bestemmer hvordan vi vil motta innholdet fra produsentene, hvordan det skal presenteres og vi ønsker dessuten å delta i produksjonsprosessen gjennom videoer, artikler, blogger og debatter. Medier og andre innholdsprodusenter på nett som insisterer på å selv bestemme hvordan distribusjon, formidling og presentasjon skal foregå, vil gradvis bli forlatt. Ajax og andre standardiserte formater og programmeringsplattformer gjør nå at brukeren selv ved enkle grep kan lage egne portaler og hente inn det innhold som er interessant. Gradvis skiller innhold og portalene lag, ettersom vi ikke lenger trenger dagbladet.no for å holde oss orientert om det som publiseres av Dagbladet.

Joda vi leser fremdeles lokalaviser, mer enn noen andre folk på kloden. Lokalavisene er de som i minst grad opplever nedgang i papiravisenes opplag. Men det er naivt å tro at dette har noen som helst sammenheng med papiravisen som produkt. Det er de lokale nyhetene vi er interessert i, om naboen, kommunestyret og det lokale idrettslaget. Det samlede opplaget for norske lokalaviser er derfor økonomisk interessant for større mediekonsern.

Derfor vil vi om kort tid se at Dagbladet, VG og andre større riksmedier satser på lokaljournalistikk. På nett. Fordi leserne ønsker lokaljournalistikk, men ikke minst fordi de eksisterende lokalmediene insisterer på å selge oss gamle nyheter gjennom papiravisene. Jeg er derfor lite optimistisk på vegne av Sør-Varanger Avis, når den argeste konkurrenten om de lokale sakene ikke lenger er Finnmarken. Men VG.

Ingen andre relevante poster.