Finnmark Dagblad hadde i går et oppslag der om det norske arbeidet med den nordiske samekonvensjonen. Sametingspresident Egil Olli har tidligere karakterisert regjeringens arbeid i den senere tid som et svik og en krigserklæring mot Sametinget. Han har hevdet at regjeringen har foretatt en helomvending i sitt konvensjonsarbeid – noe som også var poenget i avisens framstilling.

Men så framkommer det i saken at det nå har vært nye samtaler mellom sametingspresidenten og statsråd Rigmor Åserud, og nå uttaler Olli:

Jeg trodde vi var enige, men slik var det ikke. Jeg har allerede sagt nok i denne saken. Nå er vi nødt til å se framover.

Den viktigste setningen i dette utsagnet var kanskje den i midten? I alle fall – det er ikke godt å se hvem som har helomvendt.

Sametingsrepresentant Skjalg Jensen (Ap) har benyttet sin iPhone for å rapportere fra Sametingets og parlamentets plenumssal denne uka.

Det er interessant å se at Jensen nå legger andre vurderinger til grunn når det gjelder sametingsrepresentantenes bruk av sosiale medier under møtene, enn tilfellet var i februar. Da brukte Jensen den samiske avisen Ságat til å hudflette opposisjonens leder Aili Keskitalo for samme aktivitet:

Han har sin sitteplass bak NSRs gruppeleder i Sametinget, Aili Keskitalo, og har fritt utsyn til hennes bruk av datamaskinen under plenumssamlingen. Og han er ikke imponert. – Det er rett og slett respektløst. Hun er på Facebook og Twitter hele tiden. Hun presser grensene for hva som er passende. Vi sitter i viktige forhandlinger, og da bør man følge med. Ved at hun gjør dette virker hun fullstendig uinteressert i det som kommer fra talerstolen. Tenk om alle 39 representantene gjorde det samme.

Ja, tenk det du. Jensen derimot, gjør det med mobiltelefonen.

Arbeiderpartiets sametingsgruppe ønsker å halvere Sametingets støtte til opposisjonspartiet NSR, fra 2,6 millioner kroner til 1,3 millioner. Parlamentarisk leder i Ap, Willy Ørnebakk, mener NSR i årevis har mottatt støtte som er urimelig i forhold til andre partier.

NSR har mottatt denne støtten helt siden Sametinget ble etablert i 1989 og det er de selv som har utformet kriteriene for å oppnå tilskuddet.

Arbeiderpartiet er slett ikke, om noen skulle tro det, ukjent med tilskuddsordninger skreddersydd for sine egne, så som pressestøtten. Men nå er det altså opposisjonspartiet Norske Samers Riksforbund som skal tøyles. I rettferdighetens navn.

Javel, like regler for alle? I så fall ville det være høyst rimelig om Ap og andre norske partiene som stiller til valg i Sametinget tilgjeneliggjorde sine partiregnskap, slik at vi alle kan få regne ut hvor store bidrag de samepolitiske gruppene samlet får, direkte og indirekte, fra sine moderparti:

For dere vil vel ikke ha oss til å tro at bidraget fra Arbeiderpartiet sentralt til sametingsgruppa og samepolitisk arbeid generelt beløper seg null og niks:

• i valgkampmateriell og innsats
• i kurs og opplæring
• i organisasjonsstøtte/lokallagsstøtte
• i møtevirksomhet i regi av moderparti
• i reklame og informasjonsarbeid

For å nevne noe. I rettferdighetens navn? Arbeiderpartiet gikk til valg på mer åpenhet, så vi venter i spenning.

Mer info
Mer om finansiering av den norske politiske partiene finner du på www.partifinansiering.no og mer på Statistisk Sentralbyrå.

Arbeiderpartiets sametingsgruppe har startet jakten på det flere i partigruppa og i Sametingsrådet omtaler som “muldvarp” i den politiske gruppa. NRK Sámi radio har fått tilgang på partiets e-postkorrespondanse som beskriver aktørene og jakten på “muldvarpen” i partigruppa.

Ideen om en “muldvarp” oppstod etter 12. mai da det ble avslørt i avisa Ságat at sametingspresident Egil Olli hadde hemmeligholdt kritikk av Likestillingsombudet, både for allmennheten og egen partigruppe. I artikkelen framkom det henvisninger til hemmelige kilder i Arbeiderpartiet.

Det hele har altså nå endt i offentlig skittentøysvask i partigruppa og en svært umusikalsk jakt på kilden(e) til Ságats opprinnelige avsløring av Ollis hemmelighold. Kilden(e) omtales altså som “muldvarp(er)” av sentrale tillitsvalgte i partigruppa. Sametingsråd Vibeke Larsen oppsummerer situasjonen overfor til sine egne partikamerater slik:

Den eneste aktiviteten jeg kan spore fra partigruppa, eller rettere sagt enkeltindivid i gruppa, er å stille seg til disposisjon som anonym kilde til Sagat-oppslag.

Jeg kan forstå at en (hvilken som helst) partigruppe ønsker en best mulig intern justis. Men muldvarpjakt og utdeling av slike negative personkarakteristikker hører ingen steder hjemme i et parlamentarisk system. Enhver folkevalgt i Sametinget er først og fremst ombudsmann for velgerne i sin valgkrets, bare dernest for det partiprogram man er valgt inn på. Det er ikke gitt andre folkevalgte eller partigrupper myndighet til kildejakt, muldvarpjakt eller karakterdrap på politiske kollegaer. Som et apropos: det svenske “meddelarskyddet” ville gjort muldvarpjakten ulovlig og straffbar for de involverte, dersom den hadde skjedd i det svenske Sametinget.

Konflikten har dessuten sitt opphav i en legitim politisk sak om likestilling, der sametingspresident Egil Olli beviselig har underslått kritikk fra Likestillingsombudet for velgere og egne partikamerater. Det er med andre ord høyst uklart hvem av partene som faktisk bløffer og undergraver hvem.

Den som anklager andre for sviktende moral, bør for syns skyld ha moral og samvittighet ren som nyfallen flass. Men så har altså både sametingspresident Egil Olli og sametingsråd Marianne Balto erfaring fra politisk bløffmakeri og undergraving, fra tiden da Stoltenberg II-regjeringen ble etablert i 2005.

Dagens sametingsråd er langt på vei politisk isolert, som omtalt tidligere her på bloggen, blant annet som følge av den politiske fadesen i 2005 og en lang rekke konfrontasjoner internt i partiet siden da. Med et slikt bakteppe framstår den pågående “muldvarp-jakten” like desperat som upassende.

En samisk musiker som jeg alltid har hatt et spesielt øre til, er Wimme. Her er et lydkutt fra Womex 2009, World Music Expo. En gledelig melding er at Wimme er første bekreftede artist til årets Riddu Riđđu:

For de av dere som ikke kjenner Wimmes eiendommelige musikk og stemmebruk, så finnes noe av musikken på Wimmes Myspace site.

I forrige uke avholdt Sametinget en av sine fire årlige plenumssamlinger. Blant annet ble det en mediesak og en sak her på bloggen rundt NSR-leder Aili Keskitalo og andre NSR-representanters bruk av sosiale medier under møtet. Nettaviser, saksdokumenter og Sametingets egne nettsider får vi anta er innen det akseptable?

Twitter og respekt

Sametingsrepresentant Skjalg Jensen fra Arbeiderpartiet kritiserer tidligere sametingspresident Aili Keskitalo fra NSR for å ha kontakt med folkevalgte og velgere via Twitter og Facebook under Sametingets møter. Til avisa Ságat tordner han:

Det er rett og slett respektløst. Hun er på Facebook og Twitter hele tiden. Hun presser grensene for hva som er passende. Vi sitter i viktige forhandlinger, og da bør man følge med. Ved at hun gjør dette virker hun fullstendig uinteressert i det som kommer fra talerstolen. Tenk om alle 39 representantene gjorde det samme.

Tenke seg. At alle sametingsrepresentanter skulle åpnet for reell dialog og samtaler med ressurser utenfor sin egen navles omkrets og faktisk snakket direkte med fagfolk og velgere. Eller i Ailis og mitt tilfelle: potensielle velgere. Nei, slikt kan vi naturligvis ikke ha det. Da er det bedre at vi lukker politikken inne i partiene, komitéene og parlamentene og overlater det til folk som har greie på sakene. Som Skjalg Jensen.

Den ferske sametingsrepresentanten Skjalg Jensen (Ap) fra Kvalsund/Hammerfest har på den korte tiden siden sametingsvalget høsten 2009 klart å markere seg som en slags Arbeiderpartiets svar på nå avdøde FrPs Jon Alvheim. I tillegg til sitt brennende og sterke engasjement i helse- og sosialpolitikk, var Alvheim også kjent for sine regelmessige overreaksjoner, hvor han med sterkt patos “tok fullstendig avstand fra” saker han ikke var enig i.

Vi som har fulgt Jensens retoriske form siden september 2009 synes han nå står i fare for tangere Alvheim i pompøs og innholdsløs kritikk. Det kler folkevalgte spesielt dårlig.

Aili Keskitalos praksis via Twitter og hennes egen og lesverdige blogg viser en politiker med ønske om å kommunisere. Hun er en av få samiske folkevalgte som har fortsatt å blogge ETTER sametingsvalget, og viser en genuin vilje til å kommunisere med velgere og verden rundt seg. Det kan man karakterisere på mange vis, men å kalle det respektløst er tåpelig.

Sametingets plenumsmøte denne uka ble et nytt studie i selvpålagt politisk avmakt. Møtet endte raskt som slike debatter ofte gjør: i en utmattende polemisk øvelse mellom Sametingsrådet og representanter for opposisjonen om politiske og byråkratiske saksbehandlingsregler og -rutiner og organisering av arbeidet for de folkevalgte.

Min gjennomgang av tingets sakslister for de senere år viser at ingen tema diskuteres oftere enn parlamentets organisering, økonomi og de folkevalgtes godtgjørelser og lønninger.

Samepolitisk universal-løsning

Vi så det allerede på onsdagens seminar om samisk språk: foredragsholderne Lars Magne Andreassen (Árran) og Jane Juuso (Isak Saba senter) sa innledningsvis mye viktig og interessant om samisk språk. Men når alt kom til alt konkluderte de begge dessverre velkjent: mer tilskudd og penger fra Sametinget til ulike prosjekter i språksentrenes regi slik at flere ansatte kan engasjeres og flere prosjekter kan igangsettes.

Universal-løsningene på enhver samepolitisk utfordring synes å være:

• tilskudds- eller støtteordninger (ny eller økning)
• institusjonsbygging
• endre Sametingets organisering (administrativ/politisk)
• anklager/ønsker overfor norske myndigheter

Sametinget vedtok også at parlamentets fem heltidsengasjerte folkevalgte ikke lenger skal inngå i plenumsforsamlingen eller i komitéene. De skal erstattes av vararepresentanter, og dette skal medføre et klarere og tydligere politisk ansvar, og styrke uavhengighetene mellom Sametingsrådet og plenum/komiteene. Altså økt grad av parlamentarisme. Opposisjonen (NSR, Flyttsamelista og FrP) var imot og mente ordningen var for kostbar (minst 1,2 mill. per år) og udemokratisk. Sametingsrådet hevder endringene vil styrke arbeidet med de samiske sakene og således er verdt pengene.

Rituelle politiske øvelser

Det har etterhvert blitt en regel at viktige samepolitiske spørsmål til reduseres til spørsmål om samisk institusjonsbygging, politisk og administrativ organisering og nye og økte tilskuddsordninger. 24. mai 2004 innførte Sametinget dagens komitéordning for å styrke det politiske arbeidet til de folkevalgte. Ett av resultatene var et dramatisk fall i antall artikler og saker i norske og samiske medier om nettopp samepolitikk og Sametinget.

Sametingets plenumssamlinger var (før komitéene) et åpent politisk verksted, der den faktiske politiske kampen mellom partiene skjedde på talerstolen og for åpen mikrofon. I dag framstår debattene i Sametinget som rituelle politiske øvelser, der de ulike posisjonene markerer seg overfor et ikke-eksisterende publikum og et fraværende pressekorps.

Manglende debatt

For selv om komitémøtene også er og har vært åpne, medførte omorganiseringen en merkbar redusert medie- og publikumsinteresse. Resultatet er at velgerne har mindre mulighet til å følge de samepolitiske debattene og beslutningsprosessene – og dermed redusert mulighet for påvirkning.

Samtidig har ingen av de samiske mediene lagt spesielt godt til rette for en folkelig samepolitisk debatt. NRK Sami radio har i perioden også lagt ned sine nettbaserte debattforum, og bare avisen Ságat ser ut til å verdsette publikum og velgernes meninger (på papir). Vi snakker i beste fall om en svært oppdelt og begrenset samisk offentlighet.

Dårlige politiske løsninger

Samepolitikkens viktigste utfordring er mangel på de gode, politiske idéene og løsningene. Partiene er små og lukkede arenaer, komitéene er i praksis lukkede arenáer, Sametingsrådet er lukket i sine drøftinger og sin saksbehandling – og Sametingets plenum er i praksis en arena for debatt over beslutninger som allerede er fattet.

I dette nokså lukkede, politiske kretsløpet vet alle, at skal man nå fram med sine forslag må de kretse rundt 1) tilskudds- og støtteordninger, 2) nye samiske institusjoner, 3) Sametingets organisering/finansiering og 4) anklager/ønsker rettet mot norske myndigheter. I et politisk miljø som ikke er åpent for avbrytelser, innsigelser og alternative forslag fra det samfunnet det er ment å betjene, framstår de dårligste idéer som bedre enn ingen idéer.

Kamp om honningkrukka

Utad fortoner denne utviklingen seg som en kamp om hvilke folkevalgte og miljøer som skal få adgang til honningkrukka (pdf). For det er altså et faktum at mens samefolkets innflytelse begrenses, vokser antall folkevalgte, byråkrater og samiske institusjonsarbeidere rundt i lokalsamfunnene som lever alminnelig godt av Sametingets ordninger. De folkevalgtes engasjement for egne godtgjørelser og honorarer er lagt merke til.

I mediene har de samepolitiske sakene paradoksalt nok utviklet seg i retning av hvordan det var før, og rett etter, Sametingets opprettelse: tilfeldige, konfliktorienterte og med klare fronter mellom samer og nordmenn (etnisk). Manglende åpenhet og mulighet for påvirkning i samepolitikken har redusert medienes interesse for og prioritering av samepolitikk – og har gjort frontene hardere. For det man ikke forstår, frykter man.

Et system i krise

Sametingets visepresident Laila Susanne Vars foreslo denne uka å opprette samiske språksentre i Indre Finnmark fordi hun mener å konstatere en negativ språkutvikling blant annet i Karasjok og Kautokeino. Kanskje er det riktig observert. I alle fall er det en viktig sak.

Men Karasjok er da vitterlig det samiske lokalsamfunnet i Norge med de fleste og de største samiske institusjonene: forlaget Davvi Girjji, De samiske samlinger, Sametinget og NRK Sámi radio. Kommunen har samiskspråklige barnehager, samiskpråklige barne- og ungdomsskoler og er vertskommune for en av landets to samiske videregående skoler, flere ulike samiske helseinstitusjoner og to samiske bibliotek. For å nevne noe.

Å foreslå etablering av et språksenter med 1-3 ansatte i Karasjok for å styrke språksituasjonen i Karasjok, framstår i en slik sammenheng først og fremst som et uttrykk for akutt politisk avmakt og mangel på idéer. Og på et samepolitisk system i krise.

—

Artikkelen ble publisert som kronikk i Finnmarken og Finnmark Dagblad mandag 1. mars 2010.

Språkarbeider Jane Juuso fra Isak Saba senter lanserte i dag idéen om etablering av et felles samisk språkverktøy på Sametingets språkseminar (pdf). Hun etterlyste mer handling og mindre byråkrati rundt samisk språk. Ett av spørsmålene hun stilte var: er det blitt slik at vi har bare har samiskspråklige miljøer der vi er villige til å betale folk for å snakke samisk? Har samisk blitt et betalt språk for samiske byråkrater?

Microbetaling (en. Wikipedia: micropayment) er i skuddet i mediebransjen, der man diskuterer hvordan man skal få journalistikken til å betale seg. Kanskje har vi kommet dithen at vi må begynne å snakke om hva som fungerer best som betalingsmodeller for bruk av samisk også? Kanskje vi skal betale samisktalende per samiske ord? Da kunne kanskje de fullt ut tospråkelig til og med leve av sin språkkompetanse.

Jeg lanserte idéen om et åpent og fellesnordisk språkforvaltningssystem høsten 2008, noe i retning av det Jane Juuso etterlyser i februar 2010. Fremskrittene innen samisk språkutvikling skjer med andre ord ikke med lysets hastighet. Men jeg tror fremdeles på et “dugnadsbasert” system, der alle samiske institusjoner fritt deler språkkompetansen med alle andre som deltar i prosjektet. Jeg tror tilstrekkelig mange ønsker å bruke samisk, både enkeltpersoner og institusjoner, men det er dessverre ikke enkelt nok.

Mange samer har en tendens til å gjøre bruk av samisk til et moralsk spørsmål: du bør snakke samisk av hensyn til din bakgrunn, dine barn og din kultur! Jeg tror imidlertid valg av språk er mye et praktisk spørsmål for de fleste av oss – vi velger det som er praktisk og enkelt for oss. Det handler tross alt om kommunikasjon. Vi må med andre ord gjøre det enklere å snakke og bruke samisk og enklere å lære.

Visepresident Laila Susanne Vars gjorde et betydelig poeng av Juusos mange poenger og mente norske myndigheter hadde noe å lære av hennes  tanker om språk. Men det har jaggu Vars og Sametinget også. Mens språkmedarbeidere etterlyser verktøy, sitter de samiske folkevalgte med hendene i fanget og overlater til den samiske grasrota og norske myndigheter å drive den samiske språkpolitikken i praksis.

Sametinget valgte selv å legge ned sitt eget Samisk språkråd, kanskje det viktigste ombudet for samisk språk de siste 25 årene. Siden da har i praksis det samiske språkutviklingsarbeidet stagnert. Jeg tror kanskje ikke flere “råd” nødvendigvis er veien å gå. Men jeg tror kanskje det er litt vel defensivt å be norske myndigheter om å ta samiskspråklige initiativ Sametinget selv ikke er villig til å ta.

Mer lesestoff i saken:

• Dugnad for samisk IV
• Dugnad for samisk III
• Dugnad for samisk II
• Dugnad for samisk

Det samiske nyhetsorganet Ságat rapporterer at stortingsrepresentant Jan-Henrik Fredriksen (FrP) har uttalt at han slett ikke har så sterke samiske følelser. Like fullt står Fredriksen registrert i samemanntallet, hvor han i fullt alvor har underskrevet på at han “oppfatter seg som same“.

Førsteamanuensis Ánde Somby ved juridisk fakultet ved Universitetet i Tromsø og NSR-leder Aili Keskitalo raser mot stortingsrepresentanten, som Somby mener har forbrutt seg mot sameloven. På vegne av alle oss (krenkede?) samene  i denne sak, oppklarer Somby:

Lover er ikke et buffetbord, der vi plukker ut de lover man liker, og så kan unnlate å følge de lovene man ikke liker.

Og han har jo rett. Vi kan jo ikke bare velge hvilke lover vi skal følge. Men vi kan derimot velge hvilke påståtte lovbrudd vi anser som så alvorlige at vi velger å snakke om dem i avisa. Selv ville jeg valgt å kritisere Karasjok kommune for å ha brutt norsk og internasjonale lover knyttet til menneskerettighetene gjennom å ha tillatt systematisk mobbing av barn gjennom mange år. Eller norske myndigheters og Sametingets brudd på nasjonale og internasjonale lover om barns rett til opplæring. For å nevne noen utvalgte og aktuelle.

Spørsmål knyttet til samiske identitet er kompliserte og sammensatte, og ikke så rent sjelden fornekter samer sin egen bakgrunn. Så er antakelig også tilfellet for mange FrPs tillitsvalgte av samisk ætt. Århundrer med hard fornorskningspolitikk har gjort det med oss. Da kan det være på sin plass å minne om NSR-leder Keskitalo egne ord i forbindelse med arbeidet rundt samiske rettigheter:

Rettigheter kan også føre til økt samisk identitet. Utvalgets (samerettsutvalget. red.anm) arbeid er verdifullt for de mange som ikke vedkjenner seg sine samiske røtter. Husk at det er mange måter å være same på. Det er samer i byene og det er samer som ikke kan samisk.

I motsetning til Ságat og Somby har jeg aldri mistenkt Fredriksens samiske identitet for å være noe i nærheten av Sombys egen. Men på den andre siden reflekterer jeg lite om andre menneskers innerste tanker om seg selv. Det er deres sak. Mitt syn er dette: dersom man oppfyller det objektivet kravet for å stå i manntallet og man har et så sterkt ønske om å delta og påvirke det samiske samfunnet at man registrerer seg i samemanntallet og deltar i sametingsvalg (Sametinget), så anser jeg alle krav som oppfyllt.

Fredriksen og jeg står milevis fra hverandre i enhver politisk sammenheng. Men det er faktisk helt lovlig og helt legitimt å representerer et parti og et syn som innebærer nedleggelse av Sametinget. Det er ikke ens politiske syn og oppfatninger som utgjør ens etniske identitet. Og som Sametinget selv orienterer  på sine nettsider for ungdom:

Forutsetninger for en demokratisk styreform, er retten til fritt å kunne 1) motta informasjon, 2) danne seg en mening, 3) være medlem av politiske partier eller interesseorganisasjoner, 4) gi uttrykk for sine meninger offentlig og 5) delta i frie valg.

Somby og Keskitalo krever Fredriksens demokratiske rettigheter til valg innskrenket som følge av hans meninger og utsagn om seg selv. I denne saken er det ikke først og fremst Fredriksen selvbilde jeg finner merkelig.

Oppdatert 22.februar 2010:

NRK klarer kunstykket å omtale saken med tittelen “Løy seg inn i samemanntallet“. Imponerende. Østbloggen (Finnmarken) har også kommentert saken.

—

For ordens skyld: Jeg har tidligere arbeidet som kommunikasjonsansvarlig i Sametinget og har skrevet tekstene om demokrati og makt på www.diggi.no.