Kloster Cruise, et sovende selskap med base i Bærum, har i stillhet skaffet seg lete- og driverettigheter til mineralforekomster i store deler av Nord-Norge. Rettigheter som nå er solgt videre til kanadiske gruveinteresser.

Oslo og Bærum er på ingen måte ferske i dansen rundt ressursene i nord. Kommunene har vært vertskommuner for utallige selskaper som har hentet ressurser fra nord. I min hjemkommune Sør-Varanger hadde vi gruveselskapet Sydvaranger, som gjennom hele 1900-tallet hadde sitt hovedkontor i Oslo og som betalte sin selskapsskatt der, og bidro til verdiskapning og velstand på Østlandet.

Finnmarkseiendommen eies av befolkningen i Finnmark, gjennom Finnmark fylkeskommune og Sametinget. I 2010 hadde selskapet et rekordstort overskudd på 35 millioner kroner. Selskapet har per i dag en forvaltningskapitalt på over 50 millioner kroner. Det burde altså være økonomiske muskler nok til å involvere seg i sikringen av verdiene i fylkets minerale ressurser til fellesskapets beste. Istedenfor ser vi at FEFO bruker tid og ressurser på kultur- og idrettssponsing i fylket. Ikke noe galt med idrett og kultur, for all del. Tvert imot.

Men spørsmålet er jo om det er politisk fornuftig at idretts- og kultursponsingen i Finnmark overlates til selskapet Finnmarkseiendommen, mens de folkevalgte så åpenbart ikke har andre forretningsmessige eller ressursmessige ambisjoner for sitt felleseiede selskap Finnmarkseiendommen.

Med sin etterhvert imponerede forvaltningskapital kunne Finnmarkseiendommen raskt etablere seg som en aktør for å sikre lokal kontroll over minerale rettigheter og ressurser i fylket. Istedenfor ser vi altså at rettighetene sikres av aktører som har alt annet enn interessene til befolkningen i fylket i fokus. Lenge før et gram gull er tatt ut av berget, omsettes rettighetene til leting og drift for store summer på et åpent og fritt marked. Heller ikke i disse transaksjonene tilfaller en krone den befolkningen som rent faktisk sitter oppå gullåren.

Finnmark og Nord-Norge har gjennom historien vært ansett som et «terra nullus», eierløst og derfor åpent for ran og rov fra interesser med makt og myndighet fra sør. En av de historiske konsekvensene av denne praksisen har vært at det ikke har akkumulert seg særlig finansiell makt og muskler i nord, noe som fremdeles hefter ved landsdelen. Det har heller ikke etablert seg noen kultur eller aktiv holdning til lokal verdiskapning eller industri, ettersom man jo er vant til at investeringene først og fremst skal komme fra andre landsdeler enn den man selv bebor og arbeider i.

Nå finnes altså både de økonomiske musklene og de forretningsmessige instrumentene for å ivareta de økonomiske interessene for befolkningen i Finnmark – under politisk kontroll av folkevalgte organer.

At man ikke benytter den historiske anledningen er trist. Og det finnes nok en historisk arv som gjør at både folkevalgte og lokal industri ikke så lett ser mulighetene, men holder fast ved umulighetene. Men tiden er kanskje inne for å tenke nytt?

Andre relevante poster:

1. Mens vi venter på mineralloven

Så er det jul. Igjen. Alt er ferdig. Alt er klart. Vi er slitne, og trenger ferie. Det var disse tankene som raste gjennom hodet mitt der jeg hastet ut av Oslo S kveldstid. Perronger og togstasjon var fylt til randen av hastende, travle unge og gamle på vei til familier – eller på vei vekk fra dem. Hva vet man egentlig? Selv hadde jeg mer enn nok med mitt og hadde blikket stivt festet på ingenting foran meg.

På sjøsiden satt hun, den rumenske kvinnen. Inntil rekkverket, øverst på trappen. Sammenkrøpet med en sigarett i munnen. Hun kastet såvidt et blikk opp på meg idet jeg passerte, og så deretter ned igjen. Det var ingen ømhet i blikket mitt. Ikke forrakt, ikke avsky, bare en grunnleggende mangel på interesse for henne og skjebnen som gjort henne nærmeste usynlig for andre mennesker. Selv her, på landets mest trafikkerte togstasjon, var det få av oss som la merke til henne.

Ved enden av trappen stanset jeg imidlertid opp, som om jeg først da registrerte at jeg hadde passert et menneske sammenkrøpet på den kalde, steinlagte trappen. Da ser jeg at hun er ikke alene. Ved siden av den sammensunkne kvinnekroppen står et barn på vel fire år. Hun står helt stille uten å røre seg, og venter. På det jeg da antar er hennes mor. Helt stille. Fire år. Klokken er åtte om kvelden, det er vinter og en fire år gammel jente står helt urørlig og venter ved siden av en mor som sitter og røyker på trappen.

Men jeg var allerede for sent ute til familiens førjulsmiddag og dro. I et land og i en by som materielt sett har det bedre enn noen andre mennesker noen gang i historien, ser vi på de fattigste og mest utslåtte blant oss først og fremst som et ordens- og sanitetsproblem. Som noe vi burde være forskånet for.

Jeg er ikke bedre enn andre, jeg gikk videre. Og det er nettopp det som illustrerer vår fattigdom: ingen av oss er det. Bedre, altså. Vi går alle forbi.

Jeg forsøker å trøste meg selv med at jeg i det minste stoppet opp, et lite sekund. At jeg ofret fireåringen en tanke. At jeg skrev om det. Fakta er at ingenting av dette hjalp det minste. Verken meg eller kvinnen. Og aller minst den fire år gamle jenta som ventet så inderlig. Hun venter fremdeles.

—

Så ble altså dette min julehilsen til deg som leser bloggen her. Ha en riktig god jul, og forsøk å gjøre noe viktig og meningsfullt for noen denne jula. Det kommer du helt sikkert ikke til å angre på. God jul.

Andre relevante poster:

1. Sanger for julen 2011 – Spotify

Muslimske terrorister er et produkt av islamistisk hat-retorikk. Norske terrorister derimot, kan umulig operere utfra et ideologisk bakteppe. No, sir. Forklaringen på norsk-fostret terror er å finne inne i hjernekjemien til gjerningsmannen.

I kjølvannet av 11/9 var det ingen grenser for hvor interessert de innvandringskritiske miljøene i Norge var i å finne et islam-ideologisk bakteppe for terroristenes uhyrlige handlinger. Med lys og lykte lette man i moskéer, innvandrerforeninger og blant religiøst konservative enkeltpersoner og imamer. Alle utgjorde de potensielt det ideologiske bakteppe – det tankemessige mulighetsrommet – for nye drapsmenn og terrorister. Det var all grunn til å være på vakt, for tilsynelatende var det ingen som visste hvor neste terrorist kunne dukke opp fra. Det konservative islam, det politiske islam var fienden – og terroristene bare dets frontsoldater. Det var (er?) kun et spørsmål om tid.

Norske terrorister derimot, skal vi tro de samme islam- og innvandringskritiske – er først og fremst psyke på sinnet sitt. Det er selve forklaringen, ifølge de samme islam- og innvandringskritiske røstene som lot seg høre så klart og tydelig i tiden etter 11/9. Det er ikke måte på hvor irrelevant Breiviks ideologiske tankegods er for å analysere hvorfor ABB gjorde som han gjorde.

Fremskrittspartiet gjør seg store anstrengelser disse dager for å distansere seg fra eventuelle og påståtte effekter partiets tidvise hatske retorikk som så raust er delt med det norske folk de siste 20 år. Fremskrittspartiet er hovedaktøren i det som utgjør et klima av hat mot flerkultur og fremmede. Ikke først og fremst på grunn av sin, i mange tilfeller, rettmessige systemkritikk på det innvandringspolitiske området. Men fordi vi gjennom de siste 20 årene aldri har sett partiet eller dets tillitsvalgte sette opp klare grenser mellom legitim kritikk av innvandringspolitikken og mellom det vi må kunne kalle for hat-retorikk og rasisme. Hver eneste gang en Frp-tillitsvalgt har kommet med utspill som har vært over grensen av det anstendige om etniske befolkningsgrupper, har vedkommende blitt systematisk og entusiastisk forsvart av parti og partiledelsen. Hver eneste gang.

La meg understreke: jeg anklager ikke Fremskrittspartiet for NOE av det som skjedde i sommer. Men jeg anklager partiet for å ha ført en unyansert, ensidig og negativ kampanje i over 20 år mot det vi i dag omtaler som det flerkulturelle samfunnet. Frp er et parti som gjennom sin politiske retorikk i særdeleshet har utpekt etniske minoritetsgrupper som ansvarlige for svært mange av de flerkulturelle, sosial- og kriminalpolitiske utfordringer vi står overfor som samfunn. Det har i det minste bidratt til et klima hvor det nå er politisk akseptabelt langt inn i møblerte salonger å søke syndebukker og politiske forklaringsmodeller langs etniske skillelinjer. Denne kampanjen har bidratt til å dekke over mulighetene for at det kan være andre faktorer enn «de andres» etnisitet som kan forklare noen av det moderne samfunnets flerkulturelle utfordringer.

For eksempel oss, norskingene. I tilfellet terroristen, er det ifølge de mest innvandringskritiske langt på vei utelukket at forklaringer og forståelse av uhyrlighetene kan, i det minste delvis, være å finne et sted i den norske kulturen og det norske samfunnet. Nei, han må være sinnsyk.

Så den indre lengsel etter terror som hos muslimer av mange defineres nærmest som en normaltilstand, blir hos nordmenn definert som sinnsykdom. Med andre ord; den forklaringsmodell vi benytter overfor andre etnisiteter, er per definisjon ugyldig når vi skal forklare uhyrligheter begått av nordmenn.

For nordmenn er ikke å anse som etnisk gruppe, i ordets rette forstand. Nordmenn representerer normalen, standarden vi måler de andre etniske gruppene i forhold til. Vi vil ikke høre snakk om at ABB representerer noe ved oss og vår kultur.

Andre relevante poster:

1. Norske nettmedier blir sosiale?

NRK Brennpunkts dokumentar «Førsteretten» om samiske rettigheter på NRK 1 i går var en salig blanding av tendensiøs journalistikk á la dokumentaren Fjellfinnhua, ELDs konspirasjoner og flere relevante, kritiske spørsmål rettet mot kjernen i den moderne urfolksdebatten. På sedvanlig vis hadde Brennpunkt-redaksjonen valgt ut et knippe skrekkeksempler i kombinasjon med tendensiøs kildebruk og sammenblanding av en rekke tema som ikke nødvendigvis hører sammen. Hver for seg viktige, men ikke nødvendigvis med en sammenbindende logikk eller tematikk.

Men det mest oppsiktsvekkende med programmet, sett med samiske øyne, var imidlertid sametingspresidentens fullstendige kommunikative sammenbrudd i beste sendetid på riksdekkende fjernsyn. På spørsmål etter spørsmål knyttet til kjerneelementer i samepolitikken og urfolksretten framstod sametingspresident Egil Olli som en nølende, uklar, stotrende, uforberedt og kunnskapsløs leder for norske samer. Det etterlatte inntrykket av denne PR-katastrofen ble at de mest tendensiøse påstandene i programmet framstod som plausible sannheter. Det er svært sjelden man får anledning til å se en toppleder falle retorisk så fullstendig fra hverandre som vi var vitne til i går kveld.

Sametingspresidentens utfordringer knyttet til kommunikasjon er imidlertid ikke av ny dato. I sak etter sak har vi sett Olli kløne det til for seg selv, for Sametinget og for det samiske folk. Olli og Arbeiderpartiets sametingsgruppe gikk til sametingsvalg med løfte om at en stemme på Arbeiderpartiet ville være en stemme for en bedre samepolitisk dialog med den rød-grønne regjeringen. Siden valget i 2009 har vi med gradvis stigende undring sett at konfliktene rundt Olli og samepolitikken har vokst til et nivå hvor man nå lurer på om det i det hele tatt finnes noen form for kommunikasjon mellom Olli og sentrale myndigheter. I sak etter sak har det blitt klart at Olli ikke makter å etablere en dialog eller samarbeidsklima, selv ikke blant sine egne partikollegaer.

Og mange registrerte med vantro at sametingspresidenten for kort tid siden inviterte Organisasjonen for Etnisk og Demokratisk Likeverd (EDL) til samarbeid, uten at verken Olli eller EDLs ledelse så ut vil å forstå hva formålet og innholdet i et slikt samarbeid ville være.

I det siste har Olli også lagt seg ut med samtlige av sine politiske samarbeidsparter på Sametinget i så stor grad at han så seg nødt til å stille kabinettspørsmål på budsjettet via media - lenge før de faktiske budsjettforhandlingene var igangsatt.

I journalistkretser har sametingspresidenten manglende kommunikasjonsevner lenge vært en snakkis. I så stor grad at enkelte journalister har følt behov for å bistå Olli i intervjusituasjoner med formuleringer, ganske enkelt fordi de sliter med å forstå og formidle hva sametingspresidenten mener og sier. Når vi vet at nettopp kommunikasjon er samepolitikkens viktigste verktøy, forstår alle i hvilken kritisk situasjon norsk samepolitikk befinner seg. Samene er en minoritet, beskyttet av et skjørt og omstridt lovverk. Samtidig registrerer jeg at det i de samepolitiske motkreftene har vokst seg stadig sterkere de senere år, særlig etter vedtaket om Finnmarksloven.

I en slik situasjon er dialog og kommunikasjon helt sentralt i Sametingets arbeid med å bygge politiske allianser med aktører i urfolks-, minoritets- og majoritetssamfunnet. Uansett beskyttelse av samer som urfolk og minoritet, vil samene alltid ha behov for politiske venner og allierte for å bevare sin kultur og samfunnsform. Da trenger man et lederskap som evner å formulere seg og nå fram til mennesker både med fornuft og følelser.

Det vi fikk dokumentert i går var fravær av lederskap. I går så vi en president som desperat ba om avløsning. Det bør han få.

—

Har du eksempler på godt eller dårlig kommunikasjonsarbeid fra sametingspresidentens side – eller meninger om dette – så bruk gjerne kommentarfeltet nedenfor til å fortelle eller dele lenker. Jeg setter pris på dine meninger.

Andre relevante poster:

1. Egil Olli – politisk venneløs og isolert

Mange vil hevde at det er en skjebnens ironi at Stortinget og Tromsø bystyre på nøyaktig samme dag behandler forslag som, dersom de vedtas, innebærer store tilbakeskritt for den samiske befolkningen. Skjebnens ironi kanskje. Men neppe tilfeldig.

Tromsø lå en god stund an til å bli den nye internasjonale multikulturelle hovedstaden i Barentsregionen og i Arktis. Folkevalgte drømte om Sápmi International Airport, samiske skilt i bybildet og innlemmelse av kommunen i det samiske språkområdet. Noen tenkte dette var slutten. Vi var mange som tenkte dette kunne være begynnelsen. På et nytt kapittel i nordnorsk historie.

Vi tok feil. Torsdag vedtar flertallet (Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre) i Tromsø bystyre å trekke søknaden om innlemmelse i det samiske språkforvaltningsområdet. Det nye byrådet skriver i sakspapirene (pdf) at det frykter «statlig styring» og «redusert lokalstyre» dersom kommunen blir en såkalt samisk kommune.

Joda, alle tre partiene er jo forsåvidt kjent for å bekjempe byråkrati og unødvendig statlig styring. Det finnes mange offentlige lover, regler og forordninger som i større grad legger begrensninger på det lokale selvstyre og den kommunale økonomien enn de samiske språkreglene. Om målet er økt lokal selvbestemmelse og mindre statlig styring finnes altså gode alternativer. Men så vet vi alle at dette ikke er de virkelige årsakene til at bystyrets flertall vender ryggen til sin samiske historie og likeverdighet mellom norsk og samisk. Denne byen som framfor noen andre i Nord-Norge har ikledd seg mangfoldets og anti-rasismens retoriske drakt de senere år.

Kanskje nettopp derfor skriver byrådet at bystyret verken er imot samisk språk eller kulturelle tiltak overfor den samiske befolkningen:

Byrådet mener at Tromsø kommune har et ansvar overfor Tromsøs samiske befolkning og vil legge forholdene til rette for samisk språk og kultur. Byrådet vil ta vare på de eksisterende tilbudene til kommunens samiske befolkning. Dette er nedfelt i byrådets politiske plattform.

Og slik forsøker byrådet i Tromsø å dokumentere sin gode samepolitiske vilje. Men om bystyret skulle fatte vedtaket er det endelig dokumentert at frykten for «de andre» og «de fremmede» har festet sitt grep om landsdelen. Vi så det i Bodø, vi har sett det i Tromsø, Hammerfest og Kåfjord.

Vi som ser etter, ser at det samme skjer i alle byer, bygder og tettsteder der en same drister seg til å ikle seg kofte midt på formiddagen en onsdag eller (Gud forby!) skrive på samisk til likningsfunksjonæren. Man vil ikke vite av det. Holdningen ble best dokumentert i dagens iTromsø, der byråd Jonas Stein Eilertsen for næring, kultur og idrett uttaler seg. Eilertsen er bekymret for at debatten om det samiske har «bidratt til konflikt og sjikane»:

Det er bra å legge ballen død så fort som mulig. Dette er en betent sak. (…) Saken har ikke vært heldig for noen parter. Kommentarer som har vært på trykk har vært veldig ufine og helt uakseptable.

Mellom linjene i utsagnet siver det evige budskapet ut, det som det ikke finnes noen gyldige motargumenter for og som vi samene hører i alle debatter om samiske kulturelle rettigheter:

«Dere må ikke være så innmari samiske – snakke samisk og kreve rettigheter som urfolk og sånn. For da blir vi så innmari sinte og provoserte. Og det vil dere vel ikke?»

Og nei. Det vil vi ikke. Så av hensyn til alle norsktalende nordmenn i Tromsø er det viktig at nordmenn er de som definerer hva samer kan og ikke kan. For sikkerhets skyld.

Andre relevante poster:

1. Den samiske fare (kronikk-versjonen)
2. Den samiske fare
3. Farvel misjon

Stortingets kommunal- og forvaltningskomité holder denne uken høring om norsk samepolitikk og om FrPs forslag om at  Norge trer ut av ILO-konvensjon nr. 169 om urfolks rettigheter i selvstendige stater. Frp har for sikkerhets skyld også foreslått å nedlegge Sametinget og å avvikle Finnmarksloven og Samelovens bestemmelser om forvaltningsområde for samisk språk.

Les Frp-forslaget her.

Høringen er åpen og overføres dessuten via Stortingets nett-tv torsdag 27. november 2011 kl. 13.35.

Andre relevante poster:

1. Samepolitikken i krise
2. Erna, samene – og statens rolle i samepolitikken
3. Regjeringen forsvarer samepolitikken

Sametinget har de siste årene bevilget seg stadig rausere godtgjørelser, og holder seg nå med seks heltidspolitikere, to politiske rådgivere. Likevel produserer og behandler parlamentet bare rundt 40 politiske saker per år, samme antall som  i 2006 da Sametinget hadde to heltidspolitikere og en politisk rådgiver.  Tromsø kommune hadde  i fjor 5,6 politikerstillinger, en rådgiver og behandlet 169 politiske saker i kommunestyret. Noe er galt i Sápmi?

Neida, alt er i sin skjønneste orden, skal vi tro Sametingets særskilte parlamentariske arbeidsgruppe som har vurdert lønnsnivå og arbeidsinnsats blant parlamentets hel- og deltidspolitikere. Arbeidsgruppen konkluderer med at de folkevalgte får lønn som fortjent. Lønna står seg ettersigende godt både i forhold til arbeidsmengde og det arbeidsgruppen omtaler som «Sametingets rolle som høyeste folkevalgte organ for samene i Norge». Ikke bare er arbeidsgruppen uenig i de siste års kritikk av de økonomiske ordningene for folkevalgte, men hevder den er basert på myter.

Blant de best gasjerte i landet

Myter? Glemt er altså  den eksterne utredningen fra 2007 som nettopp avdekket at Sametingets folkevalgte er blant de høyest desidert gasjerte folkevalgte i landet. Glemt er også professor Per Selles flengende kritikk av lønnsnivået for Sametingets folkevalgte og stadig flere heltidspolitikere i Sametinget i rapporten «Sametingets organisatoriske utfordringer – en vurdering» fra mai 2011. Selle uttaler til Dag og Tid i sommer:

Jeg har også påpekt at det sjelden eller aldri er en god demokratisk idé at de folkevalgte i betydelig grad er lønnsledende i forhold til de en skal tjene.

Begge rapportene bestilt av Sametinget. Dessverre avdekker Sametingets egen arbeidsgruppe nå først og fremst at den ikke har forstått det politiske landskapet Sametinget opererer i, eller det samfunnet det representerer. Det rause nivået på folkevalgtes godtgjørelser og arbeidsbetingelser står i kontrast til det samiske nærings- og arbeidslivet forøvrig, og påvirker i negativ grad parlamentets tillit mellom folkevalgte og velgerne, parlamentets generelle omdømme og dets politiske gjennomslagskraft. Denne utviklingen i lønn og godtgjørelser skjer forøvrig i en periode hvor de samme folkevalgte (hvert eneste år) offentlig klager over bevilgningene fra regjeringen og hvordan disse (hvert eneste år) umuliggjør en positiv utvikling for det samiske samfunnet. Som sameradiosjef Nils Johan Heatta påpeker, så er det grunn til å se nærmere på om pengebruken på de folkevalgte står i rimelig forhold til de siste års samepolitiske resultater.

Topplønn for 40 saker i året

Sametingets absolutt minste problem er at sametingspresident Egil Olli har en årslønn på 921.000 kroner. Hovedproblemet er de mange andre godt gasjerte folkevalgte, og det faktum at parlamentet  fremdeles ikke klarer å behandle mer enn rundt 40 politiske saker i året. Og det på tross av at altså Sametinget for kort tid siden brukte 8 hele uker på sine parlamentariske samlinger, har seks heltidspolitikere og to politiske rådgivere og nylig innførte en parlamentarisk styringsmodell. Åtte uker med møter for 40 saker? Sametingets store utfordring er at den politiske produksjonen og effektiviteten ikke står i forhold til de betydelige ressursene de folkevalgte bevilger seg selv. Det verste er at de folkevalgte i Sametinget verken synes å se eller forstå hvor ødeleggende et vedvarende fokus på høye godtgjørelser og gode ordninger er for Sametingets anseelse og gjennomslagskraft – både i det samiske samfunnet og i storsamfunnet. Og da hjelper det lite med all verdens arbeidsgrupper som serverer konklusjoner som ser ut til å være skrevet av de samme folkevalgte som bestilte arbeidsgruppens vurderinger.

Tromsø kommune behandlet i 2010 169 saker i kommunestyret, og hadde på det tidspunkt 5,6 heltidsstillinger til folkevalgte. Sametinget behandlet samme år 53 saker, hvorav hele 14 av disse omhandlet Sametingets interne forhold som godtgjørelser, organisering, sakslister, fritak fra verv mm. På dette tidspunktet hadde altså Sametinget flere heltidspolitikere og politiske rådgivere enn Tromsø. I mellomtiden har Sametinget innført en slags parlamentarisme, der medlemmene av Sametingsrådet (heltidspolitikerne) ikke lenger inngår i saksbehandlingen i plenum, men erstattes av vararepresentanter. Noe som igjen øker kostnadene til den politiske saksbehandlingen betydelig.  Til sammenlikning hadde Sametinget i 2006 2 heltidspolitikere og en politisk rådgiver. Da behandlet Sametinget 54 saker, hvorav 18 gjaldt parlamentets interne forhold. Så mens man over de siste fem årene har nesten tredoblet den politiske kapasiteten i Sametingsrådet, er antall saker parlamentet behandler uforandret.

Det parlamentariske selvbildet

Sammenlikningen med Tromsø kommune er ikke helt rettferdig, ettersom kommunen har en betydelig mer komplisert drift og behandler saker med større faglig spenn og krav til faglig detaljkunnskap enn det Sametinget noen gang behandler. Når det er sagt, så er selvsagt ikke Sametinget uten utfordringer. Det skal betjene alle typer saker som angår samer på alle samfunnsområder over hele landet og i forhold til alle forvaltningsnivåer. Derfor er da også Sametingets administrasjon en av landets mest effektive offentlige administrasjoner, som behandler betydelig større saksmengde per ansatt enn mange sammenliknbare forvaltningsorganer.

Allerede nå må vi kunne fastslå at parlamentarisme-modellen i Sametinget var et feilskjær. Det skulle gi klarere ansvarsforhold og økt politisk effektivitet, men har gitt lite og ingenting av noe. I praksis er Sametingets politiske aktivitet såvidt beskjeden at det framstår som ekstravagant og råflott med egne «statsråder» på fulltid for fagområder så små  og så lite direkte rettet mot brukerne som tilfellet er i dag. Og sametingspolitikernes vedvarende sammenlikning av Sametinget mot Stortinget synes først og fremst å være av symbolsk betydning. Arbeidsmengden og kompleksiteten i det politiske arbeidet i Stortinget og Sametinget kan ganske enkelt ikke sammenliknes. Kanskje er det derfor årets arbeidsgruppe bruker de nordnorske fylkeskommunene som sammenlikningsgrunnlag i sin rapport. Men også disse opererer med betydelig større budsjetter og betydelig større virksomhet rettet direkte mot sluttbrukerne enn Sametinget. Sametingets samlede budsjett i 2010 var 342 millioner kroner, mens budsjettet til Nordland fylkeskommune 5 milliarder og Troms fylkeskommune 2 milliarder kroner. Budsjettet for Tromsø kommune i 2010 var 2,5 milliarder – altså mer enn sju ganger større enn Sametingets rammer.

Vær makt og vår ære

Er dette rimelige sammenlikninger da? Nei, ikke helt. Sametinget er en unik politisk konstruksjon og har flere og mer omfattende oppgaver enn det som direkte kan leses ut fra budsjett-tall og administrative størrelser. Men det samme gjelder forøvrig de fleste av landets fylkeskommuner og kommuner. De fleste kommuner i landet har nemlig ikke råd til å holde seg med mer enn en folkevalgt på heltid; ordføreren. De folkevalgte i Sametinget derimot, insisterer for egen økonomiske del på å bli sammenliknet med de aller største og mest ressurssterke folkevalgte organer i landet, samtidig som de hvert år klager over egne budsjettrammer.

Arbeidsgruppen foreslår riktignok en ørliten innskrenking. I framtiden skal godtgjørelsene øke noe mindre enn de har økt de siste årene. Noen reell innskrenking er det derfor ikke snakk om, og den parlamentariske arbeidsgruppens argumentasjon og begrunnelser viser at den nå strammer inn reglementet mot sin vilje. Dette selvsentrerte perspektivet henger imidlertid godt sammen de siste års samepolitiske tilbakeslag hva gjelder storsamfunnets oppslutning om Finnmarksloven og de manglende politiske resultater innenfor mineralutvinning, fiskerettigheter og andre politikkområder. Vi ser også en økning i anti-samiske holdninger og uttrykk, og økt skepsis og kritikk av Sametinget og samepolitikken.

De samiske folkevalgte hadde tjent mer på forholde seg til realitetene rundt sin egen politiske virksomhet, framfor å definere sine egne lønningsposer som symbolske uttrykk for egen politisk makt og betydning. Men intet tyder på at vi kan forvente klokskap i pengespørsmål fra samiske folkevalgte med det første.

—

 Hva mener du? Har godtgjørelsene til de folkevalgte betydning for hva du tenker om Sametinget eller samepolitikk generelt? Kommentér gjerne nedenfor!

Andre relevante poster:

1. Sametinget tar seg til rette
2. Sametinget – first we take Manhattan
3. Muldvarpjakt og politisk bløffmakeri i Sametinget

Kjære Lars J. Hapalahti, konstituert leder for Organisasjon for Etnisk og Demokratisk Likeverd (EDL).

Jeg mottok i natt kl. 01.10 en epost vedlagt et brev der det fremkommer at et enstemmig styre i EDL allerede sist onsdag ekskluderte meg fra medlemskap i organisasjonen. Jeg tillater meg å undres over at jeg mottar ekskluderingvedtaket før jeg har fått mitt medlemskap bekreftet, men jeg innrømmer at å gjøre begge deler i en og samme korrespondanse er effektivt. (se ekskluderingsvedtak og brev nederst i artikkelen, red.anm.)

Jeg finner det allikevel saksbehandlingsmessig uheldig at jeg ikke på noe tidspunkt ble orientert av styret om at ekskludering av meg som medlem var en sak. Men jeg ser at slikt ville være vanskelig å få gjort på forhånd, når både bekreftelse av medlemskap og eksklusjon faktisk skjer i ett og samme møte.

En slik form for saksbehandling framstår, om enn effektiv, så også noe uryddig. Spesielt i en organisasjon som i navn og gavn tar mål av seg å fremme demokratiske verdier. Enda mer merkelig blir det når man leser begrunnelsen for vedtaket, der det fremkommer at mine meninger og ytringer er bakgrunnen for eksklusjonen.

Man skulle tro at en organisasjon som ønsker å fremme demokratisk likeverd stiller seg bak verdier som ytringsfrihet, informasjonsfrihet og at det er nettopp disse som danner grunnlaget for en ønsket demokratisk utvikling. Det framkommer også at mitt utsagn om å arbeide for «å legge ned EDL» har falt styret tung for brystet og at dette tolkes som fiendtlighet. Jeg kan imidlertid forsikre at utsagnet helt og holdent var myntet på en innsats om nettopp arbeide for en framtid der en organisasjon som EDL er overflødig, og der samfunnet preges nettopp av den samme etniske og demokratiske likeverdigheten som EDL kjemper for.

Jeg registrerer dessuten at du, Lars J. Hapalahti, er registrert i samemantallet og det dette på ingen måte hindrer deg i å motarbeide Sametingets virke og politikk på det sterkeste. Og slik skal det naturligvis være i et demokratisk system. Nettopp derfor ville jeg tro at ledelsen i en organisasjon som har demokrati-utvikling som formål og informasjonsspredning som vedtektfestet mål, ville forstå verdien av nettopp et fritt ordskifte og til praktisering av de demokratiske verdier organisasjonen gjør seg til talsmann for.

I ettertid ser jeg selvsagt at min tiltro til ledelsen i EDL kanskje har vært noe i overkant optimistisk. Så derfor, fremdeles i tråd med §3 i vedtektene, krever jeg at styrets ekskluderingsvedtak forelegges det førstkommende årsmøte/generalforsamling for endelig avgjørelse. Jeg håper jeg da får anledning til å fremlegge mitt syn på saken for EDLs medlemmer og bringe det jeg fremdeles håper er en hendig misforståelse i orden.

Når det gjelder medlemskontigenten, ber jeg om at den ikke refunderes, men overføres i sin helhet til Samerådet, Seitatie 35, Fin-99980, Finland. Jeg vet atenkelte i EDL har forestillinger om at Samerådet er en samisk, ekstremistisk organisasjon, men det er altså ikke min erfaring.

Med hjertelig ekskludert hilsen
Pål Hivand.

PS! EDLs iherdige Jarl Hellesvik er fremdeles, om ikke akkurat hjertelig, velkommen til å kommentere på min blogg. Det samme gjelder forøvrig ethvert annet medlem av EDL som føler trang til å eksponere sine intellektuelle begavelser. Jeg kan imidlertid ikke garantere at kommentarene får stå uimotsagt.

PS!! Når det gjelder medlemstallet i EDL, forstår jeg at verken jeg eller noen andre noengang får en oversikt over det. Når selv ikke registrerte medlemmer vet om de er medlemmer eller ikke, forstår jeg at det kan være vanskelig for EDL å ha full oversikt over alle sine medlemmer.

For de spesielt interesserte, her følger ekskluderingsvedtaket og brevet fra EDL:

Brev fra EDL. 6. okt 2011

Ingen andre relevante poster.

Ofrene fra Utøya sliter med ettervirkningene av de traumatiske opplevelsene fra 22. juli. Flere makter ikke følge med på skolen og risikerer dermed å droppe ut av skolen. Styreleder i den nasjonale støttegruppa, Trond Henry Blattmann, sier til Dagbladet at det viktigste nå er forståelsen av at dette er en veldig spesiell situasjon.

Nå nytter det ikke med regelrytteri. Dette er ikke normalt fravær, det er fravær som er direkte knyttet til Utøya-angrepet. Vi kan ikke få en situasjon der disse ungdommene havner utenfor skole og arbeidslivet.

Jeg deler selvsagt Blattmanns bekymring helt og fullt. Men jeg deler ikke det underliggende premisset om at det finnes et «normalt fravær» som skiller seg fra det Utøya-ofrene nå opplever. Mange unge i ulike aldre er ofre for traumer av mindre offentlig og allmenn karakter enn sommerens terroranslag, og bør naturligvis også få den oppfølgingen de har behov for. Ikke for noen annen grunn enn at hvilke som helst traumer som rammer oss  er alvorlige nok, dersom de er helt eller delvis invalidiserende og til hinder for livsutfoldelse. Barn og unge som vokser opp med seksuelt misbruk, vold, rus, mobbing og andre ekstreme påkjenninger opplever i stor grad det samme som ungdommen fra Utøya.

Det er ikke enkelt å lære gangetabellen når du vet at mor ligger døddrukken hjemme. Det er nesten umulig å forstå meningen med bibelkunnskap når skyggen av en massedrapsmann på jakt etter deg formørker sinnet. Og forplantningslære blir ekkelt og kvalmende når du vet at en der hjemme trolig vil forgripe seg på deg før dagen renner ut. De dagligdagse ting, som skolen, blir ofte små og ubetydelige når den grunnleggende trygghet er jaget ut av deg – og skrekken er alt som står tilbake.

Jeg har skal ærlig innrømme at jeg fra starten var både skeptisk og bekymret over Utøya-ungdommens svært medieformidlede forsikringer om at det politiske engasjement var intakt; at de skulle ta Utøya tilbake, at de skulle fortsette sin politiske kamp og at ingen attentatmann skulle få ødelegge deres liv. Jeg tenkte i mitt stille sinn at det er mange av dem som ville slite med å i det hele tatt komme så langt som til postkassen, langt mindre til skolen eller regjeringskorridorene. Men mediedramaturgisk var disse ungdommelige vitnesbyrdene om heltemot og engasjement nettopp det nasjonen ønsket å høre fra sine unge framtidige ledere. Vi ønsket å høre at håpet fremdeles levde. Vi ønsket å høre at alt egentlig var som før. Nesten.

Men slik er det naturligvis ikke. Den enorme påkjenningen de ble utsatt for har fremdeles ikke gått opp for oss. Som nasjon klamrer vi oss stadig til et håp om at det kommer til å gå bra. Virkeligheten er at svært mange av de flotte, unge menneskene som overlevde vil slite lenge med ettervirkningene av den sanseløse volden og de påkjenningene de ble utsatt for. Mange av dem vil helt eller delvis invalidiseres i lang tid, noen kanskje for resten av sitt liv. Og en god del av dem vil aldri nå til topps i politikken, verken lokalt eller nasjonalt, fordi de vil ha nok med å mestre angsten i hverdagen.

Ikke fordi de på noe vis mangler engasjement og vilje, men fordi skaden de er påført er for stor og for krevende. De trenger vår hjelp og de bør få den.  Og det er nettopp i denne omsorgsfulle erkjennelsen at vi skal forsøke å huske alle de som lider samme skjebne, men som av ulike årsaker ikke har fått sitt traume kringkastet over hele verden. De som lider av traumer, gjør som regel det i øredøvende stillhet. Det er dessverre mer normalt enn vi liker å tenke på.

For ingenting er så stille som den stillheten man føler etter at fjernsynskameraenes lamper slukkes og blitz-lampene flammer ut. Det er da kampen for livet virkelig begynner.

Andre relevante poster:

1. Ungdommens råskap

Helsedirektoratet har utgitt kioskvelteren «Retningslinjer for retningslinjer» i ny versjon, en statlig anbefaling for hvordan staten skal lage retningslinjer, i dette tilfellet helsesektoren. Men det kanskje  ikke ta lang tid før det øvrige forvaltningsapparatet lar seg inspirere til retningslinjer for retningslinjer for egne fagområder.

15 presumptivt kompetente og engasjerte statstjenestemenn har siden februar 2010 brukt deler av sin tid på å produsere det 55 sider lange dokumentet, som er en revisjon av tilsvarende retningslinjer fra 1999.

Dokumentet er ute på høring, så la nå endelig ikke denne anledningen gå fra deg til å si din mening om nettopp helsesektorens retningslinjer for retningslinjer. Fristen er 15. desember 2011. Alternativ er du hjertelig velkommen til å  si din hjertens mening i kommentarfeltet

Andre relevante poster:

1. Retningslinjer for digital og sosial forvaltning
2. Erna, samene – og statens rolle i samepolitikken