Heteslagene kom tidlig til Sameland i år. Ifølge sametingspresident Egil Olli (Ap) er ikke Arbeiderpartiet lenger det rette partiet til å lede landet. Et avlyst møte om den nordiske samekonvensjonen tolker Olli som “mistillit fra regjeringen overfor Sametinget og det samiske folk. Han kaller det et  svik og brudd på avtaler mellom regjeringen og Sametinget.

Hvis de på sentralt hold ønsker krig, ja da skal de få det. Jeg er valgt til Sametinget og det er der min lojalitet nå er og nå vil jeg forlange et svar fra partileder Jens Stoltenberg om regjeringen har endret sin samepolitikk.

Helt siden Arbeiderpartiet overtok ledelsen i Sametinget, har sametingspresident Egil Olli praktisert en merkelig kommunikasjonsform, preget av beinhard konfrontasjon og ultimate krav overfor eget parti og egen regjering.  Olli har på vel ett år klart å gjøre sitt eget fylkes partileder, sitt eget partis fylkesordfører, ordførere, samt statsråder og fylkets partikamerater fra eget fylke og parti til politiske uvenner. Nå har han sågar klart å legge seg ut med deler av sin egen partigruppe på Sametinget.

Olli ser ikke ut til å klare og selge en eneste politisk hjertesak, uten å havne i politisk munnhuggeri og isolasjon. Det bærer historiene om særskilte urfolksavgifter, regler for mineralutvinning, kystfiskernes rettigheter, Finnmarkseiendommens myndighet og Sametingets myndighet alle preg av.

NRK Sámi radio rykker kommenterende ut i presidentens forsvar og spør på vegne av sin dypt indignerte sametingspresident: Hva skal vi med et sameting når det meste allikevel styres av andre? Det samme spørsmålet kan man saktens stille seg i ethvert annet tema og overfor de fleste politiske saker som gjelder kommuner og fylkeskommuner.

I en mannsalder har Olli vært lojal mot sitt eget parti. Like lenge har han trodd på at Arbeiderpartiet er det partiet som vil bringe Sametinget inn i en ny epoke.

Lojal i en mannsalder? Mon det. Olli har i sitt eget parti klart å etablere et rykte som en mann med egen agenda og en  trang til å gå egne, politiske veier. Striden rundt Olli startet lenge før han ble partiets nåværende presidentkandidat. Lojalitet i et parti med Aps historie går i høyeste grad begge veier. Lokale samarbeidsparter har lenge sett med voksende misnøye på Olli som i større og større grad har gått korteste vei til makta via regjeringskonsultasjoner, departementale møter og møter med partiledelsen i Oslo, framfor å (også) bygge opp en lokal konsensus og forståelse for samiske krav og behov.

Saken er jo at ingen samepolitiker i moderne samepolitisk historie har hatt flere kanaler eller bedre politiske forutsetninger for å utvikle norsk samepolitikk: Arbeiderpartiet leder Sametinget og landets regjering.  Ingen har hatt bedre politisk, kommunikativ og partiorganisatorisk forutsetning for å lykkes. Når Olli konsekvent mislykkes i sitt prosjekt, bør man – i alle fall teoretisk -  åpne for muligheten om at det er Olli selv som er problemet? Han ser ut til å være ute av stand til å arbeide fram politiske kompromisser, både i og utenfor eget parti.

Etterhvert som Olli har blitt mer og mer isolert og venneløs, har retorikken endret karakter. Den er steil, uforsonelig og uten snev av interesse for minnelige løsninger eller de menneskene som kan være med å skape slike løsninger. Fra å være det muliges kunst – å finne gode samepolitiske saker som har mulighet til å realiseres – har Ollis presidentskap blitt et embete for avmakt og politiske smerteskrik.

Det kan godt hende at jeg har formulert meg på en uheldig måte.

Sier Olli i etterkant. Det er i så fall ikke første gang, og neppe siste gang. Men det er ikke det som er Ollis problem. Det er hans manglende evne for å legge til rette for gode politiske løsninger som er hans problem.

Han er politisk leveringudyktig og venneløs.  Det er også Ollis eget ansvar.

Debatten går fortsetter naturligvis, om hijab, islamisering og hvem som er gode nok nordmenn. For en same er ikke debattens logikk ukjent, selv om det nå er muslimsk praksis og tradisjoner som er under kritikk. Siste skudd på stammen – eller skal vi si: debattens foreløpige bunn-nivå står Fremskrittspartiets (!) Christian Tybring-Gjedde for:

Jeg syns det er helt forferdelig at foreldre i Norge tar hijab på små barn. Det er å iføre dem en religiøs tvangstrøye de ikke har bedt om. Ingen ville vel godtatt at barn ble kledd ut i Ku Klux Klan-kostymer? Eller sendt dem av gårde med nazistiske effekter?

Sammenlignbare størrelser? Jeg er ingen fan av hijab på barn, men jeg tror ikke på forbud. Og jeg er altså en av dem som synes at bruk av hijab eller andre religiøse hodeplagg er ok, det være seg i Politiet eller andre steder. Tybring-Gjeddes forvridde logikk og trangsynte perspektiv inspirerte meg til et par tegninger.

Skribent Nina Witoszek tar et nådeløst oppgjør med forfatter Dag Solstad i Aftenposten. Hun mener å se spor av Hamsun i hans argumentasjon. Som Hamsun fant politisk interesse i nazismen, finner Solstad fremdeles mening i kommunismen:

Han betrakter seg fremdeles som en stolt kommunist, punktum. Det finnes ingen forbrytelse og intet ansvar. Bare den store forfatterens ego.

Mens norske politikere igjen foretar sin rituelle diskusjon over krisen i norsk skole, møter samiske barn hver dag skoledagen uten noen lærebøker. Situasjonen i den samiske skolen har knapt vært verre i moderne tid. Samtidig bruker samiske folkevalgte en stadig større del av skolebevilgningene på egen lønn og godtgjørelser og til alle andre gode formål.

Siden midten av 1970-tallet er den aktive og århundrelange fornorskningspolitikken overfor samiske skolebarn gradvis avviklet og erstattet av en gradvis mer aktiv skolepolitikk, som inkluderer samisk kultur, historie og språk. I disse årene har norske myndigheter bevilget hundrevis av millioner kroner til utvikling av samiske læremidler og samisk innhold i skolen. I 2008 sitter allikevel de fleste barn i den samiske skolen i beste fall med norske lærebøker og får undervisningen på samisk. I verste fall sitter de helt uten lærebøker, i visshet om at det ikke blir bedre til neste år heller. Det utløste ramaskrik da årets lærebøker til de norske skolene ble to måneder forsinket høsten 2007.

Det er helt uholdbart at vi nå er i oktober uten at lærebøkene er på plass. Det er årsaken til møtet jeg innkalte til i dag. For å sikre oss at en slik situasjon ikke oppstår neste år, må vi bli enige om distribusjonsmåter som fungerer langt bedre enn hva som har vært tilfellet nå,

sa daværende kunnskapsminister Øystein Djupedal til Utdanning.no

En villet politikk

Men ingen gråter over at samiske barn de siste 30 år har vært uten lærebøker. Siden 2001, da Samisk Utdanningsråd ble lagt ned, har Sametinget hatt delegert ansvar fra Kunnskapsdepartementet for utvikling av samiske læreplaner og læremidler. Forskningsintitusjonen FINNUT (pdf) har avdekket alvorlige mangler i prosjektgjennomføring og økonomistyring ved produksjon av samiske læremidler i regi av Sametinget. Til skolestart 2007 fantes ingen samiske lærebøker etter læreplanene for Kunnskapsløftet.

Staten og Kunnskapsdepartementet har de siste tiårene bevilget stadig flere millioner til utvikling av den samiske skolen og til produksjon av samiske læremidler via Sametingets budsjett. Bevilgningene videre fra Sametinget til den samiske skolen har de samme årene økt marginalt, samtidig som kompetansen og ressursene i Sametinget knyttet til opplæringssaker er systematisk bygget ned. I den samme perioden har de samiske folkevalgte bevilget seg skyhøye økninger i lønn og godtgjørelser, og er i dag blant landets best betalte folkevalgte. Også i budsjettet for 2008 (pdf) valgte Sametingets representanter å innvilge seg lønnsøkning.

I 2001 ble Samisk Utdanningsråd nedlagt som selvstendig institusjon og underlagt Sametingets administrasjon. I årene etter er kompetansen og ressursene for opplærings- og utdanningssaker systematisk bygget ned og fordelt på andre samfunnsområder i Sametingets administrasjon. Den faglige oppfølgingen utdanningsrådet tidligere kunne yte overfor de samiske forlagene har siden 2001 fordampet. Det har etterlatt et tomrom som de samiske forlagene selv ikke har vært i stand til å fylle, verken faglig eller ressursmessig. Det har heller ikke vært et krav at forlagene skulle bygge opp en slik kompetanse som erstatning for Sametingets egen nedbygging.

Samisk skolehistorie

Samiske barn har vært uten læremidler på eget språk siden obligatorisk, offentlig skole ble innført i Norge. I begynnelsen ble denne læremiddelsituasjonen ansett som uproblematisk og ønsket. Samiske barn skulle tuktes til å bli gode nordmenn, og språket og kulturen undertrykkes. Assimilering og kulturell utslettelse av urfolket ble først finansiert av Finnefondet (1851), og siden av en nådeløs fornorskningspolitikk i norsk statlig regi (allmueskoleloven 1960 og lov om offentlige skoler i 1869). Den nye nasjonalstaten skulle bygges, og alle spor av avvikende kulturtrekk skulle utraderes.

Stortingsrepresentant Johannes Steen, som senere ble statsminister, oppsummerte landets politikk overfor samene slik i 1863:

Det er en misforstaaet Humanitet at søge at kalle tillive og nære denne Nationalitet(…) Den som stræbte at opelske den lappiske Nationalitet, var deres værste Fjende, thi han indviede dem til Undergang….. Den eneste Redning for Lapperne var at absorberes af den norske Nation.

Fra slutten av 1800- og begynnelsen av 1900-tallet kom også klart rasistiske og sosialdarwinistiske teorier, som underbygget assimileringen av samene med skoleverket som middel. Fornorskningen skulle dessuten forebygge mot at samer og kvener ble sand i maskineriet i den norske nasjonsbyggingen i er Finnmark, som framkommer i skoleinstruksen fra 1880. Utover 1900-tallet vokste samisk motstand mot fornorskningspolitikken, og kravene om samisk innhold i skolen økte. Dette ble kontant avvist fra myndighetshold.

Samisk åndsliv og kultur er noe som ikke finnes. Hele folkets egenart og begavelse peker ikke i den retning, skrev Parlamentarisk skolekommisjon i 1924.

Avvikling av undertrykkelse

Skoledirektør Chr. Brygfjeld var statens hovedkontrollør av fornorskingstiltakene fra 1923 til 33, og konkluderte ubeskjedent:

Lappene har hverken hatt evne eller vilje til å bruke sitt språk som skriftspråk. (…) De få individer som er igjen av den oprinnelige lappiske folkestamme er nu så degenereret at det er lite håp om nogen forandring til det bedre for dem. De er håpløse og hører til Finnmarkens mest tilbakesatte og usleste befolkning og skaffer den største kontigent herfra til vore sindsykeasyler og åndssvakeskoler.

Først på 1950-1970-tallet ble den aktive fornorskningspolitikken avviklet. Men et plutselig fravær av århundre lang undertrykkelse medførte allikevel (og naturlig nok) ikke til stort oppsving i den samiske skolen. Ikke før på 1980-tallet, etter Alta-striden, kan man snakke om en vedtatt norsk politikk for å sikre samenes kulturelle, språklige og politiske rettigheter. Samisk utdanningsråd ble opprettet i 1975 som et rådgivende organ for departementet i skolesaker som gjaldt den samiske befolkningen. Rådet hadde et særskilt ansvar for å utvikle læreplaner, lærebøker og læremidler. Den samiske skolen er altså i beste fall 25-30 år gammel, og skal bøte på skadene av 100-150 års aktiv undertrykkelsespolitikk.

Utdanningsrevolusjon

I dag må vi konstatere at det meste har vært feilslått. Samiske barn har fremdeles ikke lærebøker. Samiske lærere bruker fritid og arbeidstid på å stifte sammen løse ark produsert på utrangerte datamaskiner og malgfoldiggjort på skolens kopimaskin i all hast før neste skoletime. NRK Sami radio viste i desember 2007 dokumentaren “Stensilbarna” som avdekket at den samiske læremiddelsituasjonen er prekær, uten bedring i sikte.

Når Sametingsrådet omsider erklærer en vilje til økt innsats for samiske skolebarn, er det allikevel liten grunn til optimisme. Den manglende utviklingen av læremidler gjennom tiår, nedbygging av kompetansen i Sametinget og i forlagene de senere årene, og den nå veldokumenterte skandalen knyttet til titalls tapte millioner grunnet manglende styring og økonomi viser at det er selve systemet rundt samiske læremidler som er feilslått. De nedslående resultatene er et naturlig konsekvens av systemsvikten.

For Sametinget, Kunnskapsdepartementet og den samiske eleven er det revnende likegyldig hvem som leverer boka. Bare den kommer. Vi er mange som har ventet lenge på den. I mellomtiden må dagens samiske og norske folkevalgte finne seg i å være i dårlig politisk selskap fra den mørke tiden av norsk minoritetspolitikk. Fornorskning er fornorskning, uansett hva motivene er og hvordan man ser det.

Inkompetanse er ingen unnskyldning i spørsmål som gjelder skolegang. For mens norske lærere kan diskutere undervisningsmodeller og justeringer av undervisningsprinsipper, bruker samiske lærere all sin ledige tid til å produsere læremidler på løse ark til sine elever.

Kandidat til det amerikanske presidentvalget, Barak Obama, tar i bruk det profesjonelle nettverket LinkedIn i sin presidentkampanje. I et spørsmål til LinkedIns omkring 10 millioner brukere, spør han hvordan den neste amerikanske presidenten kan bidra til bedre vilkår for små og mellomstore bedrifter.

LinkedIn brukes av tusenvis av nordmenn.

Det finnes gode grunner til å innføre voldsalarmer, videoovervåkning og regelessige husinkvisisjoner i alle norske hjem. Fordi det er i hjemmets lune favn vi slår, forgriper oss og dreper de vi aller mest elsker. Dersom statistikk, sannsynlighetsberegning og rasjonalitet skulle være avgjørende, burde vi altså akseptere at det som i dag er strengt beskyttet som privatliv, ble offentlig kontrollert og regulert. Begrepet “privalivets fred” har i praksis lite med virkeligheten å gjøre.

Det er innenfor husets fire vegger at de verste og groveste overgrepene skjer. Vold og faenskap, mot våre nærmeste og kjæreste, er akseptert som tradisjon og spesielt verneverdige verdier. Derfor deler politi og øvrighet ut voldsalarmer som ikke virker og lar voldsmenn og pedofile nyte godt av anonymitet, personvern og privatlivets fred.

Vi andre derimot, vi som lytter til musikk på nett og som fra tid til annen er avhengig av å forflytte legemet med lufttransport, har ingen argumenter for frihet og fred som gir gjenklang blant landets styrende. Vi må avfinne oss med at musikkindustrien kartlegger og rettsforfølger vår minste digitale forseelse. Selv barn er ikke hevet over åndsverklovens krav om opphavsrett, og må naturligvis straffes hardt.

Vi står lydige i kø foran lufthavnens sikkerhetskontroll, og aksepterer resignert at våre flasker og tuber med Farris, tannkrem og glidemiddel må beslaglegges og destrueres i terrorismens navn. Vi stråles og belyses og kastes på glattcelle for negleklippere, tannstikkere og vår gamle tantes strikkepinner. Nåde den jævel som tar til motmæle mot fryktens vanvittige konsekvenser og absurditeter.

Intet er så nådeløst ondsinnet som det hånlige blikket til den sikkerhetsvakt som har funnet grunnlag for å bombesjekke flyvertinnens brystholder.

Det er noe grunnleggende hjelpeløst ved et åpent og fritt samfunn, som ikke makter å finne andre tiltak for å bekjempe sin ubegrunnede frykt for demokratiets fiender på, enn nettopp de tiltak som innskrenker den samme friheten. Og intet er så ynkelig som en rettsstat som setter bekvemmelighet foran vesentlighet i rettspleien.

Det er ganske enkelt lett å skape frykt som begrunnelse for inngrep i individets rettigheter i det offentlige rom. Til det har vi etterretningsorganisasjonene, som jevnlig kan rapportere om en udefinerbar og navnløs økt terrorfare. Men ingen politimyndighet eller etterretningsorganisasjon forteller sakesløse barn og foreldre om den pedofile som har flyttet inn i nabolaget.

Hvor mye frihet er vi villige til å ofre for å sikre den? Og har noen spurt de som virkelig har grunn til å føle seg ufrie og truet, om de synes prisen de betaler er rimelig for å berolige engstelige flyselskap og lufthavnsjefer?

Eller sagt på en annen måte: Hvor stort er egentlig problemet med negleklippere, Farris eller tannkrem om bord på flymaskiner? I årevis har vi omgitt oss med disse tingene, og det verste som har skjedd, er såre neglebånd og litt tannkrem i øyet. Vi har ikke visst at det var livsfarlige redskaper vi daglig håndterte. Men vi forstår nå at det kun var et spørsmål om tid før den negleklipperen resulterte i en familietragedie. Så ikke rart vi er redde.

Nei, takke meg til pedofile og voldsmenn i nær familie. Vi vet jo navnet på dem, og vi vet at de kommer til å skade oss igjen. Det er en slags trygghet i det også.

Artikkelen er også publisert på Depesjer.

Niels Chr. Geelmuyden leverer en tankevekkende artikkel om likestlling og menneskeverd i dagens Aftenposten. Velskrevet og velargumentert, konkluderer han med at det er abortloven vi kan takke for alle voldtekter, ran, drap, angst, depresjoner og naturligvis; selvmord.

Abortloven innebærer i praksis at unge, ressurssvake kvinner ser seg ute av stand til å fullbyrde sine svangerskap, skriver Geelmuyden.

Nei, det gjør den ikke. Å hevde at abortloven har skylden for alle aborter, er som å bruke ytringsfriheten som årsak for skribenter som skriver vrøvl. Abortloven gjør det mulig for kvinner å bestemme over sitt eget legeme. Retten til fri ytring gjør det mulig for begavede skribenter å fritt omtale det som beveger seg i eget hode. Også forvirring.