Det mangler ikke på de som forsøker å bortforklare at samer utsettes for rasisme, og at den strukturelle og særegne norske undertrykkelsen av samene for lengst er et tilbakelagt stadium. Mon det? I mellomtiden må vi som engasjerer oss i saken (samene) konstatere at det biologiske (les: dna, genetisk, rase – velg fritt) perspektivet på samekulturen og samepolitikken har blitt stuerent. Nettdebattanter og NRK Brennpunkt formidler side om side, med største selvfølgelighet og i beste sendetid, perspektiver som ligger tett opp til tidligere tiders raseideologiske tankegods om folkenes opprinnelse og kultur.

I kveld ble jeg gjort oppmerksom på at biologilæreboken Bi 2 for videregående skole inneholder en nokså aparte konklusjon:

«Vi kan derfor si at at hele samekulturen hviler på en symbiose av en alge og en sopp.»

Faksimile av biologiboken Bi 2 for videregående skole. Foto: Åsa Kumle (med tillatelse)

Kan vi virkelig? Redusere samekulturen til spørsmål om reindrift, overbeite i Finnmark, alger og sopp? Ja, ifølge forfatterne Heidi Kristine Grønlien, Leif Ryvarden og Cato Sandberg kan vi det. Ifølge forlaget Gyldendal er boka udsikutabelt av høy kvalitet:

Bi-bøkene utgjør et faglig solid læreverk, samtidig som bøkene er skrevet med tanke på elevenes forkunnskaper.

Med tanke på elevenes forkunnskaper altså. De samme forkunnskapene som doktorgradsstipendiat Hadi Lile ved Norsk senter for menneskerettigheter slakter i sin doktorgradsavhandling. Så hva kan vi forvente av kunnskaper om samiske forhold etter videregående skole, dersom Gyldendals kvalitet på læreboka er representativ?

For forfatterne gir det hele et vitenskapelig alibi ved å framstille det hele som «naturvitenskap». Og da må det vel være sant? Det er tidens kunnskap, holdninger og perspektiver på samekulturen som formidles norske ungdommer i videregående utdanning, i tråd med Kunnskapsløftet. Det oppsiktsvekkende «vitenskapelige» resonnementet har passert gjennom forfatternes hjerner og tastatur, gjennom forlagets konsulenter og redaktører, gjennom bokhandlere og pensumsansvarlige i skoleverket – uten at noen har reagert.

Er vi virkelig der igjen? Skal vi virkelig akseptere at samisk kultur og samfunnsliv reduseres til en symbiose mellom alger og sopp? Til reindrift alene, til gener og dna, til avstammingsmessige prosentandeler, overbeite, nordnorske språk- og rettighetskonflikter og til ville påstander om «den samiske horde»? Kan vi leve med den stadig mer åpenbare rasismen overfor samene.

—

Oppdatert 13. januar:
Forlaget har nå besluttet å skrive om den mest famøse setningen i neste utgave av boken. Det er en klok beslutning.

Andre relevante poster:

1. Journalistikkens framtid, ifølge Jeff Jarvis

1. nyttårsdag holder sametingspresident Egil Olli sin nyttårstale. Det bør være den siste talen Olli får holde som valgt president for samene i Norge. Det er konklusjonen min etter å ha lest kommentaren «Hvor tykt er egentlig blodet?«. Skribenten Jonnys logikk, argumenter og perspektiv er skremmende. Mer skremmende er at den logikk Jonny her gjør seg til talsmann for, er til forveksling lik den logikk sametingspresidenten gjorde seg til talsmann for i NRK Brennpunkts dokumentar «Førsteretten».

Olli gjorde et ikke ubetydelig poeng av at han er motstander av forskning på samisk arvemateriale (dna). Han frykter at resultatene vil avdekke at det samiske arvematerialet er «utvannet». Det vil ifølge Ollis logikk medføre at de samiske rettighetene vil bli satt under press, og samenes status som urfolk vil kunne endres som følge av forskningens resultater. Slik sett gjorde Olli samme sak som nevnte Jonny: at norsk samepolitikk handler om ren rase, dna og blodavstamming, og ikke om et samfunns kultur, historie, språk og felles verdier.

En sametingspresident som forstår så grunnleggende lite av det samfunn han opererer som øverste folkevalgte for, og som viser så liten forståelse for de voksende motkreftene det samiske samfunnet står overfor, har ingenting som president å gjøre. I mine øyne er Olli nå en så stor belastning, at han i praksis gjør mer skade enn gavn som sametingspresident.

Jonny kan jeg tilgi, endog et stykke på vei forstå. Vi er alle, til en viss grad, fanget i de fordommer vi er fostret opp med. Meg selv inkludert. Jeg vokste selv opp i et samfunn og i en tid hvor vi ble lært å nedvurdere og fornekte vår egen kultur, vårt opphav og vår egen historie. Vi lærte å ikke forholde oss til det ikke-norske. Jeg kjenner igjen den lammende frykten som kan oppstå når du oppdager at hele ditt livs erkjennelse, ditt livs kunnskap og ditt livs verdier om «de andre» ikke lenger er gyldige. Tenk deg så hvordan det er når du oppdager at «de andre» er deg selv, slik jeg måtte i tjueårene. Slik mange av oss måtte.

Og nettopp derfor nekter jeg å forstå en sametingspresident som i beste sendetid reduserer min kamp for kulturell verdighet, mitt folk, min kultur, min historie og mine barns identitet til et spørsmål om blodprosent, rase og dna. Jeg nekter å forholde meg til en president som ikke høylytt protesterer mot å bli holdt gissel av journalistisk juks og  politisk analyse basert på avstammingsteorier, slik NRK Brennpunkt gjorde.

Jeg betviler ikke et sekund på Ollis gode vilje eller ektefølte engasjement for det samiske folkets vel. Men tabbe etter tabbe har overbevist meg om at han mangler evnene som skal til for å gjøre jobben som kreves. De siste årene har jeg registrert en stadig mer aggressiv holdning mot samer og samiske tema. Sametinget, med presidenten i spissen, viser fremdeles ingen tegn på at de tar denne utviklingen med tilstrekkelig alvor. Sametinget har fått betydelig makt, og jeg forventer derfor at samiske folkevalgte nå i større grad tar ansvar for det politiske klimaet som er i ferd med å utvikle seg. Med makt følger betydelig ansvar.

Når sametingspresident Egil Olli holder sin nyttårstale 1. nyttårsdag, håper jeg derfor det er for siste gang som sametingspresident.

—

Innlegget er endret. Ordlyden er endret i lenken «politisk analyse basert på avstammingsteorier«. Lenken henviste tidligere til raseteori, noe det aktuelle innholdet i lenken ikke inneholder. Jeg beklager bruken av begrepet «raseteori».

Andre relevante poster:

1. NRK Brennpunkt og sametingspresidentens avskjedssøknad

«Nettverk for homofile og lesbiske samer» er igjen ute og kjører. Til tross for (i samisk sammenheng) store bevilgninger, klarer organisasjonen fremdeles ikke å dokumentere noen aktivitet eller bruken av de etterhvert nokså store offentlige bevilgningene.

Det er ikke første gang. Helt siden etableringen av det samiske «homonettverket» tilbake i 2002 har det stormet rundt organisasjonen med regelmessighet, med de samme tema: pengebruk og aktivitet. Det som i begynnelsen var organisert som et enkeltpersonsforetak rundt hovedpersonen Risten Ravna Heatta, er underveis endret til en ideell organisasjon. Uten at det later til å ha endret driftspraksisen nevneverdig, for det er stadig er det den samme personen som styrer virksomheten i organisasjonen, tilsynelatende fremdeles i ensom majestet.

Sametinget burde nå erkjenne at mangelen på seriøsitet i organisasjonen først og fremst skader de samiske homofiles sak. Og det er fremdeles etter mange år et åpent spørsmål hvor mange samiske homofile dette «nettverket» representerer. Da jeg for fire år skrev om en liknende sak, opererte «organisasjonen» ikke med medlemslister, men med «epost-lister». Å sende epost fram og tilbake mellom samiske homser og homo-sakens støttespillere er vel strengt tatt et slags nettverksarbeid. Men noen kjent form for formell organisering er det knapt.

NRK Sápmi har valgt «Samisk homonettverk i stampe» som tittel for dagens artikkel. Sannheten er vel at dette nettverket har befunnet seg i konstant stampe siden etableringen. Det beste som nå kan skje er at Sametinget gjør alvor av sine trusler, og dermed avvikler ordningen med å finansiere nettverkslederens private interesser og kampanjer. For dette handler til syvende og sist ikke bare om homonettverkets omdømme, men i like stor grad om Sametingets og det samiske samfunnets omdømme.

En slik beslutning vil kunne skape et rom for andre seriøse og mer demokratiske aktører som kan tenkes å har et engasjement for de samiske, homofiles sak.

Og er det noe homofile samer nå hadde fortjent, så er det et positivt fokus på sin egentlige sak: seksuell likestilling. En sak som har kommet fullstendig i skyggen av hovedpersonen Heatta og organisasjonens økonomiske krumspring gjennom mange år.

Ingen andre relevante poster.

Det kulturelle og etniske nåløyet i «Sápmi» er trangt. Det er ikke bare vanskelig for voksne ikke-samer å bli likeverdig integrert i det samiske samfunnet. Det er i praksis umulig. Språkprofessor Ole Henrik Magga mener imidlertid at det samiske nåløyet bør innskrenkes ytterligere, når han nå krever at alle framtidige sametingspresidenter må beherske minst ett av de tre samiske språkene:

Man må huske på at Sametinget er et organ for folket. Sametinget er ikke til for politikerne. Det er for alle i det samiske samfunnet. Derfor er det viktig at de som har samisk som førstespråk kan prate med dem på Sametinget på sitt språk.(…) Mener vi alvor med samisk, at det er viktig, så må politikerne vise det i praksis.

Reglene for Sametingets valgmanntall utelukker naturalisering av ikke-samer, uavhengig av om de identifiserer seg med den samiske kulturen, lærer seg samisk og på ethvert annet vis lar seg kulturelt integrere i den samiske nasjonen. Språkkravet i reglene tilsier at den den enkelte må ha (hatt) samisk som hjemmespråk, eller i det minste en av vedkommendes forfedre (foreldre, besteforeldre eller oldeforeldre). Og med «hjemmespråk» menes det språk som ble snakket i hjemmet under oppvekst. Det hjelper altså ikke å lære seg samisk i voksen alder, slik jeg feilaktig konkluderte i en av mine mange ankepunkter mot NRK Brennpunkts dokumentar «Førsteretten».

Magga er trolig ikke alene om å mene at samiske språkkunnskaper bør være utslagsgivende for hvem som i fremtiden skal kunne titulere seg som samenes øverste folkevalgte representant. Mange engasjerer seg sterkt i «språksaken», og later som om også dette er en språkdebatt. Det er det ikke. Koblingen mellom samisk språk og politiske rettigheter er et spørsmål om makt. I prinsippet kan i dag hvilken som helst valgt sametingsrepresentant bli president, ettersom det er Sametingets plenum som formelt velger sin president og sitt råd blant plenums valgte representanter. Skal vi følge Maggas logikk, må altså samtlige representanter beherske ett av de samiske språkene, i tillegg til norsk.

Det betyr igjen at vi må innskrenke de politiske rettighetene for de rundt 80 prosent av registrerte velgere til Sametinget som i dag ikke behersker samisk. De skal altså kunne stemme, men ikke selv kunne stille til valg. Da nærmer vi oss en svært liten eksklusiv gruppe som av en eller annen grunn mener de er mer verdig og bedre kvalifisert til å styre det samiske samfunnet mange av oss er en del av – men som altså bare et fåtall skal skal kunne delta i den politiske i utformingen av.

Nåløyet for politisk deltakelse i det samiske samfunnet er i utgangspunktet ikke spesielt stort. I de områder hvor fornorskningen rammet hardest er det stadig færre samer som kan dokumentere en samisktalende innenfor de tre generasjonene som dagens valgregler åpner for. Det blir færre og færre hver hvert år. Og ettersom naturalisering ikke er mulig, er de av oss samer som i dag er politisk aktive i ferd med å trekke stigen opp etter oss.

Nye krav om samiskspråklig kompetanse hos folkevalgte gjør ikke saken bedre. Det gir dessuten sterke signaler om hvem i den samiske befolkningen (manntallsførte eller ikke) som anses som «riktige» samer – og følgelig hvem som ikke er det. I det samiske samfunnet har vi allerede (tildels sterke) motsetninger og negative oppfatninger mellom ulike grupper allerede: reindrift vs fastboende, slekt vs slekt, nord vs sør, by vs bygd og kyst vs innland. Nordsamisk vs lule- og sørsamisk. For å nevne noe.

Det er noe grunnleggende usympatisk over en offentlighet som stadig ender opp med å diskutere nye måter å ekskludere og rangere egne og andre på, framfor å diskutere integrering og likeverd. Ikke minst når det skjer blant et folk som i så stor grad selv krever respekt for sin egen kultur og historie fra sitt majoritetssamfunn. Uavhengig av folkerett og etableringen av Sametinget, utgjør vi samer stadig en liten minoritet i storsamfunnet. Storsamfunnets og naboers velvilje og forståelse av urfolkspolitikkens nødvendighet, er fremdeles den viktigste garanti for samenes kulturelle overlevelse. Legitimiteten og integriteten i det samepolitiske systemet står og faller derfor på den politiske klokskapen vi viser i utøvelsen og utformingen av norsk samepolitikk.

Det er imidlertid ikke alltid jeg lar meg imponere av vår evne til å mobilisere denne klokskapen.

Andre relevante poster:

1. Å ta livet av et språk
2. Samisk språk kan lønne seg
3. Sjøsamisk makt – og avmakt

NRK Brennpunkt og journalist Astri Thunold avslutter dokumentaren «Førsteretten» med å konkludere at urfolksrettigheter gjør samene til et «utvalg folk» i Norge. Det gjør de etter en time med genetisk drama, faktafeil og sammenblandinger.

Førsteretten oppsummert

Alle faktafeil, misforståelser, overdrivelser, gjentakelser (av feil) og løse spekulasjoner om så mange tema som man forsøker å binde sammen med genetikk som underliggende tema, gjorde dokumentaren ulekker. Å avslutte den med påstander om samer som «utvalg folk» i en dokumentar så preget av genetikk og dna, var spesielt. Veldig spesielt.

Dokumentaren blir ikke bedre av at sametingspresident Egil Olli og flere andre i filmen ikke later til å ha kunnskap om de fagområder og tema de er satt inn i og diskuterer. Med noen få unntak. Egil Olli svarer generelt unnvikende og tilsynelatende kunnskapsløst om de tema han intervjues om. Han blir ikke bedre av at han åpenbart ikke forstår helheten i den  dokumentaren han deltar i.

Alt i alt er alle tema berørt i filmen gode og viktige. Den berører svært relevante problemstillinger: hvem er samer, hvor kommer de fra, hva er rimelige rettigheter innenfor rammene av urfolksretten, hvem skal ha stemmerett, hvem skal ha rett til bruks- og eiendomsrett, skal man drive genetisk forskning på eldre skjelettmateriale. Hovedproblemet med dokumentaren er at den forsøkte å si noe om alt, som ikke nødvendigvis henger sammen – og at den inneholdt så mange faktiske feil og tendensiøse framstillinger av svært komplekse områder.

Gjennomgang av Førsteretten – minutt for minutt 

På NRKs Nett-tv står følgende innledning å lese:

1. «Førsteretten. I Finnmark er jurister i gang med å kartlegge hvilke områder samene har krav på, som urfolk. Urfolksretten bygger på at samene er et opprinnelig folk i nord. Nå kan forskning gi mer sikker kunnskap om dette, gjennom å sammenlikne DNA fra tusenårgamle skjeletter med DNA fra nålevende befolkning. Men Sametinget vil ikke ha slik forskning på samiske skjeletter.»

Allerede her er det minst fire faktiske og vesentlige feil:

1. Finnmarkskommisjonen arbeider med å kartlegge alle folks (samer, kvener, nordmenn og andre) rett til eiendom.
2. Urfolksretten bygger på at samene var i sine områder da dagens statsgrenser ble trukket, at de har en distinkt og egen kultur og at de oppfatter seg som et folk. Det er ikke krav om at urfolk skal være et «opprinnelige folk i nord».
3. Ingen pågående DNA-forskning vi kjenner til pågår med sikte på å avdekke hvor samene kommer fra i den hensikt å avdekke om samene er et «opprinnelig folk i nord» i folkerettslig forstand.
4. Sametinget har ikke fått noen søknader om å forske på samiske skjelettmateriale, og har således ikke nektet noen å forske på det. Parlamentet har heller ingen vedtatt politikk som tilsier at slik forskning ikke kan innvilges dersom søknader fremmes.

2. Intervjuobjekt uttaler (00:11:) De (reindriftssamene) er jo innfelt i loven, Finnmarkseiendommen. Og har reindriftslov – hva slags lov har vi?

Feil. Reindriften er gitt anledning til å oppnevne en representant til styret for Finnmarkseiendommen. Finnmarksloven regulerer ikke på noen annet måte forholdet til reindriften mer enn den regulerer forholdet til andre næringer eller interesser.

3. Kommentator (00:30): For 21 år siden så skrev Norge under på en avtale på en avtale der det står at urfolk har rett til å eie land de tradisjonelt har brukt. Og i Norge er det samene som er urfolket. Betyr det at samene har mer rett til land enn andre? Dette spørsmålet har gjort mange urolige, særlig i Finnmark. Det er Finnmarkskommisjonen som er gitt ansvar å gi svar på spørsmålet. Og akkurat nå står det første slaget å Stjernøya.

Feil. Finnmarkskommisjonen skal avdekke om nordmenn, kvener eller samer har opparbeidet seg bruks- eller eiendomsrett til landområder i Finnmark etter de internrettslige regler som eksisterer i norsk lov (ikke folkeretten). Kommisjonen skal ikke svare på eller utrede hvorvidt samene har mer rett til land enn andre.

4. Kommentator (01:42): Finnmarkskommisjonen skal kartlegge hvilke områder som tilhører urfolket.

Feil. Finnmarkskommisjonen har ikke et slikt oppdrag. Kommisjonen arbeider ikke etter folkerettens bestemmelser, men norske internrettslige regler. Finnmarkskommisjonen skal kartlegge eksisterende bruks- og eierrettigheter som folk i Finnmark har ervervet på grunnlag av langvarig bruk, og er ikke begrenset til urfolk. Det inkluderer alle etnisiteter, grupper eller næringsutøvere. Kommisjonen skal ikke tildele nye rettigheter, men avdekke allerede eksisterende rettigheter tidligere ikke anerkjent i norsk rett.

5. Kommentator (01:50): Kommisjonen er satt ned etter krav fra Sametinget.

Feil. Loven er vedtatt med basis i et lovforslag fremlagt av Stortingets justiskomité den 9. mai 2005. Dette forslaget var igjen basert på Ot.prp. nr. 53 (2002-2003), men hadde gjennom konsultasjoner mellom Stortingets justiskomité, Sametinget og Finnmark fylkesting, gjennomgått omfattende endringer med tilhørende tilføyinger. Finnmarksloven med bestemmelser om utredning av rettsforholdene i Finnmark ble vedtatt av Stortinget med stort flertall.

Kilder:
Finnmarkskommisjonen
Finnmarksloven 

Forskrift om Finnmarkskommisjonen og Utmarksdomstolen for Finnmark

6. Kommentator (01:56): Stjernøya er prøvesteinen, her skal det første slaget om Finnmark stå. Men hvem er mest urfolk her. Handler det om hvem som kom først?

Svarene som gir av intervjuobjektene tilsier at de begge er av den oppfatning at spørsmålet er relevant for Finnmarkskommisjonens arbeid. Det er det ikke. Se pkt 3.

Og det handler heller ikke om hvem som kom først. Dette spørsmålet refererer til to misforståelser hos journalisten:

1. at Finnmarkskommisjonen skal utrede «urfolksrettigheter» særskilt
2. at urfolksbegrepet handler om  hvem som kom først

Kulepunkt 1 er besvart i pkt. 3 overfor. Urfolksbegrepet stammer fra ILO-konvensjon nr. 169 som definerer urfolk slik:

• a) stammefolk i selvstendige stater som gjennom sine sosiale, kulturelle og økonomiske forhold skiller seg fra andre deler av det nasjonale fellesskap, og hvis status helt eller delvis er regulert av deres egne skikker og tradisjoner, eller av særlige lover eller forskrifter;
• b) folk i selvstendige stater som er ansett som opprinnelige fordi de nedstammer fra de folk som bebodde landet eller en geografisk region som landet tilhører, på det tidspunkt da erobring eller kolonisering fant sted eller de nåværende statsgrenser ble fastlagt og som, uavhengig av sin rettslige stilling, har beholdt noen eller alle av sine egne sosiale, økonomiske, kulturelle og politiske institusjoner.

Egen identifisering som urfolk eller stammefolk skal være et grunnleggende kriterium for å bestemme hvilke grupper bestemmelsene i denne konvensjonen skal gjelde for.

Det handler derfor ikke om hvem som kom først, men om hvem som levde i området da statsgrensene ble etablert. Likefullt presenterer NRK Brennpunkt her en sekvens der representanter for fastboende og reindriften snakker om saken som om journalistens innledende påstander er korrekte. Det er de ikke.

7. Kommentator (05:00): Det meste av Finnmark og Stjernøya har vært eid av Staten. Nå krever reindriftssamene denne eiendomsretten som urfolk.

Feil. Representanter for reindrift har krevd eiendomsrett til Stjernøya, Nesseby kommune og mer, men svært langt ifra eiendomsretten til hele Finnmark.

8. Kommentator (07:30): Reindriftssamene krever eiendomsrett som urfolk. For å få lov til å drive med rein i samiske områder, må du være av samisk ætt. Betyr det at reindriftssamene er mer urfolk enn de fastboende?

Nei. Og svaret hadde enkelt latt seg finne i enhver tekst om ILO-konvensjonen.

9. Kommentator (11.34): Både samer og ikke-samer kan ha opparbeidet eiendomsrett i Finnmark, men bare samer kan kreve eiendomsrett som urfolk. Det har Stortinget bestemt da Norge i 1990, som første land i verden, vedtok ILO-konvensjon 169. I teksten står det at urfolk har rett til å eie og besitte områder sine tradisjonelle områder.

Kommentators statement etterfølges av et intervju av tidligere sametingspresident Ole Henrik Magga, som åpenbart ikke kommenterer de påstander som spiller opp til intervjuet, men som beskriver Norges rolle i utformingen og implementering av ILO-konvensjonen.

Feil. Samer kan kreve eiendomsrett som følge av norske internrettslige regler, og har altså per definisjon ikke noen særrettigheter som går utenpå andre ikke-samer som krever eiendomsrett. Dersom to parter strides om eiendomsretten til et område, vil det derfor ikke være partens etnisitet eller eventuelle status som urfolk som avgjør hvem en eventuell eiendomsrett tilfaller, men den faktiske bruken av området av partene.

10. Sametinget er samenes eget parlament, valgt av og blant samer. Du trenger ikke å kunne samisk for å bli valgt hit, og kunne samisk er heller ikke noe krav for å kunne stemme ved sametingsvalg. Det er slekten som avgjør. For å få stemmerett til Sametinget må du være av samisk slekt.

Feil. Det er et krav om at du må oppfatte deg som same –  og enten snakke samisk eller ha en forelder/besteforelder/oldeforelder som hadde samisk som hjemmespråk. Det betyr konkret at man kan lære seg samisk og sånn sett oppfylle språkkravet. Adopterte barn kan også registrere seg i samemanntallet.

11. Ingen andre enn samer har politiske rettigheter i Norge basert på avstamming. Urfolk har rett til selvstyre i sine områder.

Tendensiøst å bruke begrepet «rettigheter basert på avstamming», når man ser på hva som er faktisk riktig i pkt.10 over. Men ekspertkommentator (på slutten av programmet) Anne Julie Semb bruker nettopp dette begrepet i et foredrag for Fritt Ord under debatten om Fjellfinnhua.

12. Kommentator (16:00): Stjernøya er av Sametinget definert som samisk område. Men uten samiske forfedre, kan Bjørg (en av hovedpersonene i reportasjen fra Stjernøya) aldri få rettigheter som urfolk.

Filmklipp Stjernøya:

Bjørg: Har jeg ingen rett i forhold til han?
Journalist: Nei.
Bjørg: Men hvis jeg gifter meg med han, så har jeg litt mer rett?
Journalist: Ja, litt mer. Men du har ikke stemmerett.
Bjørg: Hvor sprøtt er ikke det.

Tendensiøst og feilaktig. Bruk av begrepet «samisk område» refererer til pkt 12 overfor, hvor det opplyses at «urfolk har rett til selvstyre i sine områder». Ifølge journalisten er Stjernøya en del av dette «området», og journalisten kan opplyse intervjuobjektet at innenfor dette «selvstyreområdet» har Bjørg ingen rettigheter. Her blander journalisten ukritisk folkerettens krav til urfolks rettigheter med Finnmarkskommisjonens prosess med utredning av bruks- og eiendomsrettigheter på Stjernøya – som er to helt forskjellige og separate prosesser.

Finnmarksloven og Finnmarkseiendommen (2005) er en oppfyllelse av folkerettens krav om urfolks rett til territorielt selvstyre, og anerkjent av Sametinget som nettopp det. Innenfor rammene av Finnmarksloven har Bjørg stemmerett gjennom Finnmark fylkesting som oppnevner tre av seks styremedlemmer i Finnmarkseiendommen. Altså det stikk motsatte av hva journalisten hevder.

Eiendomskravene knyttet til Stjernøya har i praksis ingenting å gjøre med folkerettens krav om urfolks rett til selvstyre/selvbestemmelse, men er relatert til ordinære norske, internrettslige regler knyttet til opparbeidelse av eiendomsrett. Liknende rettsprosesser er gjennom historien gjennomført i hele Norge – unntatt Finnmark.

Uavhengig av hva som er tema (urfolks rett til selvbestemmelse eller krav om eiendomsrett), så har Bjørgs sivilstatus ingen innvirkning på urfolks- eller eiendomsrettigheter. Altså også stikk motsatt av hva journalisten hevder.

13. Kommentator (16:01): Bjørg kan aldri bli fullverdig borger av Sameland. Hun kan aldri få stemmerett til Sametinget, uansett hvor lenge hun bor og arbeider på Stjernøya. Stemmerett og eiendomsrett henger sammen i Finnmark. Nesten all jord eies nemlig av befolkningen i fellesskap. I dette felleseiet, kalt Finnmakseiendommen, teller hver samisk stemme minst seks ganger så mye som stemmen til andre finnmarkinger.

Felleseie var likevel bare en halv seier for Sametinget da Stortinget vedtok Finnmarksloven i 2005. For det var ikke felleseie samene hadde kjempet for foran Stortinget. Og det er ikke felleseie ILO konvensjonen handler om. Konvensjonen gir samene rett til å eie og besitte sine landområder. Det var løftet samene hadde fått.

Korrekt – og feil. Bjørg kan teoretisk sett «få stemmerett i Sameland» dersom hun lærer seg samisk og bruker samisk som hjemmespråk.

Korrigering: Anne Julie Semb (se kommentarfeltet nederst) har gjort meg oppmerksom på at lovforarbeidene til sameloven faktisk ikke tillater ikke-samer å integreres i det samiske samfunnet på en måte som gir stemmerett i 1. generasjon. Norsktalende (feks) kan lære seg samisk og dermed gi sine barn (2.generasjon) det rettslige grunnlaget (hjemmespråk) som gir rett til registrering i Sametingets valgmanntall. Språkkriteriet for registrering i samemantallet krever at man har snakket samisk fra barndommen av.

Jeg vil allikevel hevde, i motsetningen til Semb, at språkkriteriet er et kulturelt kriterium og ikke et spørsmål om avstamming eller blod. Spørsmålet om kriteriene for stemmerett er forøvrig en annen debatt, men åpenbart en viktig debatt.

I dette tilfellet vil allikevel den ikke-samisktalende ha stemmerett til Finnmark fylkesting, som oppnevner halvparten av styremedlemmene i Finnmarkseiendommen. Ettersom denne forvaltes i fellesskap mellom Sametinget og Finnmark fylkesting, blir det feil å si at ikke-samer ikke har «stemmerett i Sameland». Alle har stemmerett, men ikke alle har stemmerett til Sametinget.

Finnmarksloven er akseptert og godkjent av Sametinget som en oppfyllelse av ILO-konvensjonens krav om urfolks rett til å eie og besitte sine landområder. De samene som «kjempet foran Stortinget» kjempet aldri for retten til å eie og besitte sine landområder alene. Kampen på 1980-tallet handlet i hovedsak om kulturelle, sosiale og politiske rettigheter. Samene har aldri, noen gang i historien, fått noe eksplisitt løfte fra noen norske myndigheter om å eie eller besitte sine landområder, utenom Finnmarksloven fra 2005.

14. I FN fikk samene støtte for at felleseie alene ikke var nok. Derfor gikk Stortinget med på at ILO konvensjonen skal gjelde foran Finnmarksloven, ved motstrid. Hva betyr egentlig det? Og hva vil det få å si for folket på Stjernøya. Det skal Finnmarkskommisjonen finne svar på.

Feil. FN har aldri uttalt seg om innholdet i Finnmarksloven, og slett ikke om hvordan kravet om retten til å eie og besitte landområder skal løses i Norge. Tvert imot er statene gitt stor frihet til å løse urfolksrettighetene innenfor sine egne lovrammer.

Feil. Finnmarkskommisjonens mandat og oppgave er ikke å trekke opp grensene mellom Finnmarksloven og ILO konvensjonen. Finnmarkskommisjonen skal etter gjeldende rett utrede om noen (nordmenn, kvener, samer eller andre) kan ha opparbeidet seg (ordinær) bruks- eller eiendomsrett som rettslig sett bør anerkjennes. Slik sett er denne prosessen ikke annerledes enn de rettsprosesser som er gjennomført andre steder i landet med samme formål.

Journalisten blander systematisk folkerettens bestemmelser om et folks (urfolk) rett til kollektiv rett, med de rettsprosesser Finnmarkskommisjonen representerer – som handler om individers eller gruppers bruks- og eiendomsrett. Disse forholdene er i utgangspunktet to svært forskjellige prosesser, og reguleres av svært forskjellige rettsregler.

15. Kommentator (18:10): Finnmarksloven skal behandle alle likt. Men samtidig er loven vedtatt for å oppfylle urfolksretten. Og ved motstrid gjelder ILO konvensjonen foran loven.

Viktig poeng, her er journalisten våken nok til faktisk anerkjenne at Finnmarksloven nettopp er en oppfyllelse av urfolksretten, med Sametingets aksept av nettopp det.

16.  Kommentator: (19.56): Når det gjelder stemmeretten, så legger man jo avstamming til grunn.

Egil Olli: Ja.
Journalist: Hvorfor det?
Egil Olli: Det er sikkert litt forskjellige meninger om det, men men
Journalist: Men hva mener du?
Egil Olli: Vi har hatt en del debatt om akkurat det også, om for eksempel ektefeller skal kunne skrives i manntallet. Sverige har vel gjort det. Foreløpig har vi nok kommet til den konklusjon om at det ikke er ønskelig.
Journalist: Men hvorfor er det ikke ønskelig?
Egil Olli: Nei, for at det er vel kanskje en redsel for at det blir utvannet.
Journalist: Hva blir utvannet?
Egil Olli: At samene, at Sametinget kanskje blir, for eksempel om noen generasjoner, består av ikke-samer.

17. Kommentator (21:37): Urfolksretten bygger på at samene er et opprinnelig folk som bodde i Norge lenge før grensene (mellom statene) ble trukket opp. Allerede på 800-tallet skildret Ottar et folk han kalte «fenni» som jaktet villrein. Få vet mer om folkene på denne tiden, enn professor Einar Niemi ved Universitetet i Tromsø.

Feil. Urfolksretten bygger på forståelsen av at samene var i Norge på det tidspunkt grensene ble etablert mellom statene, at de hadde/har en kultur og samfunnsinstitusjoner som skiller seg fra mojoritetsbefolkningen. Internasjonalt tillegges det også vekt at et urfolk er i minoritet i de stater de lever. FNs moderne urfolksdefinisjon inkluderer;

• folkegruppen identifiserer kollektivt og individuelt som folk og urfolk
• historisk tilstedeværelse i sine områder fra før-kolonistisk tid (grensefastsettelse)
• sterk tilhørighet med områder og naturressurser
• særegent sosialt, økonomisk og politisk system/kultur
• særegent språk, kultur og tro
• ikke-dominerende (minoritet) i storsamfunnet
• vilje til overlevelse og videreutvikling av sitt samfunn, sin kultur og sine institusjoner

Urfolk kjennetegnes dessuten som regel av at de ikke har egne stater, hvor deres kultur, språk og samfunnsliv ivaretas. Det har nordmenn, svensker og finner (kvener).

18. Kommentator (23.05): Også kvenene har forsøkt å få urfolksstatus, men det fikk ingen støtte fra Sametinget.

Egil Olli: Altså, kvenene er ikke urfolk, for det er den samiske befolkningen som var her, ikke sant. Kvenene er innflyttere fra Finland. De ønsker nok å være…, de har et eget språk, sier de. Og det er mulig, men det er jo finsk.

Journalisten: Er det viktig å skille urfolk fra andre minoriteter?

Egil Olli: Ja, det er viktig. For å sammenlikne for eksempel, hvis samene får det sånn og sånn, så skal alle de nye innflyttere få det. Det blir feil, det blir helt feil. Samene er også en minoritet, men de er også urfolk. Samene som urfolk er ikke innvandret, men har vært her.

19. Kommentator (24.40): Bare et urfolk kan gjøre krav på landrettigheter og selvstyre. Så hvem har førsteretten til Finnmark? Hvilket slektskap er det egentlig mellom fortidens finnmarkinger og de som lever her i dag? De eldste spor etter mennesker i Finnmark går 10.000 år tilbake i tid. Hvem de var er det ingen som vet. Det meste av historien vår ligger i mørke, arkeologene kan bare tolke sporene. Men en sjelden gang finner de også mennesket selv.

Feil. Det er ingen kobling mellom en genetisk forståelse av «hvem som var først» og urfolksdefinisjonen. Det er ingen kobling mellom det genetiske arvematerialet i gamle funn og dagens befolkning, når det gjelder samenes status som urfolk.

20. Kommentator (25.17): Her ligger en kvinne som døde i Norge for rundt 1.000 år siden. Hvem hun var, er det ingen som vet. Men forskere kan ta DNA-prøver av skjelettet hennes og undersøke om hun er i slekt med oss.

Klipp/ Asgeir Svestad: Ja det er jo et veldig interessant spørsmål. Det vet man jo ikke før man har undersøkt. Det viser jo slektskap mellom folk, slektskap til nålevende befolkning – kan vise.

21. Kommentator (25.46): Denne kvinnen ble funnet i en viking-grav. Hadde graven vært samisk, måtte arkeologene bare ha gravd henne ned igjen. Det har Sametinget bestemt. Sametinget vil ikke ha slik DNA-forskning på samiske skjelett.

Feil. Sametinget har ikke, verken administrativ eller politisk, fattet noe vedtak som innebærer et generelt forbud mot DNA-forskning på samiske skjeletter. Det er Sametinget som er forvaltningsmyndighet for alt samisk skjelettmateriale. All forskning på samiske skjeletter skal først vurderes i forskningetnisk komité før saken avgjøres av Sametinget. Ingen søknader er kommet til Sametinget om slik forskning.

Finnmark Dagblad: Benekter nei til DNA-forskning

22. Kommentator (26:24): 94 pappesker har landet i Kirkenes. I hver kasse ligger et navnløst skjelett fra middelalderen som kunne gitt svar på samefolkets opphav. Sametinget har bestemt at de skal tilbake der de ble funnet, i Neiden i Øst-Finnmark. Skjelettene skal graves ned igjen og bli til jord. Dermed forsvinner kunnskap om hvem de var og hvem som er deres etterkommere.

Feil. Sametinget har ikke, verken administrativt eller politisk, vedtatt begravning av disse skjelettene. Dette er et resultat av den lokale menigheten og Universitetet i Oslo. Sametinget har imidlertid støttet kravet.

Feil. Det er allerede tatt genetiske prøver av samtlige skjeletter som begraves, som det vil være fullt mulig å drive genetisk forskning på et senere tidspunkt, dersom det er ønskelig. Det er dessuten rundt 1000 liknende skjeletter ved Anatomisk Institutt i Oslo. Mulighetene for genetisk forskning på eldre samisk skjelettmateriale burde således være godt ivaretatt. Ettersom ingen har søkt om å få drive genetisk forskning på hele eller deler av dette materialet, er det heller ingen åpenbar kunnskap som går tapt.

23. Kommentator (29:25): Hvem var de menneskene som befolket Norge for 1000 år siden? Og er vi deres etterkommere? DNA fra skjelettene kan gi svar. Men samiske skjelett er ekskludert fra denne forskningen.

Feil. Ingen samiske skjeletter er ekskludert fra noen genetiske studier, heller ikke denne konkrete studien omtalt i NRK Brennpunkt. Forskerne bak studien sier selv i programmet at de hadde ikke tid til å søke om tillatelse fra Sametinget, og dermed valgte å utelate samiske skjeletter.

24. Kommentator (30:56): Den ortodokse menigheten protesterte mot oppgravingen i 1915. Det er også menigheten som har krevd gjenbegravelse.

Under pkt 24 hevdet journalisten at det var Sametinget som hadde bestemt at skjelettene skulle gjenbegravelse. Saken er at Sametinget ikke motsatte seg en slik gjenbegravelse, men avtalen om begravelsen ble inngått mellom Universitetet i Oslo og den ortodokse menigheten i Neiden.

25. Kommentator (31:53):  De kaltes for skoltesamer, den lille samiske befolkningen i Neiden. Flere av deres etterkommere har bedt om at gjenbegravelsen blir utsatt. De vil ha forskning på skjelettene for å få kunnskap om hvem de var, før de graves ned og blir borte for alltid. Men Sametinget har valgt å følge kirkens ønske.

Klipp fra Neiden//

Å forske på skjelettene kan gi mer kunnskap om skoltesamenes historie. Det er den beste måten å rette opp gammel urett på, mener flere av skoltesamene.

Klipp fra Neiden//

I siste liten ble det tatt små prøver av alle de 94 skjelettene. for å muliggjøre forskning senere. Men fortsatt er det Sametinget som bestemmer hvilken forskning som kan gjøres.

Tendeniøst. Hele denne tematiske sekvensen bygger på den innledende påstanden om at forskning på disse skjelettene er og vil være umulig, samt på forestillingen om at Sametinget har godtatt gjenbegraving nærmest for å forhindre forskning på skjelettene.

Sekvensen avsluttes med kommentaren om at det «i siste liten ble tatt små prøver», men at det fortsatt er Sametinget som bestemmer hvordan dette materialet skal benyttes rent forskningsmessig. Men til i dag er det ingen som noengang har søkt om å få benytte dette materialet, verken før eller etter gjenbegravningen, til dna-forskning.

26. Kommentator (37:37): Når skjelettene blir til jord forsvinner noe av muligheten for ny kunnskap om samefolkets fortid.

Feil. Det er allerede tatt prøver av samtlige skjeletter som gjør framtidig forskning på disse skjelettene mulig. I tillegg finnes rundt 1000 samiske skjeletter ved Anatomisk Institutt i Oslo. og rundt 7000 ikke-samiske skjeletter. Ingen folkegruppe i Norge er bedre representert med historisk skjelettmateriale ved instituttet enn nettopp samene, dersom man måler det i forhold til folkegruppes størrelse. Årsaken til at samisk skjelettmateriale er så rikt er nettopp raseforskningen på begynnelsen av forrige århundre.

Dermed er muligheten for forskning på historisk genmateriale bedre når det gjelder samer enn hva tilfellet er for den øvrige befolkningen i Norge.

27. Kommentator (40:12): Urfolksretten slår fast at samene er et opprinnelig folk. Men Sametinget vil ikke ha dna-forskning som undersøker om gamle skjeletter er samiske. Urfolksretten gjør samene til et utvalg folk i Norge, med rett til selvstyre og rett til å eie og besitte sine landområder.

Feil: Urfolksretten slår ikke fast at samene er et opprinnelig folk, se pkt. 19. Sametinget har ikke motsatt seg dna-forskning, verken generelt eller spesielt i noen saker omtalt i dokumentaren.

Tendensiøst: Bruken av et begrep som «utvalgt folk» om samene i Norge er historisk sett nokså grotesk med det vi vet om undertrykkelse og assimilering av samer – ikke minst med tanke på den raseforskning som også omtales i dokumentaren. Det har, som alle faktafeilene som er presentert her viser, osgå lite med dagens politiske virkelighet å gjøre. Bruken av begrepet «utvalgt folk» framstår mer som en tydelig konstatering av det som synes å være journalistens prosjekt: å blande sammen så mange tildels forskjellige tema med formål å skape inntrykk av å avdekke politiske konsekvenser av sameretten som gjør oss alle mørkeredde. Det skapes et inntrykk av endringene skjer som følge av bevisstløse stortingspolitikere, kunnskapsløse jurister og folkerettseksperter, samisk forskningsvegring og bevisst nedgraving av politisk betent genetisk materiale.

Andre relevante poster:

1. NRK Brennpunkt og sametingspresidentens avskjedssøknad
2. NRK avslører politi-feil !?! ALARM!?

Sjøsamene etterlyser i stadig større grad Sametingets og samepolitikkens oppmerksomhet rundt sjøsamiske rettigheter. Men sjøsamenes største hinder til politisk innflytelse, er deres historiske uvilje mot det samme system hvor politisk makt og rettigheter fordeles.

I sjøsamiske miljøer har skepsisen til de siste tiårs samepolitikk tradisjonelt stått sterkest, helt siden 1980-tallet og fram til i dag. Denne motstanden har flere årsaker, men den viktigste er fornorskningspolitikken som særlig rammet kystsamfunnene, og som i lang tid gjorde sjøsamisk kultur og identitet usynlig og lydløs – og uønsket. Sånn sett har den moderne samepolitikken lenge vært en trussel mot «borgfreden» på kysten, mellom nordmenn og samer – og samer seg i mellom.

Etterhvert som den sjøsamiske kulturen revitaliseres langs kysten i nord, oppstår konflikter og konfrontasjoner. Konfliktgrensene går mellom de sjøsamiske miljøer som krever oppmerksomhet og plass i den norske og samiske offentligheten, og de miljøer som helst ser at den sjøsamiske kulturen stille går til sitt siste hvilested. Konfliktene som oppstår brukes ikke sjelden som det avgjørende argumenten mot samisk kulturell og politisk revitalisering. Budskapet synes å være: «Hvis dere bare nå slutter med det samiske, så kan vi leve i fred og fordragelighet, slik vi alltid har gjort – side om side».

Fred og fordragelighet? Fordrageligheten er i realiteten bygget på kravet om at så lenge samer ikke insisterer på å være samer, er det fred. Men skal dere gå i kofte, snakke samisk og undervise ungene deres om samisk kultur, historie og språk – da blir det bråk. Da blir vi sinte. For hvis det plutselig er bra å være samisk, hva er vi da – vi som enten ikke er samer – eller som har brukt hele livet på å skjule vårt samiske opphav. Straks etterpå bryter som regel helvete løs. Vi har sett det i Kåfjord, i Alta, og senest i Tromsø og Bodø. Overalt skjer det samme:

Påstander om at ikke-samer vil bli skadelidende dersom en diskriminerende politikk overfor samer opphører, påstander om at samiske rettigheter går på bekostning av ikke-samers rettigheter, konspirasjonsteorier om samisk maktovertakelse og planer om statsdannelse og den gode gamle påstanden om etniske særrettigheter.

Så kommer de sjøsamiske anklagene mot reindriften, som stadig flere mener har fått for sterkt vern og for omfattende rettigheter i forhold til – sjøsamene og andre befolkningsgrupper. Så står plutselig same mot same. Så kommer det sjøsamiske kravet til Sametinget; hvorfor hjelper ikke Sametinget oss?  Og så er det noen som sier at; se på samene, de klarer ikke å holde fred i eget hus.

Kåfjord og Tromsø var annerledes. I Tromsø organiserte sjøsamene seg nedenfra og opp – ikke ovenfra og ned. Enkeltpersoner og grupper gikk i fakkeltog, insisterte å bli hørt av Tromsøs ordfører – og ble til sist hørt av en hel nasjon. Sjøsamer langs hele kysten bør snart oppdage at den moderne samepolitikken er kommet for å bli. Sjøsamen risikerer å stå akterutseilt og alene på kaikanten, om han ikke griper til årene selv.

Sametinget og de samiske partienes oppmerksomhet har vært, og er fremdeles, i stor grad rettet mot de samiske samfunn og miljø som for lengst har anerkjent de moderne samepolitiske instrumentene. Mot de som anerkjenner prinsippet om samisk selvbestemmelse, så langt det er mulig innenfor rammene av demokratiet og nasjonen Norge.

Det var det Tromsø-saken handlet om, selv om det var det såkalte samiske språkforvaltningsområdet som utløste det hele. Saken resulterte i et lokalt engasjement og en mektig politisk organisering fra den samiske grasrota, som endte i et nasjonalt fokus på samenes sak. På sidelinjen stod Sametingets folkevalgte og bivånet overrasket en kamp de ikke var en del av.

Reindriften har åpenbart nytt godt av at de har maktet å organisere seg under organisasjonen Norske Reindriftssamers Landsforbund. Nå er det sjøsamenes tur å ta saken i egne hender og organisere seg på en måte som samler, mer enn splitter. Sjøsamene må snart forholde seg til det samepolitiske landskapet på realistisk vis, og ikke alliere seg med grupper, organisasjoner og partier som ser seg tjent med fortsatt sterke konflikter innad i det samiske samfunnet.

Politisk innflytelse og makt kommer ikke til den som ber om den, men til den som tar makten i egne hender.

Andre relevante poster:

1. Absolutt all makt til parlamentet?

Man skulle tro at den etniske panikken har festet et ordentlig nakketak i deler av befolkningen når norske borgere maler fram samiske skoler og barnehager som utslag av norsk apartheid-politikk. Det nyinnmeldte medlemmet av Arbeiderpartiet, Olav Gunnar Ballo, presenterer i dagens Dagbladet nok et godt eksempel på at han fortsatt har sitt politiske blikk stivt festet på de ytterste ekstremiteter i den samepolitiske debatten.

I kronikken «Gener i Oslo og Finnmark»  forsøker Ballo å etablere en parallell mellom omstridte og etnisk segregerte skoler i hovedstaten, og samiske skoler og barnehager i Finnmark.

Rene samiske barnehager er vanlige i Finnmark, og det er ikke nok å ha én høyskole i fylket, det måtte også etableres en egen samisk høyskole i Kautokeino. Også de videregående skolene i Karasjok og Kautokeino har etnisk baserte særordninger.

Ja, i Norge har vi samiske barnehager og skoler. I tillegg har vi franske barnehager og skoler, tyske barnehager og skoler, russisk skole og flere andre internasjonale og livssynsbaserte skoletilbud. Hvilke etniske særfordeler samer har i forhold til andre som ønsker et annet skole- og utdanningsinnhold enn det som tilbys i den offentlige norske skolen, er fremdeles uklart. Alle samiske barnehager og skoler er nemlig åpne for enhver som er villig til å gjennomgå et samisk og samiskspråklig opplæringstilbud. Ingen av disse skolene deler inn sine elever etter etnisitet, men etter språk- og skolefaglig tilbud og ferdigheter. Norske eller pakistanske barn som behersker eller ønsker å lære samisk, kan selvsagt gå på en samisk skole. Som samiske barn kan gå på den tyske skole.

Et av Ballos hovedpoeng er at;

(det etnisk baserte) Sametinget nå kan fatte beslutninger som har konsekvenser for hele befolkningen, mens bare drøye ti prosent av befolkningen i fylket har stemmerett til dette organet.

Ja, Sametinget etnisk basert. Det er selve poenget med tinget, og derav navnet Sametinget. Et urfolksparlament som i enhver sak kan overprøves av norske myndigheter. Større konsekvenser enn som så har altså ikke vedtak i Sametinget, verken for samer eller andre. Et parlament som ble opprettet nettopp for å gi samene en samlet stemme i et land og et demokrati de deler med nordmenn – men hvor de for all framtid er dømt til å være i mindretall i.

Jeg skal ikke gå nærmere inn på Ballos argumentasjon mot Finnmarksloven og hans generelle angrep på den samepolitikken han (nok en gang) stempler som rasistisk. Bare minne om at støttespillerne til den tidligere SVer, og nå sosialdemokrat, Olav Gunnar Ballo politisk hører hjemme blant Fremskrittspartiets aller ivrigste koryféer og blant de mest ekstreme talsmenn i Organisasjonen for Etnisk og Demokratisk Likeverd (EDL).

Ballo konkluderer allerede i kronikken om at han og hans meningsfeller ofte møtes med påstander om rasisme.

Ytringer i en debatt skal være saklige og ikke inneholde nedlatende personkarakteristikker. Men i debatten om samiske rettigheter i Finnmark er det en tendens til at ethvert argument mot disse rettighetene, uansett innhold, karakteriseres som rasistiske.

Jeg skal ikke anklage Ballo for å være rasist, men la hans ord og resonnementer tale for seg selv. Olav Gunnar Ballo er derimot en demagog og propagandist, som blander likt og ulikt i en uskjønn politisk røre, og trekker usmakelige paralleller fra norsk politikk overfor nasjonens urfolk til internasjonal raseskillepolitikk. Å skyve samiske barnehage- og skolebarn foran seg med påstander om raseskille er først og fremst en klar og tydelig dokumentasjon på Ballos egentlige politiske prosjekt.

Andre relevante poster:

1. Olav Gunnar Ballos samiske konspirasjoner. Revisited.
2. Den samiske barnehagen i åndenød
3. Den samiske fare (kronikk-versjonen)

Norske Samers Riksforbund (NSR) vil gjerne vite om sametingspresident Egil Olli og Arbeiderpartiet har flertall i Sametinget. Det er aktualisert etter at den parlamentariske plattformen for det sittende sametingsrådet er blitt politisk ustabil.

Hva skulle hensikten med et generelt spørsmål om presidentens tillit tjene? En parlamentarisk forsamling opererer etter prinsippet om at sittende president og sametingsråd har forsamlingens tillit helt til de ikke har det lenger. Olli har selvsagt anledning til å søke akkurat det parlamentariske flertallet han selv ønsker, fra sak til sak. Det er i en slik sammenheng opposisjonen har anledning til å felle et sittende sametingsråd, dersom man mener det er hensiktsmessig.

Hva er alternativet?

Mer interessant enn om Egil Olli har flertall eller ikke – og hvem det består av – er spørsmålet om hva alternativet til sittende president og sametingsråd er? Så langt er det ingenting som tyder på at det finnes et flertall for en annen samepolitikk enn den som i dag føres av Sametingets flertall. Spillet om taburettene på Sametinget har bare interesse for de som faktisk sitter på taburettene – eller de som svært gjerne skulle ønske de gjorde det.

Den politiske realiteten er at ethvert politisk prosjekt på Sametinget i dag er avhengig av egenrådige enmannsgrupper. Enmannsgruppene har i lang tid vist en fascinerende interesse for sine egne økonomiske ordninger, enkeltsaker og særinteresser,  framfor hensynet til politisk helhet på vegne av de velgerne de til syvende og sist representerer.

Jeg ville sette pris på om partiene på Sametinget i større grad konsentrerte seg om innholdet i politikken, framfor det politiske spillet i korridorene i Karasjok.

Selv om jeg har kritisert Egil Olli sterkt for enkelte deler av presidentgjerningen, er det for meg og andre velgere ikke et helt uvesentlig poeng at nettopp Egil Olli og Arbeiderpartiet i størst grad fikk velgernes tillit blant partiene på Sametinget i siste valg. Det er ikke unaturlig om de kommende politiske forhandlinger tar utgangspunkt i nettopp dette enkle faktum.

Andre relevante poster:

1. Helomvending – for hvem?
2. Den parlamentariske tilliten
3. Muldvarpjakt og politisk bløffmakeri i Sametinget

De siste ukers mange debatter om samiske rettigheter, språk og samer generelt har virvlet opp mye god, gammel rasisme, historiske myter, ville påstander og både mer og mindre reflekterte tanker og kritiske spørsmål om norsk same- og urfolkspolitikk – og samene liv og samfunn spesielt.

En generell trend er at alt fra samisk hold tolkes i absolutt aller verst tenkelige mening. Organisasjonen for Demokrati og Etnisk Likeverd har gjort en slik holdning til alt samisk og norsk samepolitikk til sin misjon. En viktig inspirator til denne artikkelserien er reaksjonene i på artikkelen Følelsen av å være hatet…». Det inspirerte meg til artikkel-serien : alt du vil vite om samer (men ikke tør spørre om).

Så kom med dem da: alle spørsmål du har om samer, samiske forhold, samiske rettigheter, urfolkspolitikk, norsk samepolitikk, samisk kultur og samfunnsliv, samisk språk, Finnmarksloven, ILO-konvensjon nr. 169 (Om urfolk og stammefolk i selvstendige stater). Spør meg om alt du lurer på, men ikke har våget å spørre om.

Legg igjen spørsmål, kommentarer eller forespørsler i kommentarfeltet, så skal jeg svare på dem etter beste evne. Der jeg ikke vet svaret selv, lover jeg å finne svar og gi deg en referanse/lenke på hvor jeg har hentet svaret/svarene.

Nå er det helt opp til deg. Jeg venter…

—

Generelle og sterke ytringer om misnøye med alt samisk – og rasistiske innlegg – blir slettet uten nærmere begrunnelse og seremoni. 

Andre relevante poster:

1. Samiske læremidler ikke tilpasset læreplanen
2. Ord strekker ikke til
3. Penger lukter ikke. Ikke så veldig.

En venn skrev i går kveld etter Debatten på NRK1 på sin Facebook-profil: «Drita lei samehat.» Fordi denne vennen er en ressurssterk, kompetent og tydelig samfunnsaktør var utsagnet litt uvanlig. Til ham å være. Det fikk meg til å stoppe opp og tenke. På hat. Denne vissheten om at mange der ute misliker noen av oss så sterkt, ikke for det vi  gjør og det vi sier, men for hvem vi er. Vi er samer.

Vi har lagt bak oss uker med intens debatt om samisk språk i Tromsø og Bodø preget av rasisme og hets i nettdebattene, direkte trusler og hets mot samer via telefon og på åpen gate. Denne uka serverte NRKs Brennpunkt den merkelige dokumentaren «Førsteretten» og det hele ble altså avsluttet med NRKs Debatten i går: hvorfor skal  samene ha  særrettigheter? Hva om vi ikke var først? Hvorfor vil de ikke genforskes på? Hvorfor krangler og krever de så mye hele tiden? Kan de ikke bare reise tilbake dit de kom fra dersom de er så misfornøyd?

Jeg har involvert meg sterkt i ordskiftet om samiske saker de siste ukene, og derfor ikke tenkt så mye på det følelsesmessige aspektet. Men i går stoppet jeg altså opp og leste: «Drita lei samehat.» Og like etter ringte en annen god venn, en samfunnsaktør, ressurssterk og absolutt klar og sterk i alle sammenhenger. Vi diskuterte gårdagens Debatten; politikk, retorikk og gjorde forsøk på en slags oppsummerende analyse fra de siste ukers saker og debatter.

Helt umerkelig sank stemmeleiene og ganske plutselig ble vi overrumplet av å være slitne, der vi satt i hver vår ende av telefonsamtalen. Vi ble stille. Så fortalte han om den gangen han som liten samegutt leste Donald Duck. Donald og gutta var på reise og bedrev skallemåling av primitive urfolk i et fremmed land. Min venn var Donald-fan. Helt til han senere fikk se et falmet, gammelt svart-hvitt fotografi av sin, da unge, oldemor. Hun satt på en stol og rundt henne stod norske rasebiologer og undersøkte og målte hodeskallen hennes på begynnelsen 1900-tallet. Da han for første gang oppdaget at han ikke var en av Donald og gutta. Han var en av de andre. De primitive.

Den følelsen er det jeg snakker om. Dette grunnleggende hatet som møter mange samer i debattfelt, på gatene og i mediene. Denne opplevelsen av at når jeg vil sikre at mine barn får lære seg samisk og vokse opp i en samisk kultur og i et samisk samfunn, så er det «særrettigheter» og «forskjellsbehandling på etnisk grunnlag». Men gir jeg slipp på alt og lar meg og familien assimilere fullstendig så er det «likebehandling». Først når jeg  begår kulturelt og etnisk selvmord, så er jeg god nok. Kanskje.

Men det er allikevel noe ved oss. Noe annerledes, noe feil. Det er den følelsen jeg snakker om. Følelsen av å være hatet for den du er født som eller oppvokst som. Man trenger ikke værer hatet av alle for å føle den. Den følelsen. Den gjør noe med deg.

Andre relevante poster:

1. Betalt blogging – kan det være noe?
2. 57 % nerd. Jeg? Må være feil.
3. Bør jeg rydde pulten min? Eller la det være?