Den interessante samepolitiske debatten starter ikke for alvor før vi alle er komfortable med å delta i den. Vi er ikke helt der ennå.
I Norge måles kvaliteten på samepolitikken på i hvilken grad vi unngår å diskutere den. Logikken synes å være at så lenge ingen snakker om den, er det heller ikke behov for den. For straks en debatt starter, blir noen mennesker ualminnelig sinte. Og hvis noen i majoritetsbefolkningen blir sinte, har vi en plutselig en hel “konflikt” mellom samiske og norske interesser.
Tanken slo meg i det jeg leste Høyres leder Erna Solbergs formaning om at Sametinget “må bli mer imøtekommende mot resten av samfunnet”. Solberg sier at bakgrunnen for noen av konfliktene i Finnmark kan komme av ulike planprosesser Sametinget er involvert i.
Det eksisterer altså “konflikter” i Finnmark, og de skyldes Sametingets manglende imøtekommenhet mot resten av samfunnet. Man skulle tro det var verdt en debatt eller to? Da kunne vi diskutert hva formålet med å opprette et parlament for urfolket i landet er, når nasjonen lar seg så til de grader provosere av at det utøver myndigheten det er gitt. Virkelig, Sametingets manglende imøtekommenhet? Så enkelt er det vel ikke?
Forholdet mellom majoritet og minoritet er ikke likeverdig. Representanter for majoriteten er seg sjelden det bevisst, nettopp fordi det ikke spiller noen rolle for dem. Men dialog og kommunikasjon forutsetter to likeverdige parter – eller i det minste to parter som begge anerkjenner idealet for likeverdighet. Likeverd er ikke det samme som likhet.
Derfor kan jeg si “lapp”. Lappradioen. Jeg kan uten videre omkostninger si at Sametinget behandler “lappesaker”, og spille på det stereotypiske og fordomsfulle bakteppet som ligger i slike begreper. Noen ganger gjør jeg det for å gjøre narr av fordommene mot samer, noen ganger for å gjøre narr av samer (selvironi) – og noen ganger bare på pur fan.
Ikke-samer kan ikke i like stor grad gjøre det. Hvorfor ikke? Kontekst. Det er forskjell på når jeg gjør det og når du gjør det.
Er det rettferdig da? Er det ikke dobbelt standard? Nei, det er bare én standard i dette spørsmålet, og dette er den. Det er hva det er. Som at jeg ikke uten videre kan gå bort til baren, legge armen om din forlovede og si at det nå er på tide at hun kler av seg og har sex med meg. Det kan imidlertid du, hennes forlovede. Igjen: kontekst. Det er hva det er.
Rammene rundt språk og mellommenneskelig kommunikasjon er like viktig å forstå, som ordene i seg selv. Identiske ord betyr forskjellige ting, helt avhengig av sammenheng.
En sørfra kan uttale “du vil ikke være så snill å..” og det vil med rimelighet bli oppfattet som vennlig og høflig tale. En nordlending som sier det samme er svært nær yttergrensen av egen tålmodighet, og vil bli tolket som aggressiv. Kultur- og språkforståelse der altså.
Det norske fellesskap og nasjonalfølelsen handler nettopp og først og fremst om rammene rundt. Rammene som definerer oss – og som definerer andre ut. Nordmenn har ikke bare språket til felles. Vi deler også historie, verdier og et fellesskap formidlet gjennom generasjoner via medier, litteratur, kunst og skoleverk.
Denne århundrelange byggingen av den norske nasjonen hadde i 200 år også som mål å utrydde samisk kultur og andre etnisiteter. Gradvis ble denne politikken avviklet. Men fravær av en aktiv utslettelsespolitikk gir ikke av seg selv en kultur som er inkluderende og raus. Kultur endres ikke fra én dag til en annen.
På 1990-tallet hadde jeg et fire måneders engasjement i Sør-Varanger Avis. I løpet av mine tre første uker skrev jeg, blant mange andre, også tre artikler med samisk tema. En fredagskveld på det lokale serveringsstedet ble jeg spurt hvem jeg var. Jeg presenterte meg, og fikk til svar:
- Åja, du e han der som bare skriv om sama.
Så når en nordmann omtaler opplæring i samisk, et samisk barnehagetilbud eller samiske læremidler som samiske “særrettigheter”, vil det bli oppfattet som uttrykk for en kulturell intoleranse. Kontekst igjen. I mine øyne har du ganske enkelt ikke anledning til å karakterisere mine barns selvsagte og innlysende rett til å lære samisk for “særrettighet”, eller å fremstille det som en slags ulykke som på urimelig vis rammer deg.
Samiske “merkostnader” da? Samme sak. Man kan ikke overlevere regningen for 200 års vellykket assimileringspolitikk til de man ikke helt lyktes å assimilere.
Jammen, skal alle minoriteter ha samme rettigheter? Personlig synes jeg vi skal være rause, med både gamle og nye landsmenn, i 17. mai-tog, i opplæringssaker og på andre måter. Men det er allikevel én vesentlig forskjell på situasjonen for samer og andre folkeslag som innvandrer til Norge. De har et opphavsland, et land de kommer fra når de kommer til Norge. Opphavslandet er ansvarlig for å ivareta “deres kultur”, språk og historie.
Samer har ikke et opphavsland. Vi dro aldri noe sted. Vi bor her. Vi har alltid bodd her. Og på det grunnlaget må debatten føres. Deal with it.
