Jeg setter dagsorden. Jeg bestemmer hva du skal snakke om. Meg er gitt all makt. Og det aksepterer du. Det er ikke min feil.

For snart 20 år siden lot jeg meg fascinere av at den samiske offentligheten ble dominert og styrt av journalistene og redaktørene. Og lite har endret seg på disse årene. Fremdeles er det bladsmørerne som styrer ordet i Sápmi.

I samisk kultur er det vanlig å tie når man er uenig. Altså; den som tier, samtykker ikke! Men på den andre siden; den som samtykker holder som regel også kjeft. Og slikt blir det naturligvis ikke mye offentlig debatt av. Med unntak av noen ufarlige saker og tema som hvor vi stort sett er enige – og hvor vår kritikk stort sett rammer folk og myndigheter utenfor det samiske samfunnet. I saker hvor vi er uenige derimot, holder vi mye kjeft. Offentlig.

Det er ikke lenge siden samiske akademikere kritiserte NRK Sámi radio for å være for kritiske. Med andre ord: ikke skal journalistikken være for kritisk og ikke skal vi debattere de vanskelige sakene heller. De samiske mediene har i mange tiår enveiskommunisert med sine lyttere. Alt i alt har dette ført til at vi i dag har en offentlig samtale med mye hvisking i krokene, internt i partiene og innestengt på møterommene. Vi har en semi-offentlig samtale som aldri løftes helt ut til de den angår: samene. De samiske enveismediene har ufortjent fått monopol på å definere hva vi skal snakke om.

Da jeg startet denne spalten i Ságat hadde jeg derfor ingen illusjoner om et stort folkelig engasjement eller offentlig debatt. Men jeg hadde forventet at noen flere tok kontakt med meg enn hva tilfellet har vært. Jeg forventet at noen forsøkte å selge inn en hjertesak, et tema eller en argumentasjonsrekke. Jeg hadde forventet at i alle fall folkevalgte ville ta en telefon.

Men i løpet av trekvart år som kommentator i Ságat har jeg altså ikke mottatt en eneste direkte henvendelse. Jeg synes det er rart at folk som lever av sine politiske meninger ikke forsøker å overbevise meg. Hvorfor føler ikke flere et behov for å føre en offentlig samtale om politikk som velgerne kan følge med på – og kanskje til og med delta i? Kan det være fordi en offentlig debatt om politikk allikevel ikke er så viktig – fordi alle beslutninger til syvende og sist gjøres i rom og på arenaer der folk flest allikevel ikke har innflytelse?

Mange sitter pent på stolen og venter på at journalisten skal ringe og invitere dem inn i samtalen. Men denne makten bør ikke jeg eller andre journalister få ha alene. Nå vil jeg gjerne dele den med deg, enten du er folkevalgt eller ikke. Nå vil jeg høre dine meninger. Er du misfornøyd med medias fokus? Hva har sa du gjort til å endre medienes oppmerksomhet? Eller sitter du og venter på invitasjon fra de samme journalistene du kritiserer?

Hvilke saker synes fortjener mer oppmerksomhet og mer debatt? Noe jeg bør holde munn om? Hva diskuteres for lite? For mye? Dersom du du skriver kommentarene i kommentarfeltet her, kan du samtidig se alle de andre som også mener noe om saken.

Du er nå nok en gang invitert inn i den offentlige samtalen. Hvorfor finner du deg i det?

Ingen andre relevante poster.

Sametingspresidenten er ustø i engelsk, og noen mente derfor at han burde holde seg hjemme mens FN avholdt sitt urfolksforum i USA. Jeg er ikke en av dem.

Det samiske samfunnet har mange utfordringer og behov, fra de helt store til de helt små og ubetydelige. Men aldri kan jeg huske at «bedre engelskkunnskaper blant folkevalgte» noen gang er nevnt som et problem som bør løses. Av Sametinget.

Sametingsrepresentant og tidligere rådsmedlem Johan Mikkel Sara mente sametingspresident Egil Ollis manglende engelskkunnskaper i seg selv var en grunn til at han burde holdt seg hjemme i Karasjok og ikke reist til New York og FNs urfolksforum. Sara uttalte til den samiske statskanalen NRK Sami radio:

Hvis man ikke skjønner språket, da er det ikke noe hensikt å delta på slike møter.

Sara mener altså at veldig gode engelskkunnskaper er nødvendig for å skjønne noe av det som foregår. Som leseren kanskje forstår allerede, så mener naturligvis Sara at han selv er i besittelse av «veldig gode engelskkunnskaper». Det var naturligvis derfor han reiste i skytteltrafikk mellom Oslo og det amerikanske kontinentet i den perioden han selv var medlem av Sametingsrådet.

Nå er det ikke første gang Sara har stilt krav til språkkunnskaper hos sine medrepresentanter på Sametinget. Senest i fjor høst krevde Sara at representanter som ikke kunne samisk burde sendes hjem etter endt fire års valgperiode.

I svært manges øyne er språket den viktigste kulturelle markøren, ikke minst for en minoritet og for et urfolk. Vårt felles språk er den kommunikasjonskanalen hvor vi utveksler våre felles verdier, vår kultur og vår historie med minst mulig sjanse for misforståelser. Et felles språk har et iboende signal om aksept: «du snakker vårt språk, du er en av oss.»

For den som ikke behersker kommunikasjonskodene for det fellesskap man ønsker å være en del av, er utfordringene større. Gamle, grinete menn som Sara (og meg selv) har en lei tendens til å gjøre disse kommunikasjons- og kultur-greiene i overkant enkle for oss selv. Det er greiest slik. For når vi dikterer regelverket og kompetansekravene slik at vi selv fyller dem best, blir det selvsagt vanskelig for andre å nå opp. Da er det nemlig vi som er kongene på haugen. Det er selvsagt et spørsmål om makt. Føst og fremst.

Visst er vi opptatt av språket. Kulturen. Jøss. Men først og fremst er vi opptatt av at alt skal være slik vi selv mener er best. I den prosessen bruker vi ethvert virkemiddel som gir oss fordelen i kampen om den politiske definisjonsmakten. Noen kaller det hersketeknikker.

Mitt poeng er bare dette: når Sara tar til orde for å politisk umyndiggjøre ¾ av den samiske befolkningen på grunn av manglende kunnskaper i samisk, så er det selvsagt ikke språket han er opptatt av. Ikke folket heller, for den del.

Samtidig sier det vel noe om den samepolitiske selvforståelsen når samiske medier gjør språket Olli brukte under sitt innlegg i FN til nyhet. Innholdet i hans budskap til verden var det derimot ingen medier som fant grunn til å rapportere om.

Og det skyldes i alle fall ikke Ollis manglende kunnskaper i engelsk. For de samiske mediene skjønte vel hva Olli sa, ettersom han jo snakket samisk og innlegget var oversatt til norsk?

Artikkelen er skrevet for og publisert i den samiske avisen Ságat.

Ingen andre relevante poster.

Samepolitikken handler om å finne syndebukker framfor løsninger. Og hver gang Sametinget ikke definerer seg som en del av løsningen, så står det i fare for å bli en del av problemet.

Vi har alle arbeidet med dem, de litt irriterende arbeidskollegaene som alltid skal fortelle oss hva som er galt, og hvorfor, og hvem sin feil det er. Det som gjør dem irriterende er ikke først og fremst deres kritiske sans, men deres ofte manglende vilje til å bidra til løsninger. Å finne løsninger på problemene er alltid «de andres» ansvar.

Alle organisasjoner behøver kritiske røster, de som ser verden litt annerledes enn mange av oss andre. Samtidig sliter de oss ut. Bare kritikk, uten forslag til løsninger og utganger, fører til apati og maktesløshet. Sakte men sikkert endres vårt syn på dem. Til slutt er det de som er selve problemet.

Problem. Eller løsning?

Og litt sånn er Sametinget. Arbeidsmåten til mange av de folkevalgte består svært ofte i å gi andre (les:staten) skyld og ansvar for alt som er galt i det samiske samfunnet. Men for hver gang de folkevalgte ikke selv tar ansvar for å finne eller bidra til løsninger på samfunnsutfordringene, står Sametinget selv i fare for å bli definert som en del av problemet. Samepolitikken blir sånn sett en arena for maktesløshet og ansvarsfraskrivelser.

Det er åpenbart flere og sammensatte årsaker og forklaringer på hvorfor det mangler samiske lærebøker i den samiske skolen. Men Sametingsrådet har åpenbart funnet tiden moden for en voldsom og uparlamentarisk tirade av anklager mot Kunnskapsdepartementet om udugelighet, konspirasjoner og usannheter.

Det nylig avdekkede boklageret hos forlaget Davvi Girjis viser, ifølge Sametingsrådet, at Sametingets midler for lærebokproduksjon har vært utnyttet godt og forsvarlig. Men departementet har altså ikke ført tilsyn med om kommunene faktisk har kjøpt inn lærebøkene, sier rådsmedlem Jørn Are Gaski. Og vips: departementet har skylda for læreboksituasjonen og har dessuten urettmessig og på konspiratorisk vis gitt Sametinget skylda for det. Ufortjent. Naturligvis, som alltid.

Uinteressante bortforklaringer

For oss foreldre og elever er imidlertid Gaskis merkelige øvelse i ansvarsplassering verken spennende eller nytenkende. Vi er nemlig like fri for nødvendige bøker. Og vi er aldeles ikke sikre på at alle bøkene som ligger på forlagets lager er egnet for dagens skole og dagens læreplaner. Det er vel muligens en grunn til at ingen ønsker å kjøpe dem?

Tenk om Sametingets ansvarlige folkevalgte kunne stå på forlagets lager, via fjernsynet, med løfter om at bøkene nå er på vei ut til skolene. Tenk om han hadde invitert ordførere, skolesjefer, forlag og andre for å finne nye løsninger på problemet. Ja, tenk om våre folkevalgte faktisk viste interesse for å finne løsninger på de problemer vi som individer og samfunn står overfor. Løsninger sammen med andre, uavhengig av hvem som har skyld eller ansvar. Ikke fordi Sametinget har skylda for alt som er galt i verden. Tvert imot. Fordi Sametinget på tross av manglende ressurser, makt og myndighet tar ansvar for å skape gode løsninger for sitt folk.

Irrelevant?

Vi er gjennomsnittlig intelligente mennesker, og vet derfor at det ikke er den nylig valgte sametingsråden Gaski som er personlig ansvarlig for eller skyld i læreboksituasjonen i den samiske skolen. Vi vet det, Gaski!

Vi derimot, trenger løsninger. Og hvis Sametinget ved hver politiske korsvei insisterer på å skyve skyld for problemer og ansvar for løsninger over på andre, så gjør parlamentet seg selv irrelevant og overflødig. Et slikt parlament blir raskt en del av problemet, ikke en del av løsningen.

Og til neste år er det sametingsvalg. Spørsmålet blir hvilke folkevalgte som da blir en del av problemet og hvilke som blir en del av løsningen.

Artikkelen er skrevet for og publisert i den samiske avisen Ságat. 

Andre relevante poster:

1. Penger lukter ikke. Ikke så veldig.

Fylkesordføreren Runar Sjåstad har nå innført en praksis hvor han like gjerne instruerer Fefos styre gjennom mediene om hvilke vedtak de skal fatte. Det er så mye plunder og heft med urfolk og demokratiske systemer.

Fylkesordfører Runar Sjåstad ble grundig grinete da sametingspresident Egil Olli mente Sametinget alene skulle forvalte det såkalte urfolksvederlaget – et vederlag til samene for inngripen i samiske områder. Sjåstad furtet ikke så lenge, men fikk halt hele Arbeiderpartiet og regjeringen etter ørene i retning av et helt annet standpunkt. Få dager senere uttalte derfor statsråd Helga Pedersen at urfolksvederlag ble det ingenting av.

Nå står ønsker gruveselskapet Wega Mining å åpne gruvedrift i Kvalsund, en drift som ettersigende skal gi bygda 100 nye arbeidsplasser. Derfor instruerer Sjåstad Finnmarkseiendommen gjennom media å gi selskapet klarsignal til oppstart. Saksbehandlingen og den faglig vurderingen er altså allerede foretatt på fylkesordførerens kontor, skal vi tro fylkets primas:

For Finnmark er det veldig viktig at Wega Mining ASA får starte med gruvedrift i Kvalsund kommune, det vil åpne for flere mineralvirksomheter i fylket.

Interessant resonnement, det der. Først er det altså overflødig for fylkets grunneier (Fefo) å behandle saken, ettersom Sjåstad så åpenbart har gjort de vurderinger som er nødvendig. Dernest vil altså denne tillatelsen (automatisk?) åpne for flere gruveselskap andre steder i fylket. Nei, men da er det vel bare sånn det skal være da?

Siden det bebudede «urfolksvederlaget» fordampet internt i Arbeiderpartiet har en rekke mennesker snakket sammen. I samtalene har representanter høyt og lavt i partiet, regjeringen og representanter for mineralselskapene deltatt. Den eneste som synes å være holdt utenfor er Sametinget.

Hensikten med Finnmarksloven og Finnmarkseiendommen var først og fremst å sikre urfolkets (samenes) rettigheter. Internasjonal rett om beskyttelse av urfolkets rettigheter var selve begrunnelsen for den lange prosessen. Felleseie gjennom Fefo ble valgt som praktisk løsning, også fra samisk side, for å unngå at hver eneste sak som gjaldt samiske rettigheter i fremtiden skulle utarte til en forurenset politisk slagmark. Fefo skulle være en arena for dialog mellom urfolk og majoritetsbefolkning, og ga samtidig hele fylkets befolkningen styringsmuligheter og innflytelse de ellers ikke ville hatt.

Nå tyder alt på at fylkesordføreren kun ser på Fefo som en forbedret posisjon hvorfra han kan utvise den samme arroganse overfor samiske rettigheter som før lovendringen. Det er ikke Sjåstads synspunkter om gruvedrift som er problemet, men hvordan han forfekter dem. Framfor å vise egne og Sametingets representanter i Fefos styre tillit nok til å behandle saken med den saklige nøkternhet som kreves, insisterer Sjåstad på å instruere styrets beslutninger gjennom mediene.

Fra samisk hold er det nå en gylden anledning til å se nærmere på Fefo og dets rolle i styringen av fylkets grunn og ressurser. Det er all grunn til å være skeptisk til ordningen dersom de reelle beslutningene fattes utenfor Fefos styrerom og uten reell samisk innflytelse. Ofte vil de norske og samiske interessene være sammenfallende og uten konflikt. Men et greit demokratisk prinsipp er kanskje å sørge for at samene deltar når eventuelle samiske samiske interesser skal vurderes og diskuteres?

Mineralindustrien trenger forutsigbarhet og ro internt i fylke. Men den roen skapes ikke bare av samer. Sjåstad må selv makte å holde munnen lukket fra tid til annen.

Ingen andre relevante poster.

Straks det ble penger i samepolitikken ble alle interessert i den. Pussig sammentreff. Kanskje nettopp derfor burde vi snakke mer om penger.

Kampen om Finnmarksloven var tilsynelatende preget av debatten om Sametingets myndighet og om hvem som skulle ha hvor mange representaner i styret for Finnmarkseiendommen. Var det riktig at en minoritet skulle få avgjørende medbestemmelse for bruken av Finnmark og ressursene der? Hvis ikke, hvordan skulle man så få implementert urfolkets internasjonalt anerkjente rettigheter og retten til å bestemme over egen nåtid og framtid?

Finnmarkseiendommen ble en politisk-byråkratisk konstruksjon som tilsynelatende ivaretok begge hensyn rimelig godt – både demokrati og urfolksrett. Men viktigst av alt: man sørget for at de samiske naturressursene ikke kunne omsettes i hard valuta uten storsamfunnets og majoritetsbefolkningens godkjennelse.

Arbeiderpartiets sametingsgruppe må nødvendigvis føle seg snytt av Regjeringens helomvending i spørsmålet om urfolksavgift på mineralutvinning. For hva skjedde? Den ene dagen uttalte næringsminister Dag-Terje Andersen at «Det er mer nærliggende å tro at det er Sametinget som skal forvalte urfolksvederlaget enn grunneiervederlaget. Grunneiervederlaget skal grunneieren forvalte». Med andre ord: det skulle svært gode argumenter til for at Sametinget IKKE skulle få forvalte urfolksvederlaget alene.

Og sametingspresidenten antok at saken var i boks, og uttalte at «urfolksavgiften skal forvaltes av Sametinget alene». Nøkkelordet her er «alene». For i det øyeblikket Sametinget har inntekter som ikke er avhengig av norske politiske partiers og myndigheters økonomiske almisser over statsbudsjettet, har man makt. Økonomisk uavhengighet er politisk valuta.

Det forstod fylkesordfører Runar Skjåstad og kalte derfor Ollis utspill for «utidig» og mente han ikke burde «forskuttere Arbeiderpartiets beslutning» i saken. Slik forsøkte Skjåstad å gjøre ufolksavgiften til et spørsmål om demokrati og rettferdighet. Og lykkes. For den neste dagen uttalte statsråd Helga Pedersen at det ble ingen urfolksavgift.

Vi har sett det før. I arbeidet med Finnmarksloven, i spørsmålet om samiske inntekter av olje og gass utvinning, vindkraft og nå – i forhold til minerale ressurser i samiske områder. Det viktigste for norske myndigheter og politikere er ikke først og fremst å slå kloa i pengene selv. Viktigst er å sørge for at samene og Sametinget ikke blir økonomisk uavhengig av storsamfunnets milde gaver.

I dag har staten overført samene myndighet til selv å utarbeide læreplaner for den samiske skolen. Samtidig sørger man for at Sametinget ikke har penger nok til å utstyre samiske skolebarn med skolebøker. Sametinget har ressurser til utrede og å påpeke manglene i det samiske samfunnet, men ikke til å løse de utfordringene som avdekkes. Det er avmakt satt i system, og de samiske folkevalgte aksepterer fremdeles at andre aktører bestemmer reglene for spillet.

Folkevalgte som opplever seg avmektig i de store politiske spørsmål, griper lett til politiske uvesentligheter. Men kampen om urfolksavgiften, og Sametingets eventuelle forvaltning av den, er bare tapt dersom man aksepterer dagens politiske spilleregler. Kanskje burde man se på regjeringens helomvendig i denne saken som starten på en ny samepolitisk orientering. Vi mangler ikke konsultasjonsprosedyrer, forvaltningsregler eller kommunikasjonskanaler. Vi mangler makt. Penger er makt.

Kanskje vi rett og slett burde snakke mer om penger?

Artikkelen er skrevet for og publisert i den samiske avisen Ságat.

Ingen andre relevante poster.

Man skal være varsom med hvilke karakteristikker man deler ut til folk man ikke liker. Ofte sier ordene mer om avsenderen enn personene de var ment å ramme. Dagens ord er «nikkersarroganse».

Ord er gøy. Kanskje er det derfor jeg har brukt brorparten av livet på å stable dem på rad og rekke. Ta ordene «urfolk», «rettigheter», «alders tids bruk» og «snøskuter». Prøv å sett dem alle inn i en meningsfull setning uten at komikken blir for åpenbar Jeg vet. Det er er ikke lett. Men åpenbart ikke umulig, ettersom avisspaltene flyter over av slike setninger framført i gravalvor.

I disse dager forsøker nemlig Direktoratet for naturforvaltning å selge sitt nylig framlagte forslag til ny motorferdselslov. Målet er å redusere motorisert ferdsel i utmark betydelig, ikke minst i Troms og Finnmark. Færre løyper, færre dispensasjoner. Sånt blir det naturligvis bråk av i et fylke som har 1,5 prosent av landets befolkning og 25 prosent av landets registrerte sneskutere.Heretter skal altså rekreasjon ute i naturen skje uten motorisert hjelp, ifølge direktoratet.

Ekkoet av ramaskriket høres helt ned til Oslo. For nå skal nikkersadelen utradere «tradisjonell samisk naturhøsting», som ettersigende fortsatt utgjør en vesentlig del av «husholdsøkonomien og kulturen i mange lokalsamfunn», sier ordføreren i landets største sneskuterkommune. Og han får støtte fra representanter for utmarksnæringene, som på sin side hevder at den nye loven vil bety «kroken på døra» for de som henter hele eller deler av sin inntekt av slikt. Alternativet er visstnok sivil ulydiget med kjøring utenfor løype. Som vi jo nødig gjør.

La meg si det slik: det finnes utmarksutøvere, det vil si mennesker som henter deler av sitt utkomme fra høsting av naturen. Men i sannhetens navn; de som er avhengig av det er til sammen ikke flere enn at det fremdeles hadde vært ledige pumper om alle kom samtidig på bensinstasjonen for å fylle bensin. Det er oss andre dette egentlig handler om Vi som synes det er praktisk og greit å hente 10 kilo multer fra myra med ATW. Det handler om oss som synes det er komfortabelt og enkelt å lufte kjerringer og unger bak i sleden i fin fart med skuter langs skisporet.

Skisporet, ja. Noen av oss går der, med ski og nikkers. Eller med bena på barmark. Vi gjør det ikke av overbevisningsgrunner eller av mangel på kjøpekraft. Noen av oss nyter ganske enkelt gleden over av at vi i det minste klarer å slepe eget legeme framover for egen maskin. Noen i familien mer motvillig enn andre, men likefullt – for egen maskin. Ikke så rent sjelden møter vi våre motoriserte naboer på slike turer.

Da står de gjerne der med skuter og slede og forventer at vi skal gå ut av skiløypa og slippe «utmarksnæringen» forbi. Ikke fordi det ikke finnes egne løyper. Nei, mest fordi skuterkjøring etterhvert har blitt så fritt at selv ikke de få regler som finnes er verdt å overholde. Og når jeg står der i løssnøen utenfor løypa, med snø i skoen, er det sjelden jeg lar meg imponere over alle utmarksråvarene de har i sleden.

Mens resten av verden forsøker å finne løsninger og tiltak for å redusere de nå så godt dokumenterte klimaproblemene, sitter noen veldig tilbakelent på kjøretøyet og kaller det hele for «nikkersarroganse». Allerede er det urfolk i verden, ikke minst i arktisk, som på dramatisk vis allerede lever med konsekvensene av raskt voksende klimaendringer.

Jeg undres på om det er hensiktsmessig å sette hele spørsmålet om ufolkets rettigheter i vanry som følge av sin egen makelighet og globale likegyldighet. Kall det gjerne nikkersarroganse. Men det beskjedne CO2 utslippet som fra tid til annen slipper ut gjennom min nikkers er til å leve med. Kan du si det samme?

Artikkelen er skrevet for og publisert i den samiske avisen Ságat.

Ingen andre relevante poster.

Arbeiderpartiet var i oppsisjon til Norske Samers Riksforbund fra Sametinget ble etablert i 1989 til høsten 2007. 18 år burde for de fleste være tilstrekkelig tid på å utforme egen politikk på ulike samepolitiske områder. Men noen ting tar åpenbart lengre tid. For noen.

Mange av oss husker fremdeles de verbale gladiator-kampene mellom Aps Steinar Pedersen og tidligere sametingspresident Ole-Henrik Magga i Sametingets ungdomstid på 1990-tallet. Verken Pedersen og Magga lot en eneste anledning gå fra seg, dersom de øynet en mulighet for å sette sin politiske motstander i retorisk forlegenhet. Ved et tilfelle gikk Aps representanter til et så hardt angrep på NSRs politikk, at NSR-representant Birger Nymo fra valgkrets Sør-Norge gikk på talerstolen og erklærte seg majestetsfornærmet.

Nymo mente NSR alene hadde æren for etableringen av Sametinget. Ettersom Sametinget var vedtatt av Stortinget og åpnet av Kong Olav V, var kritikk av NSRs politikk og styring intet mindre enn enn fornærmelse mot…ja Kongen! En argumentasjonsrekke som minner sterkt om Erasmus Montanus og hans logiske øvelse for Mor Lille: Mor Lille kan ikke fly. En sten kan ikke fly. Ergo er Mor Lille en sten.

Slik logikk og resonnement er naturligvis badet i et komikkens flomlys, men det skjerper i det minste de politiske frontene og ordskiftene. Men nok om Nymo, han har siden den tid fått et annet parti å lede. Eller ikke. Mitt anliggende var som innledningvis antydet: Arbeiderpartiet, som overraskende overtok den politiske ledelsen av Sametinget for snart seks måneder siden. Ingen har hørt fra partiet siden.

En ting er å ikke ha store politiske planer klar for lansering på kort og dramatisk varsel, slik nå det politiske maktskiftet i parlamentet ble høsten 2007. Vi forstår godt at man må tenke seg om. Men når vi nå snart passerer seks måneder med politisk styring, er det saktens tillatt å tilkjennegi en viss forventning om resultater. Visjoner i det minste. Vi forstår utmerket at gode planer nødvendigvis krever planlegging. Og planlegging tar naturligvis tid. Men hva med å bruke denne dødtiden til å fortelle verden hva som planlegges? Hvilke politiske prosjekt er det nå som ligger i støpeskjeen, i limbo mellom parlamentets administrasjon og den politiske ledelsen?

I perioden siden tiltredelsen september 2007 har Sametinget publisert 26 artikler på www.samediggi.no. Av disse har kun fem fokus på spesielle politikkområder, og samtlige fem utspill er kommet som en reaksjon på nasjonale eller lokale politiske utspill fra andre aktører enn Sametingsrådet selv. De fleste av viktige prosjekter i denne tiden, som lansering av korrekturverktøy, gratis nettbaserte læremidler, konferanser og annet er initiert og iverksatt av det forrige Sametingsrådet. Vi kan imidlertid lese at Arbeiderpartiets Sametingsråd synes den siste tids debatt om samiske læremidler har vært «viktig» og at Samerettsutvalgets arbeid også har vært «viktig».

Så stille og idefattig har det blitt fra Sametingsrådet, at selv ikke opposisjonen Norske Samers Riksforbund finner det bryet verdt å diskutere politikk med den politiske ledelsen i parlamentet. De tar heller debatten mellom egne representanter eller indirekte med velgerne gjennom mediene eller som direkte boikott av lokalt næringsliv.

I 2008 skal flere samiske dagsaviser lanseres, i tillegg til NRKs daglige og flermediale tilbud. Da burde det være rikelig anledning for å komme til orde i det samiske samfunnet, også for de folkevalgte som ikke har så veldig mye på hjertet. Det samiske samfunnet er ikke større enn som så, og det er etterhvert mye avispapir som skal fylles. Da bør man ikke kaste bort anledningen med: Ingen kommentar. Er en beskjeden «majestetsfornærmelse» for mye å be om?

Artikkelen er skrevet for og publisert i den samiske avisen Ságat. 

Ingen andre relevante poster.

Den viktigste samepolitiske saken nå er å boikotte Rica hotell for bruken av begrepet «Sápmi», ifølge sametingsrepresentant og ordfører Klemet Erland Hætta. Nei, jasså? Virkelig?

Intet er så rørende å se som når andre heiser fanen og tar konsekvensene av egne politiske prinsipper. For Klemet Erland Hætta mener Rica-kjeden har stjålet navnet Sápmi, og stjele skal man jo som kjent ikke.

Derfor nekter Hætta å bo og spise på Ricas hotell i Karasjok når Sametinget har møter. Til mediene har han blant annet forklart sin ”boikott” med uheldige i at Ricas Sapmi park dominerer treffene dersom man søker på ”Sápmi” på nett. Hvis han med ”nett” mener Google, så kan jeg nå opplyse at blant de ti første treff på ordet ”Sapmi” på søkemotoren er hele seks faktabaserte nettsteder som forteller om nettopp samene og det samiske området. Bare ett av de 10 er kommersielt (Ricas Sápmi). Og interessant nok, tre av de ti første treffene er Hættas egne medieutspill om boikott av Rica.

I 1880 startet irske bønder isolasjonen av en britiske godseier. Ingen bønder ville arbeide på gården hans eller ha noe med ham å gjøre. Han fikk ikke høstet avlingen, ikke mottok han post og han fikk ikke handlet varer i lokalsamfunnet.Han ble boikottet. Hans navn var Charles Cunningham Boycott. Samme år forlot Boycott og hans familie Irland, men navnet hans ble for alltid et symbol på hvor mektig politisk instrument isolering kan være.

I det samiske samfunnet finnes en rekke saker og problemstillinger som burde resultert i aksjoner og boikott, både fra folk og folkevalgte. For de som arbeider med samepolitikk er det til tider svært frustrerende å se at den positive utviklingen går saktere enn man ofte ønsker. Da er det desto mer viktig å ikke miste hodet. Som nå. På den lange listen over viktige samepolitiske utfordringer, kommer Ricas bruk av begrepet «Sápmi» absolutt aller nederst, hvis den i det hele står på listen. Og boikott, et dramatisk og sterkt politisk instrument, burde være forbeholdt de viktige sakene.

Derfor er det med en viss undring å registrere at såvel parlamentarisk leder Randi Skum og NSR-leder Gunn-Britt Retter har uttrykt at de er seg enige med Hætta og hans boikott. Når de allikevel ikke deltar i boikotten, er det fordi det ville være upraktisk for partiet. Da ville de ikke ha noe sted å sove. Boikott er altså i denne saken først og fremst et spørsmål om hva som er praktisk.

Rica i Karasjok er en av de få reiselivsaktørene som har vist genuin vilje til å bruke autentisk samisk kultur i sitt reiselivsprodukt, og som har involvert kompetente samiske kulturarbeidere i utvikling og presentasjon av den. Selskapet har brukt betydelig pengesummer på å utvikle og markedsføre produktet, og sørget for at lokale reiselivsaktører tjener penger på samarbeidet med Rica.

Nettopp derfor er det betimelig å spørre om Kautokeino-ordfører Klemet Erland Hætta hadde hatt et like sterkt politisk engasjement i saken dersom den samiske kulturparken Sápmi var plassert i hans hjemkommune og eid av en annen, ikke ukjent, hotell-kjede. Verdt å merke seg er det at Hættas politiske kollegaer i svenske «Samernas Riksförbund» benytter www.sapmi.se som nettadresse. Vil vi nå se Hætta oppfordre til boikott av sin politiske søsterorganisasjon i Sverige? Virkelig?

Det ville i så fall være svært upraktisk for det politiske samarbeidet på tvers av grensene. Men det er jo, tross alt, et spørsmål om prinsipper.

Artikkelen er skrevet for og publisert i den samiske avisen Ságat tirsdag, 19.02.2008.

Ingen andre relevante poster.