En blogg (?) er politianmeldt av Sør-Trøndelag politidistrikt for å ha navngitt den omstridte politimannen som utpekes av blant annet bandet Samvirkelaget som ansvarlig for at Eugene Eijke Obiora døde under pågripelse i fjor.

Begrunnelsen for politianmeldelsen er ettersigende at offentliggjøring av politimannens identitet er ærekrenkende. I den grad det er slik, så er det vel ikke Sør-Trøndelag politidistrikt som er ærenkrenket, men den navngitt politimannen. I så fall var det vel han som burde politianmelde saken som ærekrenkelse?

Nigerianske Eugene Eijke Obiora kom til sosialkontoret den 7. september 2006. Obiora var på sosialkontoret fordi han manglet penger og ville klage på saksbehandlingen. Han ble bedt om å forlate stedet, og til ble han geleidet ut av fire politimann. Obiora var ubevæpnet, men døde der. Mest sannsynlig som følge av et eller flere kvelertak fra en eller flere av de i alt fire politimennene.

Ærekrenkelser

Jeg skal ikke forhåndsdømme de fire politimennene. Men jeg synes noen burde dømme. At saken drar ut i tid og de fire tjenestemennene fremdeles er i aktiv tjeneste er krenkende overfor alle anstendige mennesker og de verdier vi bygger vårt samfunn på. Verre blir det når Sør-Trøndelag politidistrikt som virksomhet velger å politianmelde de bloggens forfattere for ærekrenkelser. Ærekrenkelser, for å ha navngitt den angivelig ansvarlige politimannen for dødsfallet. Ærekrenkelser!?

Ærekrenkelse er vel bare aktuelt et tema dersom politimannen beviselig ikke er ansvarlig for at Eugene Eijke Obiora døde, slik det hevdes. Selv da er jeg i tvil om ærekrenkelse er en aktuell problemstilling. Eugene Eijke Obiora døde ikke som følge av beslutninger i politietaten, men som følge av valg gjort av de fire politimennene som var tilstede. Noen er ansvarlig.

Jeg vet ikke når politiet sist engasjerte seg etterforskningsmessig i potensielle ærekrenkelser, men jeg vil anta det er noen tiår siden. De fleste ærekrenkelsessaker de siste tiårene (de er ikke mange) har vært ført som sivile saker, ettersom politiet ikke har ansett ærekrenkelser som en prioritert oppgave for politiet.

Ytringsfrihet

Det er ikke første gang noen dør i politiets varetekt, men jeg kan ikke for mitt bare liv huske at noen i politiet noen gang er funnet ansvarlig for dødsfall under pågripelse eller varetekt. Politiet disponerer fullmakt til å bruke tvang og vold, også til å drepe i ytterste fall. Hvilke andre maktinstrumenter burde være mer naturlig å gjennomføre en åpen og kritisk debatt om, enn nettopp politiets bruk av tvang og vold – når utfallet er at ubevæpnede mennesker dør som følge av politiets voldsbruk under pågripelse.

Det er selvsagt både smertefullt og nådeløst for politiet som etat og de aktuelle politimennene. Men alternativet – å gi blaffen i at Eugene Eijke Obiora døde, er mye verre. Fire politimenns handlinger medførte et annet menneskes død. Dersom omstendighetene tilsa det, kan det godt hende at de ikke er strafferettslig ansvarlige. Men moralsk ansvarlige er de uansett. Nå forsøker politiet å true oss som ønsker en åpen debatt om saken til taushet. Det kommer de ikke til å lykkes med.

Saken er nå oversendt statsadvokaten i Trøndelag for påtalebeslutning. Dersom det medfører noe annet enn henleggelse, er skandalen et faktum. Fremdeles hemmeligholdes rapporten om hva som egentlig skjedde underpågripelsen.

Faktum er at en statsadvokaten vil få mye å gjøre dersom alle nettsteder som navngir politimannen skal anmeldes. Vampus publiserte i kveld en fyllestgjørende liste som du finner på Vampus`verden. Eksakt hvilken blogg som er politianmeldt er fremdeles ukjent, men jeg antar det er Leftpunch.

Ingen andre relevante poster.

Før hadde vi bare trollene; de provokativt og rabiat usaklige som ødela ethvert forsøk på saklig debatt på ethvert forum. Nå vokser de digitale drittsekkene i antall. Det er de, som i tillegg usaklige avsporinger, bruker den elektroniske åpenheten til å terrorisere, true og forfølge mennesker.

Når det forrige uke ble lansert frivillige retningslinjer for anstendig oppførsel og redigering av nettsteder, blåste det opp til storm blant internasjonale bloggere og debattanter. Krav om anstendighet fra debattantene og ansvarlighet hos redaktørene er visstnok sensur og et alvorlig angrep på ytringsfriheten.

For noen uker siden modererte jeg et innlegg på bloggen Ad:varsel. Innlegget var ikke bare svært usaklig, men dertil, skulle det vise seg, publisert av en formiddabel digital drittsekk. I de påfølgende ukene har det strømmet inn e-poster med personlige karakteristikker, anklager, påstander og ren, usminket galskap. Raskt begynte han dessuten å sende kopi av alt sitt forvirrede tankegods til en rekke andre mottakere, samtidig som han sørget for at kopi av korrespondansen ble publisert på ulike ulike nettsteder.

Åpenhet og ytringsfrihet er kraftfulle verktøy i hendene på mennesker uten annet mål enn å gjøre hverdag og liv utrivelig og skremmende for sine medmennesker. Først forsøkte jeg med en høflig henstilling om å stanse, men uten resultat. Når jeg så endte i et raseriutbrudd av en e-post, ble denne naturligvis umiddelbart publisert på nett av drittsekken. I tillegg resulterte mitt rasende utbrudd i fornyet interesse og aktivitet fra drittsekken. Altså motsatt effekt av den ønskede.

De siste uker har derfor vært et pågående prosjekt i privat omdømmekontroll. I begynnelsen vurderte jeg å la ikke gjøre noe. Men så gikk det en faen i meg: Hvorfor skal jeg akseptere at drittsekkene skal overta kontrollen over deler av livet mitt? Jeg valgte å ta igjen. De siste ukene har jeg derfor systematisk sporet opp innlegg om meg og bedt debattredaktører fjerne de verste innleggene. Noen har gjort det. Dessuten har jeg oversendt teknisk dokumentasjon på sjikanen og e-post terroren til operatørene av de nettverkene han har operert fra. Det medførte at han mistet sitt internett-abonnement.

I den grad internett i framtiden skal fortsette som det fantastiske demokratiske eksperimentet som det faktisk er, så må altså hver og en av oss ta ansvar for at den offentlige samtalen foregår med et minimum av anstendighet. Det innebærer at nettet ikke kan overlates til drittsekkene. Vi trenger ikke avføring liggende på stuebordet for å forstå at dritten stinker. Vi vet alle det.

Vi vet dessuten at mobbing, trusler og sjikane via elektroniske nettverk (sms, IM, e-post og nettet) er økende. 20 prosent av unge har opplevd elektronisk mobbing. På den andre siden frykter politiet at ofre for alvorlig kriminalitet ikke vil anmelde saker av frykt for å bli hengt ut på internett. Barnevernsansatte er den gruppen som mest systematisk og personlig utsettes for sjikane og trusler gjennom et stadig voksende nettverket av nettsteder kritiske til barnevernet.

Noe av dette er lovstridig, mens Personvernnemda mener at barnevernsansatte, i kraft av sine offentlige stillinger, må tåle harde karakteristikker og angrep. Altså lovlig. Ytringsfriheten er altså et vern av de digitale drittsekkene. Jeg tror ikke lovforbud er veien å gå, nødvendigvis, selv om noe av dette åpenbart bør være ulovlig og straffbart. Poenget mitt er bare at de av oss som skriver og redigerer på nett fremdeles har et ansvar for å sette standard for den offentlige samtalen.

Det var det jeg forsøkte da jeg modererte den omtalte kommentaren på Ad:varsel. Her, og på Ad;varsel, forventer jeg at debattantene holder seg til saken og ikke bruker båndbredden til å grise til meddebattanter med personangrep og hatske karakteristikker. Jeg aksepterer heller ikke debattanter som bruker kommentarfunksjonen til å debattere alt annet enn det som faktisk er tema. Trusler, sjikane og spredning av andres personlige eller sensitive opplysninger uten samtykke er ikke akseptert.
Det handler ikke om sensur, men om anstendighet. Vi kan utmerket godt forsvare et åpent og fritt ordskifte, uten å forsvare dritten som flyter i dens kjølvann. Selvsagt er det et spørsmål om skjønn og vurderingsevne. På mine nettsteder er det mitt skjønn og min vurderingsevne som gjelder. For de som ikke liker det, finnes det en rekke blogger og nettsteder redigert med sviktende skjønn og vurderingsevne. Drittsekkene kan publisere dritten sin der.

—–

Dersom du utsettes for en digital drittsekk, så finnes det tiltak du kan og bør gjennomføre. Nedenfor finner du litt informasjon om hva jeg valgte å gjøre og hvilke erfaringer jeg gjorde meg:

1. Bevar roen

Panikk og sinne er nærliggende følelser å gripe til, men de er ikke hensiktsmessige. Digitale drittsekker lever av selve konfrontasjonen og vissheten om at du påvirkes negativt av drittsekkens handlemåte. Å bevare roen er derfor avgjørende. Be saklig og nøkternt om at han stanser det han eventuelt gjør mot deg og fortell at du ikke ønsker oppmerksomheten. Del ingen personlig informasjon med vedkommende og innlat deg ikke på dialog eller samtaler. Heller ikke de tilsynelatende vennlige. Dermed er vedkommende advart og du kan dokumentere at du ikke ønsker oppmerksomheten.

2. Finn informasjon

Dersom du utsettes for uønsket elektronisk oppmerksomhet fra noen, så bruk søkemotorer for å finne ut mer om vedkommende. Søk på brukernavn, e-post adresser, kallenavn og liknende. Dersom det er snakk om en digital drittsekk, så er du trolig ikke den første som utsettes for vedkommendes oppmerksomhet. Sjekk kommentarer i blogger (bloggsøk), forum og liknende. I den grad du finner informasjon om andre som har vært utsatt for vedkommende, så ta forsiktig kontakt med disse for å forhøre deg om drittsekken. Sett deg inn i reglene for de ulike debattfora dersom drittsekken er aktive på slike.

Selv klarte jeg på bakgrunn av navn og e-post adresse å kartlegge at vedkommende opererte under fire-fem brukernavn på ulike debattfora og at han tidligere var forkastet som kunde av flere nettleverandører og utvist på de fleste debattfora.

3. Dokumentasjon

Ikke slett eventuelle sms eller e-post. E-post headere inneholder informasjon om pc og nettverk (IP-adresse) som kan dokumentere eventuelle regel- og lovbrudd overfor politi og nettleverandører. På bakgrunn av IP-adresser kan du avdekke vedkommendes nettleverandør og deretter oversende dokumentasjon til leverandørens abuse-senter. Dersom du ber om det, kan det hende at leverandøren kan oppgi navn på vedkommende slik at du eventuelt kan politianmelde saken. Kartlegg eventuelle innlegg på debattfora som er lov- eller regelstridig.

I mitt tilfelle var dette unødvendig, ettersom drittsekken opererte under sitt faktiske navn.

4. Be om hjelp

Få teknisk og annen hjelp fra personer du stoler på. Ta kontakt med redaksjoner og moderatorer på debattfora drittsekken opererer på, og be dem fjerne eller moderere innlegg du mener er urimelige eller som er i strid med debattens retningslinjer.

I mitt tilfelle var flere redaksjoner hjelpsomme med å fjerne de mest ville innleggene fra drittsekken.

5. Beskytt deg selv

Fortell ikke drittsekken hva du gjør og hvilke tiltak du gjennomfører for å beskytte deg.

6. Politianmeldelse

Dersom du mener drittsekkens aktivitet er lovstridig eller truende, så nøl ikke med å politianmelde saken. Digitale drittsekker er ikke høyt prioritert av politiet, men det kan hende at nettopp din anmeldelse og din dokumentasjon gjør at det foretas noe i saken. Dersom du utsettes for en som i mitt tilfelle, er det ikke usannsynlig at han allerede har en eller flere politianmeldelser allerede.

Ingen andre relevante poster.