Kinas ledere føler i økende grad de negative konsekvensene av sin egen sensurpolitikk. For selv om folk flest ikke får vite om alle ting, så behøver altså landets ledere sannferdige, nøyaktige og troverdige opplysninger om verden. Fordi de (naturlig nok) ikke kan stole på rapporteringen fra mediene de selv har pålagt sensur, blir landets ledere stadig mer avhengig av såkalte neican-rapporter: interne, begrensede rapporter laget for utvalgte kinesiske tjenestemennt.

Xinhua er Kinas offentlige nyhetsbyrå og har som en av sine sentrale oppgaver å formidle neican-rapporter om de faktiske forhold ved saker som ellers holdes unna offentligheten pga. sensurreglene. Bruken av slike neican-rapporter er ifølge The Economist mangedoblet fra 2002 til 2009. Behovet for å holde seg orientert er altså økende i diktaturet.

Samtidig skriver The Economist at kinesiske ledere ofte tar neican-rapporteringen med en klype salt, ettersom rapportene er skrevet av de aller mest partilojale kommunistene i landet.

In the realm of the censored, half-censored content is king.

I den frie verden diskuterers vi intenst medienes økonomi og eventuelle levedyktige forretningsmodeller. Her er altså Kina langt foran oss: ved å sørge for at den alment tilgjengelige journalistikken er notorisk uetterretterlig og usann, har man samtidig skapt et marked for ordinær journalistikk hos de betalingsdyktige og betalingsvillige.

Andre relevante poster:

1. Rapport fra høstmøtet

Barnevernet beskyldes jevnlig for de mest uhyrlige ting i forsøket på å bistå barn til en bedre barndom. I Karasjok vedtok et flertall i kommunestyret hvordan omsorgsovertakelsen av et barn skulle forvaltes, i strid med vurderingene fra eget barnevern. Men som man ser av oppslaget til NRK så har barnevernet i Karasjok en allsidig kompetanse.

Når nå kommunestyret så åpenbart mener at barnevernet ikke har peiling på barnevern, så kan altså etaten utmerket vel brukes til drenering. Det er jo en kjent sak at kommunen sliter med dreneringsproblemer.

—

Tittelen ble korrigert i løpet av dagen. Nå er den altså språklig korrekt, men betydelig mye kjedeligere.

Ingen andre relevante poster.

Den danske avisen Information gjør en «depesjer» og legger om avisen. Nå er det slutt på omskriving og egen spin på artikler allerede produsert av andre. Nå skal Information i like stor grad anbefale og lenke til artikler skrevet og publisert av andre. Nettopp det var noe av ideen bak depesjer.no.

depesjer.no har imidlertid vært et frivilling overskuddsprosjekt fra en håndfull dedikerte skribenter, og i særdeleshet redaktøren Jarle Petterson. Depesjer er imidlertid rammet at det som raskt innhentet de frie radiostasjonene på 1980-tallet – utmattelse. Det er kort og godt grenser for hvor mye arbeid det er mulig å legge inn i et slikt prosjekt, uten å ha medarbeidere som arbeider full tid. Så langt har heller ingen norske mediehus eller investorer vist vilje til å bidra til en levedyktig framtid for et norsk nettsted som depesjer.no.

Nettopp derfor er det interessant å se hvordan avisen Information har lagt om, og visuelt såvel som redaksjonelt, framstår som svært lik den skissen som depesjer.no ble etablert etter. Altså, modellen med egenprodusert og aggregert innhold i kombinasjon, og med vesentlighet som et avgjørende kriterium for nyhets- og meningsbærende journalistikk.

Undercurrent har en utmerket omtale av saken.

Andre relevante poster:

1. Oppdatert med Netvibes og depesjer.no
2. Underlivsetterretninger
3. Blitzkrig

Norske redaktører sliter med å finne journalister som ønsker å arbeide med nettjournalistikk. Problemet skal visstnok være like stort blant unge journaliststudenter som blant de gamle, halvstuderte røverne. Unge som gamle bladsmørere vil helst skrive for papirproduktene.

Jasså. Det har jeg ikke merket noe til. Som erfaren journalist og kommunikatør, med to hyppig oppdaterte blogger og engasjementer som skribent på flere nettsteder, har jeg fremdeles til gode å få en eneste henvendelse eller tilbud om stilling som nettjournalist eller skribent. Det vil si, jeg har fått en rekke tilbud om ulønnet arbeid, noen har jeg takket ja til. Men som sagt, absolutt ingen som innbefatter lønn for arbeidet.

Jeg stiller jeg derfor spørsmålet om redaktørenes rektrutteringsarbeid kanskje er vel så bedrøvelig som den angivelige motviljen til journalisters interesse for nettbasert journalistikk.

Ingen andre relevante poster.

Mange norske lokalaviser har gamblet på at geografisk nærhet, gamle medievaner og lokalpatriotisme ville være tilstrekkelig i kampen om leserne i lokalsamfunnene. Det er det ikke. All journalistisk nyskapning skjer nå på nett, hvor lokalavisene enten er hjertelig fraværende eller bare motvillig til stede. Derfor vil de store avis- og mediehusene gradvis overta formidlingen av lokale nyheter på nett, slik TV2 Nettavisen forsøker med iBergen og iOslo.

Og det er vel like greit. Vi har strengt tatt ikke bruk for medier som av ulike årsaker ikke ser grunn til å presentere nyhetene der folk ønsker å lese dem.

Mitt favoritteksempel på katastrofal nettstrategi for lokalaviser er min barndoms Sør-Varanger Avis. Avisen har i overkant av 90 prosent husstandsdekning i kommunen, utkommer tre dager i uken og har til dags dato ikke presentert en eneste nyhet på nett. Heller ikke de øvrige mediehusene i Finnmark imponerer med nytenkning eller innovasjon. A-pressens Finnmark Dagblad (Hammerfest) og Finnmarken (Vadsø) publiserer hver 2-3 daglige og gratis artikler på nett. Den resterende del av papiravisene er riktignok til salgs som pdf. Problemet er imidlertid at ingen er interessert i betale for nyheter på nett. Hvorfor A-pressen fremdeles insisterer på to ulike nettsteder, når ingen av dem egentlig bedriver nyhetsformidling på nett, er for meg en gåte. Paradokset blir ikke mindre av at nettstedene grafisk sett ser absolutt helt like ut.

Google News har forlengst vist hvordan man kan bruke innhold produsert av andre og formidle det gjennom egne kanaler. Noen har hevdet at Google med dette stjeler redaksjonelt stoff og bryter åndsverkloven. Andre forholder seg stille i debatten, i visshet om at Googles formidling resulterer i økt antall sidevisninger i opphavsmediet. Og økt trafikk gir økte reklameinntekter. I en slik sammenheng betyr det ingenting om du først ble oppmerksom på VGs artikkel på Google News eller på VGs egen nettside.

De samiske mediene ønsker økning i pressestøtten for å kunne tilby en eller flere dagsaviser på papir med riksdekkende distribusjon. I dag utkommer de samiske papiravisene Áššu, Min Áigi og Ságat to eller tre dager i uken. Men til tross for ønsket om riksdekkende dagsaviser, er det fremdeles ingen av de samiske avisene som presenterer nyheter på nett i noen nevneverdig utstrekning. Áššu har ikke eget nettsted, Min Áigi legger ut tre-fire artikler i uka, mens Ságat kun publiserer sammendrag av noen utvalgte artikler fra papiravisen. Mens øvrige medier, for eksempel NRK Sámi radio, satser stadig hardere på å nå nettbrukerne, ønsker altså de samiske avisene først og fremst å satse på den formidlingsplattformen som har minst potensial.

På det «nye internettet», det såkalte Web 2.0, er det brukeren som er konge. Det er vi bestemmer hvordan vi vil motta innholdet fra produsentene, hvordan det skal presenteres og vi ønsker dessuten å delta i produksjonsprosessen gjennom videoer, artikler, blogger og debatter. Medier og andre innholdsprodusenter på nett som insisterer på å selv bestemme hvordan distribusjon, formidling og presentasjon skal foregå, vil gradvis bli forlatt. Ajax og andre standardiserte formater og programmeringsplattformer gjør nå at brukeren selv ved enkle grep kan lage egne portaler og hente inn det innhold som er interessant. Gradvis skiller innhold og portalene lag, ettersom vi ikke lenger trenger dagbladet.no for å holde oss orientert om det som publiseres av Dagbladet.

Joda vi leser fremdeles lokalaviser, mer enn noen andre folk på kloden. Lokalavisene er de som i minst grad opplever nedgang i papiravisenes opplag. Men det er naivt å tro at dette har noen som helst sammenheng med papiravisen som produkt. Det er de lokale nyhetene vi er interessert i, om naboen, kommunestyret og det lokale idrettslaget. Det samlede opplaget for norske lokalaviser er derfor økonomisk interessant for større mediekonsern.

Derfor vil vi om kort tid se at Dagbladet, VG og andre større riksmedier satser på lokaljournalistikk. På nett. Fordi leserne ønsker lokaljournalistikk, men ikke minst fordi de eksisterende lokalmediene insisterer på å selge oss gamle nyheter gjennom papiravisene. Jeg er derfor lite optimistisk på vegne av Sør-Varanger Avis, når den argeste konkurrenten om de lokale sakene ikke lenger er Finnmarken. Men VG.

Ingen andre relevante poster.

Videobloggeren Josh Wolf ble løslatt tirsdag denne uken etter 226 dager i føderalt fengsel. Wolf er dermed den lengst fengslede journalisten i amerikansk historie. Wolf ble i sin tid fengslet for å ha nektet å vitne og utlevere upublisert, journalistisk videomateriale til retten. For det ble Wolf dømt for forrakt for retten og fengslet.

Wolf har nå publisert det omstridte og tidligere upubliserte materialet og slipper trolig å vitne i saken som gjelder et angrep på en politibil i 2005 i forbindelse med demonstrasjoner under G8-møtet i San Francisco.

Wolf har overfor retten hevdet at ulevering av upublisert materiale og tvungen vitneforklaring i retten er i strid med det journalistiske kildevernet. Upublisert materiale anses som notater og er journalistens eiendom. Fra journalister er det en etisk forutsetning at vitneforklaringer kun kan omfatte publisert materiale, ettersom det i upublisert materiale kan ligge opplysninger som kan kompromittere journalistens kilder.

Når materialet nå er publisert på Wolfs blog, vil Wolfs tidligere etiske innvendinger ikke være gyldige. Saken er tidligere omtalt på Ad:varsel. Hvorvidt Wolf på nytt blir innkalt som vitne er fremdeles uklart.

Ingen andre relevante poster.

I mange år har jeg hver morgen surfet fra nettsted til nettsted på jakt etter vesentlige og interessante nyheter. Dette, i kombinasjon med sterk kaffe, har vært et kjærkomment og tildels nødvendig morgenritual for å få jumpstartet hodet etter mer eller mindre uthvilende søvn. Nå er det slutt.

De siste dager har vært et forsøksprosjekt, for å sjekke i hvilken grad jeg klarer å venne meg av med «nyheter» pakket inn i fete titler, irrelevante bilder og forstyrrende reklame – og bare forholde meg til tekst og innhold. Det har gått oppsiktsvekkende lett, selv for en nyhetsjunkie som meg. Men jeg må jo innrømme at jeg har hatt et par tilbakefall, og har denne helgen oppsøkt nettstedene til både VG, Dagbladet og Aftenposten underveis. Men jeg har i alle tilfeller konstatert at det har vært helt unødvendig.

Mine google-lagrede (og alltid tilgjengelige på nett) bokmerker erstattes nå av del.icio, og min daglige leseliste erstattes av Nevibes og RSS. Med faner i Firefox kan starter jeg min egen nyhetsportal i Netvibes og depesjer.no samtidig. I kombinasjon med sterk morgenkaffe har det vist seg å være en kombinasjon jeg kommer til å leve godt med.

Depesjer

For de som fremdeles ikke har oppdaget depesjer, så er det altså en nyhetskilde som effektivt og kvalitativt velger ut de nyhetene du bør (og tildels må) lese – kjemisk fritt for kjendisstoff, sport og underholdning. Kort og godt et sånt nyhetssted som mange ønsker seg i dette landet, men som ingen mediehus har sett behovet for, inntil Jarle Petterson lanserte det. Uregelmessig vil du også utsettes for kommentarer på depesjer som er forfattet av undertegnede. Depesjer er det en meningsbærende avis burde være, men sjelden er: dannende. Og i motsetning til de såkallt meningsbærende avisene mottar depesjer absolutt ingen pressestøtte. Verdt å merke seg.

Netvibes og rss

Netvibes er ganske enkelt en personlig startside, basert på ajax-teknologi og med støtte for rss og atom. Ajax gjør siden enkel å bruke og tilpasse. Støtten for rss og atom gjør at jeg kan legge inn alle nyhetsfeed jeg ønsker og tematisere dem i egne faner og menyer. Jeg har derfor laget meg en førsteside med feed fra e-mail kontoer og depesjer. Deretter har jeg faner for innenriks, utenriks, kommentarstoff, blogger og tekno-feed. Til sammen har jeg 100 ulike feeds fra nyhets- og kommentarstoff fra inn- og utland, samt løpende oppdateringer fra tekno-sider og blogger jeg ofte leser.

Den er brukervennlig, den er europeisk eid og oversiktlig. Hva mer trenger man? En søkemotor som kan søke i egne feeds? Jepp, det finnes. I tillegg har den en rekke predefinerte tjenester, som YouTube og en masse annet. Gratis.

Ingen andre relevante poster.

Aftenposten presenterte i dag Gøril Mauseths underliv som nasjonens og klodens viktigste sak. Jeg har ikke studert Gøril Mauseth sitt underliv tidligere, så jeg kan ikke avvise muligheten for at det har en viss offentlig interesse. Men før kl. 08.00 på morgenen, halvveis i dagens første kaffekopp, er det begrenset hvor langt nedover på kvinnekroppen jeg klarer å fokusere.

Jeg leste aldri saken om Mauseth, men forlot Aftenposten og fortsatte videre langs min faste morgentrasé på jakt etter nyheter og bekreftelse på at livet, nasjonen og verden vil bestå enda noen timer. Kriminaljournalen VG hadde funnet drapet på den tidligere crikettreneren for Pakistan, Bob Woolmer, verdt et oppslag. Bob ble funnet død på sitt hotellrom i Kingston, Jamaica. Til stor sorg for det det norsk-pakistanske crikettmiljøet naturligvis. I dag skulle det vise seg å være Dagbladet som hadde, oppsiktsvekkende nok, funnet en nyhet som ettermitt skjønn fortjente mer oppmerksomhet enn den aldrende divaens vulva og trenerproblemene i det pakistanske critkettmiljøet: Mobbing av ansatte i Arbeidstilsynet.

Det var den første artikkelen som ble lest i dag, før jeg fortsatte til Dagsavisen. Fritt Ord-eide Dagsavisen kunne fortelle at biskop Kvarme beklaget bråket omkring homsepresten Josefsen. Altså gårsdagens nyheter rikt illustrert. Mitt siste håp blant mine faste norske morgenaviser ble således Dagens næringsliv. I dag kunne den rosa publikasjonen avsløre at forsikringsselskapene tjener veldig godt og at det er du (altså vi) som betaler. Neppe noen som lar seg overraske av den. Under det nyhetsløse, men betryggende besøket hos vestlandstanta Bergens Tidende ble jeg forsikret om at råkjørere flest slipper unna. Lettet fortsatte jeg videre til en nesten-nyhet i Stavanger Aftenblad: En opprørsleder med 900 liv på samvittigheten er kanskje tatt vil fange av amerikanske soldater. Altså foreløpig ubekreftede rykter.

En rask backtracking avslørte på dette tidspunktet at Dagsavisen nå hadde erstattet biskopens beklagelser med at ingen råkjørere var tatt siden oppslaget i Bergens Tidende. Dagbladet hadde erstattet mobbing i Arbeidstilsynet med voldsfilmer fra YouTube, og VG hadde mistet interessen for sin døde crikettrener og erstattet ham med en høyst levende Guantanamo-fange. Aftenposten hadde erstattet divaens underliv med en gammel kidnappingssak og Dagens Næringsliv meldte at Oslo Børs går så det griner.

Omkring kl, 08.30 i dag var det med andre ord grunn til å puste lettet ut, finne fram både livs- og arbeidslyst og med en trygghet om at verden ikke har gått av hengslene. Jeg lot meg dessuten glede ekstra over at LO-ansatte nå får ekstra fridager i forbindelse med påsken, etter påkjenningene under Valla-saken og at Dagbladet straks etterpå kunne fortelle at søkkrike saudiarabiske kvinner kjøper biler – selv om de altså ikke har lov til å kjøre dem. Eller som Dagbladet formulerer det:

I Saudi-Arabias hovedstad Riyhad kan kvinner kjøpe biler de ikke kan kjøre.

Det er naturligvis denne åpenbare inkonsekvens i saudiarabisk politikk som er bakgrunnen for artikkelen. Dersom det også hadde vært forbudt å kjøpe bilene, hadde altså grunnlaget for artikkelens hovedpoeng vært borte og Saudi Arabias radikale likestillingspolitikk vært ukjent for norske lesere.

Moralen i historien?

Dagens nyhetsmessige ørkenvandring blant raske biler, eksponerte underliv, lønnsomme forsikringsselskap, døde crikettrenere, og homofobe biskoper gled sakte over i en mild depresjon over norske medier. Når ikke engang tanta Aftenposten klarer å formidle noe av vesentlighet og verdi, er det på tide å endre praksis. Aftenpostens redaksjonelle omlegging på nett har selvsagt vært synlig lenge, men den har allikevel vært den nettavis som har vært minst useriøs.

Det tar tid å legge om nettvaner, det krever aktive handlinger. Nå erstattes altså Aftenposten som startside i min Firefox med NRK Nyheter som en prøveordning, til tross for NRKs lite leservennlige design og sideoppbygging.

Samtidig starter jeg arbeidet med å bygge opp min Netvibes startside, og fylle den med RSS fra mine foretrukne nyhetskilder i inn- og utland. Jeg må jo erkjenne at overgangen til RSS ikke har vært lett. Men trykket av ikke-nyheter i norske nyhetsmedier er nå så overveldende at man som leser må gjøre noe.

Ingen andre relevante poster.

Begrepet «medieoffer» forutsetter at et overgrep har funnet sted, og at det også finnes en eller flere overgripere. Slik kan det naturligvis også være. Spørsmålet er om det gir mening for ofrene og den frie debatten med slike begreper.

Tidligere NRK-journalist Marit Christensen og professorene Leif Weisæth og Ragnar Waldahl forsker på medieofre. Innen utgangen av åren vil de presentere et diagnoseverktøy for MOS: Medieoffersyndromet. Forskningsprosjektet ble etablert i 2005, etter initiativ av Marit Christensen.
Hva er så et medieoffer? Er det en person som har vært utsatt for urettmessig og feilaktig medieomtale eller er det personer som har vært utsatt for massiv medieeksponering (eg. Tønne- og Valla-saken) – eller begge deler? I intervjuet med fagbladet Journalisten sier Christensen lite om det. Men hun sammenliker diagnosen «medieoffersyndromet» med diagnosen posttraumatisk stressreaksjon.

Posttraumatisk stress

Dette er den akutte reaksjonen en person ofte får når man utsettes for voldtsomt traumatiske og overveldende påkjenninger. Symptomene kan være mareritt, «flashbacks», følelsesløshet, distansering (isolering), søvnproblemer og «vær på vakt»-holdning. De medfører at man unngår situasjoner som minner en om det en har opplevd fordi man opplever ekstremt stress i liknende situasjoner. Dersom de akutte symptomene vedvarer over lang tid, kan kan kriteriene for posttraumatisk stresslidelse (PTSD) være oppfylt. PTSD er kroniske psykologiske virkninger. Seksuelle eller voldelige overgrep i barndom og opplevelser fra krig, vold, voldtekt og naturkatastrofer i voksen alder, er blant de traumer som kan utløse reaksjonene og lidelsen.

For de som har vært utsatt for sterk og massiv medieoppmerksomhet, eller som har opplevd medieomtale som feilaktig begrunnet, vil antakelig være kjente med en del av disse nevnte reaksjonene. Først og fremst er det følelsen av å være maktesløs og fullstendig overgitt til medienes nåde som kjennetegner personer som utsettes for massiv og/eller feilaktig medieomtale. I en slik situasjon vil den omtalte også oppleve at andre aktører bruker saken i mediene som et middel til å få fokus på andre, og ikke alltid like saklige, interesser. Ganske raskt vil «saken» ha sitt eget liv og sin egen mediedynamikk. Mediene siterer (og feilsiterer) hverandre, og bygger saken videre med uttalelser fra mer eller mindre relevante eksperter og alternative kilder. I en situasjon hvor antall medier er voksende, og hvor deadlines ikke lengre er en relevant størrelse, kan trykket fra mediene oppleves enormt.

Det å få bildet av seg selv tilgriset, både det selvopplevde og det mer objektive og offentlige, er naturlig nok en traumatisk opplevelse. Den omtalte vil frykte for yrke, stilling og sin egen anseelse. Man opplever at man ikke lengre har innflytelse på hvordan en selv presenteres og framstår for verden: at det er lite eller ingenting du selv kan gjøre i forhold til å endre innholdet i medieomtalen. Forsøk på korrigering kan sågar ha motsatt effekt. Hvorvidt den opprinnelige medieomtalen og kritikken kanskje både er saklig og berettiget, er antakelig uvesentlig i forhold til symptomene den skaper hos den omtalte. Selv personer som fortjener et kritisk fokus fra mediene har en psykisk helse, et selvbilde og en anseelse å ivareta. Men samtidig viser dette det dilemmaet vi står overfor som et demokratisk og åpent samfunn, når ytrings- og pressefrihet skal veies på samme vekt som enkeltmenneskers psykiske helse. De er kort og godt ulike størrelser.

Bedre kunnskap om journalistikkens konsekvenser
Derfor vil det være synd dersom dette forsøket på å diagnostisere «medieofrene» brukes som et argument for formell innskrenking av presse- eller ytringsfriheten, slik enkelte aktører forsøkte etter Tønne-saken. Christensens uttalelser tyder imidlertid ikke på at det er hennes agenda. Det er kunnskapen hun ønsker å dokumentere og formidle, både til samfunnet generelt, til helsevesenet og til mediene.

For journalister bør bevisstheten om de potensielt ødeleggende og livstruende konsekvensene ved egen yrkesutøvelse være obligatorisk, og en sentral del av journalister faglige ballast. For mediebedrifter bør det etableres retningslinjer og internkontroll for å minimere feil og skader journalistikken. Og for øvrige virksomheter og organisasjoner bør oppmerksomhet om medieomtale av virksomhet og ansatte inngå som en del av kriseplanlegging og internkontrollsystemer.

Selv om det altså skulle vise seg å være grunnlag for å klassifisere en lidelse eller reaksjon som følge av medieomtale, mener jeg allikevel at begrepet «medieoffer» er feil. Presse- og ytringsfriheten er en grunnleggende forutsetning for et fritt og demokratisk system. En diagnostisering av ytringsfriheten er ingen meningsfull utvikling.

Djevelens advokat

I forbindelse med Valla-saken er begrepet «djevelens advokat» dukket opp: Burde det ikke i alle reaksjoner være en som hadde rollen som kritiker av egen virksomhets journalistikk, en som har ansvar for å stille de kritiske spørsmål som ingen andre, grepet av blodtåka i redaksjonen, stiller? Journalister og redaktører hevder imidlertid at nettopp dette er er redaktørens og redaksjonens jobb – at selvkritikk og kildekritikk er vesentlige elementer i den kritiske- og undersøkende journalistikken. De har naturligvis rett, og tar også grunnleggende feil. Fordi det da også forutsettes at den kritiske journalistikkens metoder i seg selv forhindrer at det gjøres feil.

I andre deler av samfunns- og næringslivet opereres det med revisorer og controllere. Deres oppgave er å kontrollere at virksomheten drives i tråd med eksternt og internt regelverk, og å påpeke og bidra til å rette opp feil. Hvorfor ikke en slik revisorfunksjon skulle ha sin plass i norsk journalistikk, er for meg en gåte. Et leserombud ville, i mange tilfeller, bidra til at medienes troverdighet ble styrket. Jeg tror ganske enkelt at journalistikken ville bli bedre som dersom kritikk og en åpen debatt om journalistikken ble formidlet i de samme spaltene som journalistikken utøves.

Bergens Tidende (BT) har siden 2004 hatt et leserombud som prøveordning, hvis fremste oppgave er å styrke lesernes mulighet til å fremme kritikk og debatt om avisens journalistikk. Fra 2007 er leserombudet en permanent ordning i BT. En rekke utenlandske medier har etablert liknende ordninger. Leserombudene er ikke en trussel mot presse- og ytringsfriheten, men utgjør en demokratisering av journalistikken og kan i seg selv bidra til en bedre maktbalanse mellom mediet på den ene siden og de omtalte på den andre siden.

Leserombud

Under Valla-saken ville for eksempel et leserombud kunne kritisert et mediums sitater av andre mediers anonyme kilder. Denne formen for «journalisme» karakteriseres av at journalistene forutsetter at «noen» allerede har gjort det nødvendige kildekritiske arbeidet, og dermed kan påstander fra andre mediers anonyme kilder presenteres som fakta. De er altså allerede verifisert av «noen», selv om ingen vet hvem «noen» er.

Denne kritikken rammer i like stor min egen blogg Ad:varsel. At de fleste anonyme kildene og deres påstander i Valla-saken ble dokumentert i LOs granskningsrapport gjør ingen forskjell i denne sammenhengen. Underveis i saken var det svært få medier som hadde egne kilder i saken, og som derfor refererte til andres kilder – som man i stor grad ikke visste hvem var.

Debatt

Men «medieoffersyndrom» er et begrep jeg fremdeles ikke synes er meningsfullt. Det forutsetter en overgriper og et overgrep. Men selv en berettiget medieomtale og kritikk vil kunne skape traume hos den som omtales. Dessuten frykter jeg at begrepet i seg selv inneholder en anklage, som ikke alltid den enkelte journalist eller det enkelte medium er rett adresse for. Presse- og ytringsfriheten er ikke uten omkostninger, verken for samfunnet eller for enkeltmennesker. Dersom forskningen om fenomenet kan bidra til bedre støtte og hjelp til personer som utsettes for skadelig medieomtale og samtidig kan bidra til en demokratisering og kvalitetssikring av journalistikken, bør vi være fornøyde.

Dersom en diagnose skal deles ut, bør de være myntet på hjelpeapparat og kunnskapene om den bør definitivt inn i journalisters metodiske og etiske opplæring. Men diagnosen «medieoffer» har ingenting i en offentlig samtale å gjøre, og eventuelle mennesker som er i medienes søkelys bør betegnes med verdighet og med et begrep som fremmer makt fremfor avmakt. «Medieoffer»-begrepet oppfyller ingen av kriteriene.

Artikkelen er også publisert på Depesjer.no

Ingen andre relevante poster.