Det var jazz og lyden av illsinte jetmotorer som fylte Bodin seremonirom i Bodø i min fars bisettelse 19. august i år. Bjørn Hivand tilbrakte det meste av sitt yrkesliv i flynavigasjonens tjeneste på flyplasser over hele landet, og fylte ører og sjel med jazz ved tilgjengelige anledninger. Jazz og jetmotorer var derfor en passende kombinasjon da han tok fatt på sin siste reise. Mens pianisten spilte min fars favoritter, tok 332-skvadronens F-16 av like ved, for å delta i månedens øvelse TopGun Friday.

Han tilbrakte nærmest hele sitt yrkesliv i flynavigasjonens og flysikkerhetens tjeneste, først og fremst i Kirkenes, Longyearbyen og på Gardermoen. Først som mangeårig ansatt i Televerket, deretter Avinor og til sist ved OSL Gardermoen. Sin tekniske utdanning hadde han fra Göteborgs Polytekniska Högskola og Flyvåpnet. Han startet sin tekniske karriere ved Flysikringstjenesten ved Høybuktmoen lufthavn, hvor han ble bestyrer i 1976. Men før han gjorde sitt endelige valg om en livslang karriere i avansert elektronikk, arbeidet han imidlertid som billakkerer, bestyrer for rekefabrikk og som håndverker.

Bjørn Hivand ble født på et småbruk på Strand i Pasvik 29. januar 1940, sønn av Eline (Kurthi) og Emil  Hivand. Hans personlighet og hans liv ble naturlig nok preget av de forhold han vokste opp under. Sør-Varanger rundt 1940 var dominert av krigens ødeleggelser, oppbygging, trange økonomiske kår og et samfunn som ikke akkurat anerkjente det etniske og kulturelle mangfoldet i befolkningen i området. Alt dette ble byggesteinene i det som karakteriserte hele hans livs reise: det skulle være bedre. Bedre for ham, for hans familie og mest av alt: for hans barn og barnebarn. Arbeid var aldri fremmed for ham. Tvert imot, det var en forutsetning for hans mål om et godt liv. Et bedre liv.

En viktig komponent i Bjørns idé om det gode liv, var friluftslivet. Han var hele sitt liv en aktiv jeger, og i yngre år også en lidenskapelig laksefisker. Etterhvert som jobb og liv førte ham bort fra Finnmark, var det fulgejakt og havfiske som overtok for laksefisket. Bare uker før sin død planla han fremdeles denne høstens jakteventyr sammen med sin trofaste følgesvenn, pointeren Silver.

Helt fra unge år var han et forbilde. Han var en moderne mann lenge før det ble moderne, en mann som deltok i husarbeid, i oppdragelsen og omsorgen av oss barna. Han tok oss på tur, han tok oss ut verden og ga oss troen på at et menneskes skjebne skapes gjennom arbeid og innsats. Min far var ikke av den generasjonen menn som snakket varmt og lenge om følelser. Min far hadde et annet språk, han kommuniserte ikke så mye ansikt til ansikt, som skulder til skulder. Til oss nærmeste sa han aldri nei, og han så aldri bort.

Min far anerkjente våre ulike veier, han respekterte våre ulike valg og han oppfordret oss alltid til å søke vår egen melodi. Han elsket jazz, og var derfor ikke ukjent med lidenskap og improvisasjon. Han var heldig nok til å oppleve kjærligheten flere ganger i løpet av livet. Han giftet seg med Sigrid (Olsen) i 1965, og mistet henne til kreften i 1999. Tre dager før sin død giftet han seg på nytt, med sin mangeårige samboer Sonja. Han etterlater seg ektefelle, to barn, to svigerdøtre og tre barnebarn.

Bjørn Hivand var et hjertegodt, sterkt og kjærlig menneske med tid og tanke for sin familie, sine venner og sine kollegaer. Om han ikke hadde vært min far, ville jeg allikevel vært stolt over å ha kjent ham. Men fordi han var min far kan jeg si det bare få på denne jorden kan si: Han vandret på jorden og etterlot avtrykk på de mennesker han møtte og det landskapet han vandret i. Heldige er vi som fikk vandre i hans fotspor.

Andre relevante poster:

1. Holocaust, Jesus og jazz i Praha

Praha er en vakker, arkitektonisk spennede og kulturell interessant by på alle måter. Dagens by inkorporerer sentraleukropeisk kunst, kultur og historie med innslag av østeuropeisk kultur og historie. I disse dager feirer Tsjekkia sitt 20-års jubileum for frigjøringen fra det forhatte kommunistiske regimet. Praha er et møtested, hvor øst møter vest, fortid møter nåtid.

Mitt møte med Praha ble først og fremst preget av byens og landets nære politiske historie, Pinkasynagogen, Jesus og Matej Benko Trio på Agharte. Fortsatt brennes lys daglig og blomstene er fortsatt friske på stedet hvor Jan Palach i protest mot invasjonen i 1968 satte fyr på seg selv.

Men min sterkeste opplevelse kom da vi skulle besøke den gamle jødiske gravlunden i den jødiske bydelen (Josefov). Pinkasynagogen fortjener spesiell omtale. Synagogen er en del av det jødiske museet, i likhet med gravlunden.

Jeg var ikke på forhånd forberedt på at alle innvendige vegger av synagogen var hånddekorert med 80.000 navn på Holocaust-henrettede jøder fra Praha. Å vandre gjennom to etasjer og se samtlige vegger dekket med navn, datoer og årstall ble også en reise i egne følelser og erkjennelse av hva Holocaust egentlig dreide seg om: et industrielt folkemord.

Tredje-etasjen av synagogen huset en utstilling av barnetegninger fra oppsamlingsleiren Terezin (Theresienstadt). Leiren ble hovedsakelig brukt som samlingspunkt for jøder på vei til utryddelsesleirene og som oppbevaringsleir for spesielt ressurssterke og priviligerte fanger.

Besøket i Pinkasynagogen gjorde med andre ord et dypt og inderlig inntrykk på meg. Det gjorde forøvrig også jazzklubben Agharta og The Infant Jesus i the Church of our Lady Victorious. Ikke minst det faktum at Jesus-figuren som står utstilt i kirken også har en omfattende garderobe var… uventet.

—

Foto «The List» av JF Sebastian (Flickr) via en Creative Commons-lisens.

Andre relevante poster:

1. I dag snakker vi om: Jesus Kristus
2. Cyber pirates for Jesus

- Er du kjent her på sykehuset, spurte hun likefrem i telefonen. Omsorgsfullt. Hun ville forsikre seg om at jeg var i stand til å finne sykehuset, parkeringsplassen og avdelingen hvor jeg skulle undersøkes.  Det slo meg der og da at jeg nå kanskje ville bli det. Kjent.  Jeg kjente uroligheten gripe tak i mellomgulvet. Parkeringsmuligheter ved Radiumhospitalet er kunnskap jeg lett gått i graven uten – uten at jeg noen gang ville savnet den.

En måned senere er jeg blitt bedre kjent på Radiumhospitalet. Og med parkeringsmulighetene der. Jeg har kreft. I halvannen måned har jeg ventet på detaljene rundt diagnosen. Og prognosen. Den har latt vente på seg. Jeg er jo ikke alene med kreft i dette landet. Tiden har vært benyttet til katastrofetanker og høylytte utbrudd av utålmodighet; man har naturlignok ikke følelse av å ha god tid når man frykter at døden venter i skyggene utenfor.

I 2008 vant jeg kampen mot et hjerteinfarkt. 2009 skulle altså stå i kreftens tegn? Nå foreligger prognosen. All ære til legen som klarte å formulere hovedbudskapet i aller første setning av vårt møte: «du skal ikke dø. Ennå. Dette er ikke en kreftform man dør av.» Han så på meg og smilte. Stille. Det var ikke mer å si:

Du skal ikke dø. Ennå.

Andre relevante poster:

1. Penger lukter ikke. Ikke så veldig.
2. Når skal mediebyen Kirkenes våkne?
3. Historien om Afghanistan. Eller ikke.

6. februar er samenes nasjonaldag. Derfor ringte vekkerklokken kl. 0645 i dag, idet to voksne og fire barn skulle gjøres klar og transporteres til nasjonaldagsfrokost med ordfører Fabian Stang og byrådsleder Erling Lae på Oslo rådhus kl 09.00 i dag. Frokosten er et flott tiltak fra kommunens side, og gir samtidig samer i stor-Oslo en utmerket unnskyldning og anledning for å møtes. Vi samer er jo ikke tung å be når vi står overfor muligheten til å spise, prate og drikke kaffe med slekt, venner og sambygdinger.

Både Lae og Stang framhevet at samefolket har sin naturlige og høyst velkomne plass i byens mangfoldige kulturgrunnlag. Men Lae understreket at samene i Oslo godt kunne bli mer synlig og stille høyere krav overfor Oslo kommune. For ifølge Lae løper ikke samene ned dørene på rådhuset. Noe de altså ifølge byrådslederen burde gjøre i større grad.

Fra Oslo rådhus gikk familiens ferd til Kirkens hus og den offisielle åpningen av nettstedet for samisk trosopplæring:

Byturen ble avsluttet på med et høyst tradisjonelt samisk måltid på Peppes pizza. Og som alle samer kjenner til; hvor enn hyggelig det er å pynte seg og møte kjenninger, lyge og fortelle en hel dag, så er det ingen lykke som helt når opp til den som du kjenner når dagen er omme og du kan rive kofter og skjerf av kroppen.

Andre relevante poster:

1. Lærer i samisk søkes til Oppegård
2. Rapport fra høstmøtet

Det er tøft å reise seg. igjen. Min sann. Når en har fallt, tung og i unåde. Da er det tøft. Å reise seg. Helt. Det kan være vanskelig nok å puste dypt og regelmessig.

100.000 arbeidstakere opplever å bli mobbet på arbeidsplassen, halvparten av sine ledere. 40.000 har vurdert selvmord. Siste norske undersøkelse foretatt av Psykologisk fakultet ved Universitetet i Bergen dokumenterer at mobbing i arbeidslivet kan føre til såkalt posttraumatisk stresslidelse (PTSL).

Bitte Vatvedt forteller sin sterke historie til Aftenposten i dag om hvordan hun i årevis ble mobbet og trakassert på sin jobb i NRK. Hun gikk rettens vei og inngikk til sist forlik med arbeidsgiveren. Men seieren er bittersøt:

Lederne som krenket meg, er dømt, men går fri. Jeg må bære belastningen etter deres feilgrep, kanskje hele livet. Det er tøft å reise seg igjen.

Bloggen Ad:varsel er full av beretninger om mobbeoffer og folk som varslet – og fikk unngjelde. Så trist og deprimerende er historien om norske varslere og mobbing på arbeidsplassene at jeg ikke lenger orket å skrive. Mange er de som forsøker å bortforklare mobbernes opplevelser. Nå er det over ett år siden jeg publiserte på bloggen Ad:varsel.

Det er tøft å reise seg. Igjen.

Ingen andre relevante poster.

John Martyn ble funnet død i dag morges. Hans musikalske arv står som en påle sammen med de få i sin generasjon av utvalgte med genuint og genialt musikalsk talent og unik produksjon.

Hele livet mitt bærer preg av en musikals rød tråd, og jeg har i stor grad har definert meg selv og mine verdier i forhold til hvilke favorittartister jeg har fulgt i mitt livet. John Martyn er en av dem. Mitt møte med Martyn var det elektroniske og popmusikalske albumet «Piece by piece«fra 1986. Et lekkert og skjørt album i grenselandet mellom elektronisk pop og jazz, og et møte som forrandret hele mitt forhold til hva popmusikk og elektronisk jazz var. Skulle være.

Men når heltene dør skjer det noe med en selv også. Så denne dagen har vært litt rar. Jeg var en svært ung og lovende mann når jeg «møtte» Martyn. Nå er han død. Og jeg er langt fra ung.

Every record I’ve made – bad, good, or indifferent – is totally autobiographical. I can look back when I hear a record and recall exactly what was going on. That’s how I write. That’s the only way I can write ! Some people keep diaries, I make records.

Sa Martyn. Siste ord er sagt. Siste hese frasering sunget:

May you never lay your head down
Without a hand to hold
May you never make your bed out in the cold

Youre just like a great and strong brother of mine
And you know that I love you true
You never talk dirty behind my back
And I know that theres those that do

Anbefaling for Spotify-brukere:

1. Piece by piece (album): Nightline, Lonely Love, Angeline, Piece By Piece, Serendipity.
2. The electric John Martyn (album)
3. May you never
4. Sweet little mysteri
5. Fishermans dream

Andre relevante poster:

1. Lokalavisa er død. Leve lokaljournalistikken.
2. Papiravisens er død. Leve lokalavisen!
3. Normedia er død. Mediedebatten lever.

Aftenposten publiserte før helga en sak om barn som dør i mors mage. Brodern Espen og svigersøster Camilla som mistet sin Emil i fjor, er intervjuet i sakens anledning.  Nå venter de barn nummer to, og er selvsagt mer enn normalt spent og engstelig om dagen.

Å miste et barn skjer heldigvis sjelden, men ikke desto mindre er det en katastrofe for det ikke ubetydelig antall familier som rammes av det hvert år. Men nå skal et forskningsprosjekt avdekke årsakene til at barn dør i mors liv, hvordan kvinnene blir møtt og hvilke konsekvenser en slik hendelse har for kvinnene og deres familie fremover.

Samme dag som Aftenposten publiserte saken sin, publiserte Drammens Tidende en liknende historie. Utfallet i den saken ble ganske annerledes.

Camilla blogger om temaet på Ad:varsel.

Andre relevante poster:

1. Når mediene sensurerer mediekritikken
2. Slår et slag for jentene på kjøkkenet

Søndag deltok jeg på samisk gudstjeneste i Paulus kirke i Oslo. Besøket inngår som en del av konfirmasjonsforberedelsene(pdf) til min sønn, som skal konfirmeres i Karasjok påsken 2009. Det er ikke uten videre enkelt, ettersom vi bor i Oppegård.

Å ta stilling til borgelig, kristen eller ingen konfirmasjon er vanskelig nok i seg selv. Lettere blir det ikke når man har en kranglevoren ateist av en far (altså meg) som ved enhver anledning har forsøkt å argumentere for at han skal ha kritisk teori og informasjon nok til å fatte en informert beslutning om konfirmasjon. Det er ikke uten videre lett for familien heller. Vi er seks i huset, og det krever en god del å reise og arrangere konfirmasjon 250 mil unna sitt eget bosted.

Men ateistens hjerte svulmet og øynene rant over da 14-åringen plutselig og uten forvarsel reiste seg ved siden av meg i kirken, gikk fram til alteret og knelte. Så tok han imot nattverd, for aller første gang i sitt liv. Da var jeg ufattelig stolt over en ung mann som hadde tatt en viktig beslutning, gjort sitt eget valg.

Og alle ateistens innvendinger steg opp mot kirketaket og forsvant i tomme luften.

Ingen andre relevante poster.

Noen lurer på viktige ting , mens jeg i dag henfalt til gamle og velkjente funderinger uten mening for menneskeheten. På Skøyen stasjon i dag morges (kl. 07.13) ble vi stående seks voksne mennesker å stange i hverandre i påvente av å komme ut av toget. Årsaken var at de tre på perrongen ikke gadd å vente på at vi som skulle av kom oss ut før de presset seg inn.

Og det går jo ikke. Situasjonen oppstår daglig på alle stasjoner jeg ferdes: folk på perrongen stiller seg enten rett foran (og ikke litt til siden, neeeida) dørene og skal presse seg inn med det samme dørene smeller opp. De kan ikke vente. Og dermed må de som skal av åle og presse seg mellom og rundt over de som presser seg inn.

Og hvem er disse tullingene? Er de for eksempel i slekt med de bilistene som må (!!) svinge inn på motorveien i morgenrushen med det samme de kommer inn på akselerasjonsfeltet? De som ikke rolig og kontrollert kjører til enden (!!) av akselerasjonsfeltet og fletter seg inn på en ordenlig måte, men som presser seg inn flere biler samtidig fra første meter og dermed skaper de køene vi alle hater å stå i?

Jeg tenker, kanskje disse togpassasjerene og bilistene er i slekt? Kanskje de er gift med hverandre? Far kjører bil og mor tar toget – eller omvendt? De ser vel at det ikke funker for verken dem eller andre? Jeg mener, hver dag? De ser det vel?

Man undrer seg altså….

Ingen andre relevante poster.

OneCall setter opp prisen på den delen av tilbudet og abonnementet som skulle være «gratis», og bekrefter dermed ordtaket «there’s no such thing as a free lunch». For fem medlemmer i huset har vi valgt OneCalls Faktura, som gir 2 timer fri taletid og 99 gratis sms i måneden.

Nå innføres oppstartavgift på alle samtalene innenfor den «frie» samtaletiden også. Dermed er den altså ikke gratis mer. Tjente ikke nok penger da? Enten det, eller så har altså gratis taletid og sms bare vært lokketilbud. Nå når kundebasen har vokst, kan prisøkninger innføres og kundene melkes. Det er jo alltid noen som ikke bytter leverandør når prisene øker moderat.

Men til markedsansvarlig i OneCall: jeg gjør det.

Andre relevante poster:

1. Flere homofile ikke-nyheter?